Bevaring i bevegelse: flytting av Osebergskipet til nytt museum

Etter nesten hundre år i et bygg med varierende temperatur, høy luftfuktighet og vibrasjoner, har Osebergskipet gradvis blitt svekket. For å sikre tryggere bevaring, er det blitt bygget et nytt, spesialtilpasset utstillingsrom i Vikingtidsmuseet. Målet er å skape stabile og kontrollerte omgivelser som gir skipet best mulig grunnlag til å bevares for kommende generasjoner.

I 1903 ble Osebergskipet oppdaget i Oseberghaugen i Sem, Tønsberg, og utgravd kort tid etter. Skipet lå bevart i tett blåleire, noe som ga en unik bevaringskvalitet. Undersøkelser viser at Osebergskipet ble bygget rundt år 820, og gravd ned ca. år 834.

Skipet er klinkbygd i eik og ble konservert med linolje og kreosot. Restaureringen strakte seg over 21 år, og over 90 prosent av treverket er fremdeles opprinnelig. I 1926 ble skipet fraktet fra restaureringsstedet i Universitetets hage (dagens Tullinløkka) i Oslo til det nybygde Vikingskipshuset på Bygdøy, som ble tegnet av arkitekt Arnstein Arneberg. Osebergskipet ble trukket på skinner av gardister ned til havnen, transportert over fjorden på en spesialbygd flåte, og deretter ført videre på skinner til museet.

Vikingskipene har stått i et miljø med store utfordringer som vibrasjoner og temperatur- og fuktvariasjoner. Dette har bidratt til å bryte ned treverket i skipene. Behovet for stabile klimaforhold har lenge vært kjent. Etter nærmere hundre år i Vikingskipshuset, er nå Osebergskipet på plass i Vikingtidsmuseet som ligger vegg i vegg. Flyttingen er et historisk øyeblikk i arbeidet med å bevare Norges mest verdifulle skipsfunn.

Planen var opprinnelig å transportere skipet ved hjelp av skinner på gulvet. Underveis i planleggingen ble det vurdert at gulvet i det fredete Vikingskipshuset ikke ville tåle vekten av skipene og deres tunge stålrigger, som til sammen veier rundt 50 tonn. Det ble derfor bestemt at de skulle bruke kranbaner og føre fartøyet hengende til sin nye plassering i museet. Skipets alder og sårbarhet, i kombinasjon med den tekniske presisjonen flytteoperasjonen krever, gjør dette til et prosjekt som mangler sidestykke.

Osebergskipet er en skjør konstruksjon. Dagens tilstand skyldes både biologisk nedbrytning og tidligere konserveringsmetoder, noe som gjør konstruksjonen ekstra følsom for belastning, vibrasjon og deformasjoner. Hvert trinn i flytteoperasjonen er nøye gjennomtenkt, testet og tilpasset skipets tilstand og tåleevne. Dette krever en helhetlig og systemisk tilnærming: Alt fra løfterigger og kranbaner, til klimastyring, overvåking og risikohåndtering, måtte spille sammen i et presist koordinert system.

Prosjektet handlet ikke bare om å flytte et skip, men om å utforme og gjennomføre en kompleks operasjon hvor hvert tekniske, logistiske og konservatorfaglige element var nøye planlagt og testet for å oppnå ekstrem presisjon og kontroll i alle ledd. Gjennom prosjektet har de utviklet en rekke ulike tekniske og praktiske grep for å sikre skipet. Rundt selve riggen var det plassert flere meter høye søyler utstyrt med vibrasjonsdempere. Disse ble forankret direkte i fundamentet og ikke i gulvet, for å bidra til å isolere skipet fra ytre påvirkning. Slik ble skipet beskyttet mot vibrasjoner fra byggearbeid og annen aktivitet i området.

Riggen og skipet ble overvåket kontinuerlig med sensorer som registrerte alle bevegelser. Det var avgjørende å unngå vridning og bevegelse i både rigg og skip. Riggen ble hengt i to faste punkter i kranbanen. Dette bidro til å redusere bevegelser, sammenlignet med transport på skinner langs gulvet. Flytteoperasjonen ble gjennomført sakte og kontrollert, med en hastighet på omtrent 25 centimeter i minuttet.

Prosjektet viser at selv de mest sårbare kulturminner kan flyttes når teknologi, nøye planlegging og tverrfaglig kompetanse kombineres. Når Gokstad- og Tuneskipene nå følger etter, bygger det videre på erfaringene fra Osebergflyttingen.

• Prosjekter med høy risiko og lav toleranse for feil må planlegges som helhetlige systemer; presisjon krever system. Suksessen ligger i samspill mellom fagkompetanse, rigg, overvåking og transport.
• Flyttingen viser verdien av tett samarbeid mellom konservatorer, ingeniører og tekniske eksperter. Gjensidig forståelse for materialets verdi og begrensninger, og teknologiens muligheter, er en forutsetning for å sikre trygg gjennomføring.
• Gode bevaringsløsninger for fremtiden bygger på presise og målrettede inngrep her og nå. Det finnes ingen snarveier når sårbare kulturminner skal flyttes og samtidig bevares intakt. Langsiktig bevaring krever kortsiktig presisjon.
• Dokumentasjon i sanntid styrker kvalitet og kunnskap. Derfor gir kontinuerlig datainnsamling gjennom hele prosessen ikke bare trygghet, men det bygger også kunnskap for framtidige prosjekter med tilsvarende utfordringer.