Om prosjektet
Istandsettingen av handelsstedet Solstrand har skjedd etappevis, og mange løsninger er utviklet underveis. Kulturmiljøet ligger utsatt til i et hardt kystklima, og klimatilpasning av bygningene var derfor en viktig del av prosjektet. Resultatet er et anlegg som igjen kan brukes av folk, samtidig som det bærer tydelige spor av fortiden.
VERNESTATUS
Ikke formelt vern
ADRESSE
Handelsstaden Solstrand på Høie i Tysvær
PROSJEKTET
Eierne Gro Lavold og Brynjulf Hovland
KONTAKT
Gro Lavold og Brynjulf Hovland
I dag er både hovedhuset og resten av kulturmiljøet satt i stand og er i bruk. Foto: Trond Isaksen, Riksantikvaren
Hovedhuset var i svært dårlig stand før arbeidet startet. Så mye som mulig ble bevart, men mye måtte også skiftes ut. En gammel sjøbod som skulle rives i Haugesund ga tilgang på treverk av god kvalitet. Foto: Kåre Odland
Historikk
Handelsstedet Solstrand, tidligere kalt Nipavikja etter fjellet som ruver bak, ble etablert av kjøpmann Mathias Nilsen Kallevig i 1905. Han åpnet krambua i 1907, og stedet utviklet seg til et handels- og gårdsbruk med butikk, lager, bolig, husdyrhold og fiske. Vareutvalget var imponerende bredt – fra matvarer og husholdningsartikler til dynamitt og hestesko. Under andre verdenskrig ble Solstrand også et viktig tilfluktssted og sentralt i motstandskampen.
Etter at veien kom i 1954, ble trafikken flyttet fra sjøen til veikrysset, og virksomheten på Solstrand opphørte. Den siste beboeren flyttet ut i 1969, og eiendommen ble deretter brukt som feriested fram til den ble solgt i 2012.
Da de nye eierne overtok, bestod den tolv mål store eiendommen av et hovedhus med butikk og lager i første etasje og bolig i andre, et sjøhus ved sjøen, en forfallen løe, et uthus, en jordkjeller og restene av gamle fjøsmurer.
Når det er stormflo, kan vannet stå langt opp på land. Dette måtte eierne ta høyde for da de skulle sette bygningen i stand og legge til rette for bruk. Gulvet inne i huset må derfor tåle vann. I 1.etasje er alle elektriske installasjoner plassert høyere enn 50 cm over gulv. Foto: Gro Lavold
Gulvet inne i huset må tåle vann. Her ser vi et eikegulv som er isolert med EPS for å tåle vannet, og som er tettet med pakningslister. Det er også lagt inn fire luker i gulvet som åpnes slik at vannet kan strømme gjennom huset og trykket avlastes. Foto: Trond Isaksen, Riksantikvaren
Utfordringer og løsning
Istandsettingsarbeidet startet med hovedhuset, som rommet både butikk og bolig. Der det var mulig, ble gamle materialer gjenbrukt – blant annet skifer, tegl, bjelker og stolper.
Skiferen på taket ble tatt ned, undertaket reparert og vindtetting lagt på. All ytterkledning måtte skiftes ut på grunn av dårlig tilstand, bortsett fra ytterveggen mot nord. Sørveggen er mest utsatt for vær og sjø. Veggen i første etasje ble helt ødelagt i en storm i 1987 og måtte bygges opp helt på nytt. Stoplene som kunne reddes, ble forsterket med gjenbrukte stolpeknær for å gi huset stabilitet.
Vinduene var også i dårlig stand etter mange år uten vedlikehold, og bare tre av de gamle vinduene på nordsiden kunne reddes. Nye vinduer ble laget som kopier, med munnblåst glass og koblede rammer som gir bedre isolasjon. Ytterveggene ble behandlet med Tjæralin, en oljemaling med tjæreinnhold.
I første etasje er veggene isolert med 5 cm lin. Eierne valgte dette framfor trefiber fordi de vurderte det som bedre egnet i det fuktige kystklimaet. Bak kledningen er det lufting og vindsperre. Et vannbord markerer overgangen til andre etasje. Dette ble brukt til å skjule at ytterveggen i første etasje ble fòret ut for å få lufting bak kledningen.
Huset var seget kraftig mot sjøen, for å rette opp og sikre stabiliteten ble huset hevet 50 cm i front.
Beliggenheten helt ute i fjæra gjør huset sårbart for sjø og vær, særlig stormflo. Det er derfor risiko for at vann kan trenge inn i huset. Gulvet er lagt med eikeplanker og med vannbåren varme. Varmerørene ligger i spaltegolv av heltre med varmefordelingsplater i aluminium. Gulvet er isolert med EPS, som er en form for isopor. Sprekkene mellom plankene er fylt med pakningslister. Løsningen gjør at gulvet kan tåle vann og kan tørke opp etter oversvømmelser.
For å redusere skader fra høy stormflo, ble det satt inn fire luker i gulvet. De vil flyte opp, slik at vannet fritt kan strømme inn i huset og trykket avlastes. Bygget er i tillegg forankret med stag for å hindre at det løftes av vannet. Foran huset mot sjøen er det bygget en bølgebryter, den bryter bølgene, beskytter ytterveggen og gir en arbeidsflate for vedlikehold. I vinterhalvåret settes en løs lem foran vinduene som ekstra sikring.
Sjøhuset, eller naustet, brukes fortsatt som verksted og lager for fiskeutstyr. Gulvet i naustet er isolert og har påstøp med varmerør. Dermed fungerer gulvet som akkumulator for en luft-til-vann-varmepumpe som forsyner både første og andre etasje i hovedhuset med varmt vann. Varmen fra «gulv-akkumulatoren» gjør naustet behagelig å bruke hele året.
Sjøhuset fungerer som en slags teknisk sentral for hovedhuset. Vannrør er støpt ned i betonggulvet, slik at gulvet fungerer som en stor varmtvannstank. Sjøhuset fungerer dermed som akkumulator for en luft-til-vann-varmepumpe som forsyner hovedhuset med varmtvann. Foto: Trond Isaksen, Riksantikvaren
Læringspunkter
- Eldre system for overvannshånderting, veitene, er satt i stand og i bruk.
- Bygningen er tilpasset til å tåle akutte hendelser som stormflo.
- Materialer og løsninger er valgt på bakgrunn av et krevende kystklima med fukt, vind og sjøsprøyt.
- Moderne oppvarmings- og energiløsninger er integrert på kreative måter uten å gå på bekostning av opplevelsen av handelsstedet.













