Det er altså selve tradisjonen og kunnskapen om klinkbygde båter som får denne statusen, og ikke de enkelte båtene i seg selv. Klinkbygde tradisjonsbåter er en fellesnordisk kulturarv, og for første gang har de nordiske landene gått sammen om å løfte en felles kulturarv til UNESCO-status.
– Kunnskapen om bygging og bruk av disse båtene lever videre i alle de nordiske landene, selv om tradisjonen er skjør og aktivt må tas vare på. Det vil Riksantikvaren være med på, fastslår Geiran.
Lokale forskjeller
Mange klinkbygde båter er småbåter uten registrering eller eierpapirer. Det betyr også at ingen har full oversikt over hvor mange klinkbygde båter som finnes i Norge per i dag, men slike båter har vært vanlige landet rundt. Likevel er det store lokale forskjeller, og fagfolkene omtaler ofte dette som «dialekter» av tradisjonen. Starten på denne tradisjonen langt tilbake i tid, og vikingskipene er regnet for tradisjonens mest storslåtte uttrykk.
– De fleste klinkbygde båtene var likevel helt dagligdagse båter, presiserer Geiran, og disse ble brukt til fiske, transport og daglige gjøremål. – Dette er en båtbyggertradisjon som det står mange mennesker bak. I hver eneste fjord langs kysten og langs vannveiene i innlandet var det folk som behersket kunsten å bygge gode bruksbåter, som gjennom generasjoners erfaring var nøye tilpasset lokale forhold og behov.
Vikingskipene
Etter at man fant Tuneskipet i 1867, forstod forskerne at samtidens småbåter var en forlengelse av denne tradisjonen. Klinkbåtene ble dermed en del av nasjonsbyggingen, og de ble også et samleobjekt for museene. Etter hvert oppstod det et lite fagmiljø.
– Generelt kan vi si at Riksantikvaren har vært opptatt av de fysiske båtene, mens fagmiljøene har forsket på byggetradisjonen bak båtene, sier Erik Småland, fagdirektør hos Riksantikvaren. – Siden man så at båtene fra Vestlandet og Nord-Norge, spesielt oselveren, lignet «mest» på vikingskipene og de småbåtene som ble funnet sammen med dem, ble det forsket mest på disse. Dette er en av årsakene til at vi vet vi mindre om tradisjonen og båtene fra Sør- og Østlandet.
Verneverdige fartøy
På Riksantikvarens liste med ca. 260 verneverdige skip og båter finnes det kun en håndfull klinkbygde fartøy. En av de få er «Jelse», et større, klinkbygget fartøy som ble bygget ca. 1760 og ombygget til kravellbygget jakt i 1861. Klinkhuden ble erstattet med slett hud, men de originale spantene er i behold og viser spor etter klinkhuden.
– Det er viktig å huske på at båter flyter fordi man bytter ødelagte deler hvert år: Det er en kontinuerlig oppfølging som krever mye vedlikehold, sier Småland.
– Derfor har tradisjonelt kulturmiljøforvaltningen i stor grad rettet seg mot de større fartøyene, for å sørge for tilskudd til skip som er for store og kostnadskrevende til at enkeltpersoner kan makte reparasjon og vedlikehold. Småbåtene har vi dermed mindre oversikt over.
Riksantikvaren har startet en prosess for å vurdere hvordan små, åpne båter kan knyttes tettere til fartøyvernarbeidet i Norge. – Dette handler om hvordan vi kan få oversikt og hvordan vi kan ta vare på også mindre båter med høy kildeverdi, forklarer Småland. – Slik sett jobber vi med et langsiktig prosjekt for hvordan forvaltningen kan finne, velge ut og verne de riktige båtene som representerer den stolte båtbyggertradisjonen i Norden blant de mange tusen klinkbyggede småbåtene.
Fakta
Klinkbygging er en tradisjonell metode for å bygge trebåter i Norden. Hudbordene overlapper hverandre, slik at kanten på plankene legges over kanten på planken under.
Vi kaller dette for en skallkonstruksjon, da båtbordene festes sammen og danner et selvbærende skall som avstives med band (spant). Bodene festes sammen ved hjelp av båtsaum av jern, som klinkes slik at de drar skjøtene sammen. Etter at bordene er sammenføyet legges bandene inn og avstiver konstruksjonen.
Det motsatte av klinkbygget båt er sletthudet båt (kravellbygget), der spantene reises først og bestemmer formen, og bordene deretter festes til spantene med nagler av tre eller skipsspiker og danner en jevn flate.
