Malmveien – historisk vandrerute midt i verdensarven

Hvorfor Malmveien som historisk vandrerute

Samarbeidet om de Historiske vandrerutene bunner i et ønske om å forene naturopplevelse og kulturopplevelse, ute, der vi er på tur. Alle de 14 historiske vandrerutene har fungert som viktige ferdselsårer for menneskene som levde der før oss. De brukte veiene i næring, for å frakte varer, materialer og fór, transportere dyr til og fra beiter og setre, og som ferdselsårer fra et sted til et annet.

Malmveien mellom Storwartz og Femunden ble også brukt på denne måten. Og ikke bare Malmveien, men fra alle kanter i omegnen gikk det ferdselsårer der folk tok seg frem med hest eller okse, til fots og på ski, for å komme seg til og fra bergstaden. Bergverksdriften Røros krevde et enormt system rundt seg for å kunne drive, og var helt avhengig av leveranser utenifra. Bønder fra Gudbrandsdalen og Hedmark kom med korn og mel til kobberverkets provianthus på Røros, lasskjørere fra Dalarna i Sverige brakte jern, stål og glass, og fra Helsingland kom det lin. Fra de nærmeste grendene kom folk med vilt, huder og skinn, og fra Selbu kom det kvernsteiner. Den samiske befolkningen i området hadde rundt den tida nylig gått over fra reinfangst til nomadisk reindrift, og forsynte Røros med kjøtt, bein, horn og reinost, og leverte reinskinn og skinnvarer som var uunnværlige for å beskytte seg mot kulda.

Ut av et nærmest øde område utviklet det seg et stort handelssamfunn mellom bygder, grender, samiske boplasser og landsdeler og distrikter i Sverige. Vare- og materialtransporten var hardt arbeid for hester og kjørere, men transporten av malm fra gruvene til smeltehyttene var også strabasiøs. Det var tunge lass på opptil ett tonn i hver slede, det kunne være bratt og kneikete og ofte måtte det lastes om for at hester eller okser skulle klare å trekke. En av de lengste kjørerutene mellom bergverksbyene Falun og Røros, var på 85 mil tur-retur og kunne ta 6 uker. På vei gjennom Femundsmarka fikk dyr og menn søke hvile på ferdasgårder langs ferdselsveiene. Under Rørosmartnan som foregår i februar hvert år, kjører lasskjørerlag fra Sverige og Norge fortsatt til Røros med hest og slede, og holder med dette den gamle lasskjørertradisjonen i hevd.

Gruvene på Røros var i drift i 333 år, fra 1644 til 1977. Omtrent 110 000 tonn kobber har blitt hentet ut fra Rørosområdet, men det ble også utvunnet krom, sink og svovelkis. Det meste av kobberet ble transportert til Trondheim og videre ut i verden.

Hva er Circumferensen?

I 1646 mottok Røros Kobberverk et privilegiebrev, fra kongen i Danmark, som sa at innenfor en sirkel med en radius på omtrent fire mil, med Gamle Storwartz gruve som sentrum, fikk kobberverket rett til å utnytte alle ressurser i området. Dette innebar retten til å forvalte mineraler, skoger, vassdrag – og menneskelig arbeidskraft etter verkets egne interesser. Det betød at folk som bodde i området, kunne bli pålagt å jobbe for kobberverket – de ble bruksbønder. Arbeidet i gruvene var hardt og usunt, Røros var permanent forurenset, men folkene som bodde der ble vant til inntektsgivende arbeid og dette ga grunnlag for en sterk økonomisk utvikling. Både for samfunnet på Røros og for statsøkonomien.

Ut på Malmveien

Å komme til Røros, etter timer på tog gjennom tett Østerdalsskog, og gå rundt i den vakre trehusbebyggelsen, er nesten som å være på et filmsett. Midt ute i det tilsynelatende øde landskapet, dukker det opp en by. Kontrasten er stor mellom den idylliske bykjernen og det gamle industriområdet som ligger på baksiden av det gamle arbeiderstrøket.

Malmveien er 50 kilometer lang og passer fint å gå over tre dager. Du kan starte på Røros, eller du kan ta transport til andre enden, starte ved Langen Gjestegård og ende opp på Røros. På Langen Gjestegård treffer du Arne Langen som er vertskap på stedet. Her får du både overnatting og servering hvis ønskelig, og det er også mulig å leie sykkel eller kano. Merk at det i Femundsmarka kun er lov å sykle på stier spesielt merket for dette.

Terrenget langs Malmveien er lettgått, med godt merkede stier, litt stein og noe myrete skogbunn. Lette, vanntette fjellsko/tursko med litt ankelstøtte anbefales. Stien er godt skiltet av DNT, både med stiskilt og de særegne vippeskiltene. Vippeskiltene er informasjonsskilt som man rett og slett vipper ut av stokken skiltet står i, for å lese om kulturminner eller om historie som har forgått på stedet. På åpningsdagen gikk vi etappen fra Langen Gjestegård til Fjølburøsta, og fikk blant annet se spor etter steinaldervirksomhet, , bomtalle for vridning av vidjeband, Carl von Linnés sti fra hans «Dalaresa» i 1734, tydelige og godt bevarte kulturminner etter tømmerfløting, buer og staller for overnatting for skogsarbeidere  og spor etter kølmiler.

Overnatting langs Malmveien

Etter 17 kilometer vandring kom vi frem til setra Fjølburøsta, og den offisielle åpningen av setra, som DNTs turisthytte nummer 570. Fjølburøsta er ei seter som var i både sommer- og vinterdrift under Mikkelsgården i Feragen. Hovedhuset, som ble satt opp i 1845, fungerer i dag, sammen med senere påbygg, som selvbetjent DNT-hytte.  Hvis du skal gå hele ruta over tre dager, anbefaler vi Marenvollen som neste overnattingssted på ruta. God tur!