1. Vern og bruk av kulturmiljø
Plan- og bygningsloven er det viktigste verktøyet for å ta vare på mangfoldet av kulturmiljø. Som planmyndighet får derfor kommunen en sentral rolle i forvaltningen av denne delen av kulturarven. Kulturmiljø er viktige ressurser for kommunens arbeid med god og bærekraftig samfunnsutvikling. Planleggingsprosessene i kommunene er arenaer for aktiv medvirkning fra øvrig forvaltning, politikere, lokalbefolkning, foreninger og andre interesserte.
Det som ligger til grunn for arealplanlegging etter plan- og bygningsloven er hovedprinsippene i miljøvernet: Bruk og vern av ressurser, bærekraft, sektoransvar, føre-var-prinsipp og kostnadseffektivitet. Det innebærer en forståelse av at vi ikke kan ta vare på alt, at vi må velge. Dagens og morgendagens mennesker må få anledning til å sette sitt preg på omgivelsene og speile verdiene i sitt samfunn. Det er viktig at vi ser både fortid, nåtid og framtid samlet slik at utformingen av våre fysiske omgivelser tar inn alle disse aspektene.
Hvilken verdi vi gir et kulturminne, et kulturmiljø eller et landskap, vil alltid gjenspeile de verdiene som råder på det tidspunkt verdien fastsettes. Verdien blir som oftest fastsatt i forbindelse med planlegging av et tiltak. Den verdien vi tilskriver kulturminnet avgjør om det skal tas vare på, på hvilken måte, hvem som skal gjøre det, og hvilke virkemidler som bør brukes.
Regional og nasjonal kulturmiljøforvaltning har gjennom kulturminneloven anledning til å frede, og også gi dispensasjon fra fredning av kulturminner/kulturmiljøer. Vern av kulturmiljø kan også sikres gjennom bruk av plan- og bygningsloven. Dette er et virkemiddel som kommunene forvalter gjennom sin vedtaksmyndighet, og det kan brukes til å sikre kulturmiljø av nasjonal så vel som av regional og lokal kulturhistorisk interesse. Planlegging etter plan- og bygningsloven skal klarlegge arealutnyttelsen i et område, enten det gjelder utbygging eller vern. Loven skal altså sikre både bruk og vern av arealer, jf. også § 1 i plan- og bygningsloven.Planleggingen skal fremme helhet, og kommunens utfordring er å forvalte ressursene, ved åsamordne sektorer, oppgaver og interesser slik at løsningen blir den best mulige for alle. Det er viktig med tidlig samarbeid med alle parter og aktører, slik at grunnlaget for god planlegging blir lagt. Loven legger opp til at informasjon og mulige konflikter skal på bordet tidligst mulig, og alternative løsninger utredes.
Verdien av kulturmiljø blir vurdert i forbindelse med denne prosessen. Dette innebærer at gjennom en planprosess får samfunnet vurdert kulturminnet/kulturmiljøet/landskapet, dets verdi og hvordan denne verdien veies mot den verdien det planlagte tiltaket har.
En slik prosess bidrar til dynamikk i arealforvaltningen for alle parter og aktører. I tillegg til å vurdere kulturminner/kulturmiljøer/landskapets verdi, gir det kommunen og innbyggerne muligheten til å være med på å utforme en arealforvaltning der både bruk og vern er likeverdige tema. Avgjørelsen skal være vurdert opp mot de nasjonale målene for kulturmiljøforvaltningen og miljøvernet.
Kommunen kan også selv ta initiativ til å utarbeide særskilte planer med kulturmiljø som tema. En slik plan vil kunne fungere som grunnlag for å utarbeide arealplaner og synliggjør kommunens kulturminnepolitikk. Planen kan enten gjøres formelt bindende gjennom at den behandles etter plan- og bygningsloven, eller den kan ligge til grunn for arbeid med slike planer. Uavhengig av den formelle statusen vil planen være en kunnskapsbank om de kjente kulturminnene, kulturmiljøene og landskapet i kommunen.
2. Roller og ansvar for å ivareta kulturmiljø i arealplaner
I kommunal arealplanlegging er det mange aktører som har bestemte oppgaver. Når det gjelder kulturmiljø er de formelle aktørene og deres oppgaver følgende:
Kommunen
er som plan- og bygningsmyndighet ansvarlig for nødvendig arealplanlegging og for at kulturmiljøinteresser innarbeides i planene. Den skal se til at lovfestet og tilfredsstillende samarbeid med regional kulturmiljøforvaltning finner sted. Kommunen skal håndheve vedtatte planer.
Regional kulturmiljøforvaltning
er i arealplansammenheng fylkeskommunene, Sametinget og Oslo kommune/Byantikvaren. Disse er delegert myndighet etter kulturminneloven gjennom forskrift, og de er kommunenes samarbeidspartner i saker etter plan- og bygningsloven.
Regional kulturmiljøforvaltning deltar i kommunens planlegging med veiledning, kulturmiljøfaglige innspill, vurderinger og uttalelser til planforslag. Regional kulturmiljøforvaltning skal også formidle nasjonale mål og retningslinjer, og se til at disse følges opp i planforslagene. Dersom planforslagene truer vesentlige regionale og nasjonale kulturmiljøinteresser, skal den regionale kulturmiljøforvaltningen fremme innsigelse, eventuelt varsle Riksantikvaren i de tilfeller der nasjonale kulturmiljøinteresser er truet.
Riksantikvaren
har som direktorat for kulturmiljøforvaltning under Klima- og miljødepartementet ansvar for gjennomføringen av den statlige kulturminnepolitikken. Riksantikvaren har et overordnet faglig ansvar og oppfølgingsansvar overfor regional kulturmiljøforvaltning. Riksantikvaren kan i visse tilfeller fremme innsigelse dersom nasjonale kulturmiljøinteresser er truet.
De arkeologiske universitetsmuseene, sjøfartsmuseene og Norsk Institutt for kulturminneforskning (NIKU)
gir vurderinger og tilrådninger til den regionale kulturmiljøforvaltningen og til Riksantikvaren i forbindelse med søknader om dispensasjon fra kulturminneloven for arkeologiske kulturminner og skipsfunn med mer. De gjennomfører nødvendige arkeologiske granskinger i saker der det er gitt dispensasjon med vilkår om slik gransking.
For mer om fordeling av roller og ansvar mellom partene i den offentlige kulturmiljøforvaltningen, viser vi til Forskrift om fastsetting av myndighet mv. etter kulturminneloven .
Statsforvalteren
fører tilsyn med at kommunene overholder plan- og bygningslovens bestemmelser og at regionale og statlige fagmyndigheter, som kulturmiljøforvaltningen, medvirker i kommunens planarbeid. Dersom det er reist innsigelse, har Statsforvalteren ansvaret for mekling. Statsforvalteren er dessuten klagemyndighet for kommunale enkeltvedtak som gjelder reguleringsplaner, og i bygge- og delingssaker. Videre har Statsforvalteren innsigelsesmyndighet når det gjelder landskapshensyn, slik også fylkeskommunen har.
Klima- og miljødepartementet
har ansvaret for den nasjonale kulturminnepolitikken.
Kommunal- og distriktsdepartementet
treffer den endelige avgjørelsen i plansaker der noen har reist innsigelse. Kommunal- og distriktsdepartementet kan også på eget initiativ innkalle, oppheve eller gjøre de endringene som er påkrevd i kommuneplanens arealdel og reguleringsplaner der nasjonale kulturmiljøinteresser er satt til side.
Også aktører uten formell rolle kan bidra i en planprosess:
Fylkesmuseer og lokale museer kan bidra med informasjon, innspill, lokal kompetanse og formidling om kulturmiljø.
Interesseorganisasjoner og lokale historielag ivaretar kulturmiljøinteresser på vegne av lokalsamfunnet og allmennheten. De kan gi nyttige innspill til planarbeid, delta i høringer som gjelder plansaker og drive informasjonsarbeid. De kan selv fremme planforslag og påklage reguleringsplanvedtak og vedtak i byggesaker.
Samspill mellom kommunen og kulturmiljøforvaltningen
Både plan- og bygningsloven og kulturminneloven har bestemmelser og samordningsregler som skal sikre nødvendig samarbeid mellom plan- og bygningsmyndigheten og kulturmiljøforvaltningen i planprosessen. Samordningsreglene gjelder både kommunen som planmyndighet og kulturmiljøforvaltningen.
