Her kan du lese hvordan staten styrer planlegging gjennom forventninger, retningslinjer, planbestemmelser og statlig plan.
Innhold
1. Nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging
Kommunal- og distriktsdepartementet fastsetter »Nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging» i forkant av hver ny kommunestyreperiode. Disse forventningene skal legges til grunn for fylkeskommunenes og kommunenes planstrategier, og skal formidle statens forventninger når det gjelder planlegging. De gjeldende forventningene finner dere på Kommunal- og distriktsdepartementets hjemmesider.
De nasjonale forventningene er et mildt styringsverktøy, som primært brukes i forbindelse med høringsuttalelser. De kan imidlertid også brukes til å understøtte en eventuell innsigelse.
2. Statlige planretningslinjer
Statlige planretningslinjer (tidligere kalt rikspolitiske retningslinjer) brukes for å konkretisere de nasjonale forventningene til planleggingen. Det kan for eksempel gjelde tema som styrket areal- og transportplanlegging med sikte på begrensing av transportbehov og klimautslipp, geografisk differensiert strandsoneforvaltning og statlige planretningslinjer for klima og energi.
Retningslinjene publiseres på Lovdata, og en oversikt over gjeldende planretningslinjer og rikspolitiske retningslinjer som fremdeles gjelder, finner du også på Regjeringens side om planlegging.
Statlige planretningslinjer er, som navnet “retningslinjer” indikerer, ikke rettslig bindende på samme måte som en statlig planbestemmelse (se neste del Statlig planbestemmelse, under). Det ligger derfor et rom for skjønn i tolkingen og praktiseringen av retningslinjene. Retningslinjene skal likevel ligge til grunn for utforming av samfunns- og arealplaner, og for enkeltvedtak etter plan- og bygningsloven og etter annen lovgivning. Retningslinjene kan også brukes som grunnlag for å reise innsigelser til arealplaner, og klager på plan- og dispensasjonsvedtak.
Per i dag er dette de mest relevante planretningslinjene for klima, ROS (risiko og sårbarhet) og beredskap:
- Statlige planretningslinjer for klima og energi
- Statlige planretningslinjer for arealbruk og mobilitet
3. Statlig planbestemmelse
Statlige planbestemmelser er juridisk bindende, og er et betydelig sterkere virkemiddel enn statlige planretningslinjer. Slike planbestemmelser har en varighet på inntil 10 år, og brukes primært som en form for byggeforbud. Det er for tiden ingen gjeldende statlige planbestemmelser. En statlig planbestemmelse vil ved motstrid gå foran eldre planer, jf. § 1-5.
4. Statlig plan
En statlig arealplan brukes når gjennomføringen av viktige statlige eller regionale utbyggings-, anleggs- eller vernetiltak gjør det nødvendig, eller når andre samfunnsmessige hensyn tilsier det. Nærmere beskrivelse og kriterier for bruk finner du på planlegging.no.
Statlig arealplan kan utarbeides enten som kommunedelplan eller reguleringsplan. Noen kjente eksempler på bruk av statlig arealplan er reguleringen av Oslo lufthavn Gardermoen, Akerselva miljøpark (gjenåpningen av Akerselva i Oslo), E16/Ringeriksbanen og nytt regjeringskvartal. Statlig plan kan også i enkelte tilfeller brukes i konsesjonssaker etter energiloven, vannressursloven eller vassdragsreguleringsloven. Se mer om dette i kapittel 11.6
Statlig arealplan er en unntaksordning, og i motsetning til i ordinære planprosesser er det ikke adgang til å fremme innsigelser eller klage på statlige planvedtak. Dette må en være særlig oppmerksom på ved høringsuttalelser til varsel om planoppstart, høring av planprogram og ved høring av planforslag. Det er særlig viktig å si ifra om kulturmiljøhensyn tidlig i planprosessen ved statlig plan.
Statlige planer følger samme planprosess med krav til medvirkning som for ordinære arealplaner. De blir ikke vedtatt av kommunestyret, men av Kommunal- og distriktsdepartementet, som er nasjonal planmyndighet. I tilfeller hvor det kun benyttes statlig planprogram, kan myndigheten til å fastsette planprogram og til å godkjenne konsekvensutredninger bli delegert til andre departement, slik som Samferdselsdepartementet i veisaker.
Samordningen med kulturminneloven er den samme som ved arealplaner, men det er altså ikke mulig å reise innsigelse. Det er derfor svært viktig at alle mulige konfliktpunkter spilles inn så tidlig som mulig i prosessen, slik at nødvendige endringer eller justeringer er mulig.
For reguleringsplaner er det viktig at registrering av automatisk fredete kulturminner og dispensasjonsbehandling er gjennomført, før departementet endelig vedtar reguleringsplanen.
I lovkommentaren til plan- og bygningsloven § 5-4 sies følgende om myndighet til å fremme innsigelse:
»Anvendelsesområdet for innsigelser er de kommunale arealplanene. Det omfatter ikke kommunal planstrategi og kommuneplanens arealdel, og heller ikke statlige arealplaner. »
