Det er noe herlig internasjonalt ved Sørlandets uthavner. De minner meg om at Norge alltid har vært en del av Europa, og det er en tanke jeg liker veldig godt.

Jeg er vokst opp på Sørlandet. Som barn tilbrakte jeg store deler av sommeren i båt. Det beste med båtturen var aldri selve turen, men å ankre opp og gå i land.

Husene i uthavnene var bare kulisser. Det som virkelig betød noe, var hvor mange blåskjell jeg klarte å få med meg på ett dykk. Blåskjell som skulle åpnes på en rusten grillrist og spises mens de ennå var varme. Og så blæretang da. Det er de mellomstore blærene som smeller høyest, når du klemmer dem mellom fingrene.

Som voksen synes jeg fremdeles at blæretang er fascinerende, samtidig har uthavnene definitivt fått økt attraksjonsverdi.

Ly for stormen

Uthavnene var knutepunkt for et internasjonalt Norge og ga trygghet langs skjærgården, uansett om de tilreisende trengte proviant eller ly for storm.

Ny-Hellesund i Kristiansand kommune ligger ut mot åpent hav. Stedet åpner armene mot Skagerak og tar imot de som måtte trenge et sted å vente, å hente eller kanskje bare treffe kjente. I dag er det stort sett sommergjester og turister som finner veien til det fredete kulturmiljøet i Ny-Hellesund. I seilskutetiden var Ny-Hellesund en av de mest besøkte uthavnene i Agder. Et travelt sted, med losstasjon, gjestgiveri og skole. Hundretalls handelsskip i fart mellom nord- og østersjøområdene søkte hvert år tilflukt i Ny-Hellesund, når vind og strømforhold gjorde seilasen vanskelig.

Admiral Poul Løwenørn (1751-1826) ved Det Kongelige Søe-Kaarte Archiv i København, hadde ansvar for det første store kartverket for norskekysten, med systematisk forklaring av havnene. Han ga Ny-Hellesund karakteristikken som: … en af de beste og beqvemmeste Stoppehavne for Skibe av alle Størrelser, endog for Orlogsskibe.

Livet i havgapet

Ny-Hellesund består av øyer. Det meste av aktiviteten foregikk på Monsøya, Helgøya og Kapelløya. Det er ingen internasjonal handel uten toll, og fra 1600-tallet var det tolloppsyn i Ny-Hellesund. Den siste tollstasjonen er fra 1871 og befinner seg på Monsøya.

Det første registrerte privilegiebrevet på gjestgiverdrift er fra 1690, men vi vet at man drev gjestgivervirksomhet der lenge før den tid. Likevel ble Ny-Hellesund først skikkelig folksomt etter at det ble opprettet losoldermannskap der i 1721. På det meste hadde 20 loser arbeidsplassen sin der.

Losene var tøffe karer, som så det som sin plikt å dra ut i røft vær. Men de måtte alltid gjøre vanskelige avveininger mellom mulig og umulig. Det gjorde ingen nytte om losen selv skulle gå på grunn, eller i storm og nattemørke skulle føre de store skipene rett på land. Min oldefar var losoldermann. Martin het han og var så tøff at han drakk kaffen «rett ud a kaffetuden», er det blitt meg fortalt.

Heldigvis var losene både tale- og skriveføre. Losene i Ny-Hellesund førte en årelang kamp for å få etablert et fyr på Songvaar, og fyrlykter til markering av innseilingen til Ny-Hellesund. I 1885 gikk en petisjon til Stortinget undertegnet losene i Ny-Hellesund, og de fikk det som de ville.

Handel og hummer

Det var utenriks sjøfart, rederivirksomhet og handel som ga de største næringsinntektene til det lille samfunnet i Ny-Hellesund. Men det ble også handlet med lokale varer. Hummerfiske var en viktig inntektskilde. Hummeren ble eksportert både til Holland og England. Ny-Hellesund var i en lengre periode den største eksporthavna for levende hummer i Lister og Mandals Amt.

De som bodde i Ny-Hellesund kunne likevel ikke livberge seg på skipstrafikk og hummer alene. Litt jordbruk ble det drevet, men husdyrhold var kanskje enda viktigere. Og så fisket de laks, både til eget bruk og til eksport av røkt laks til England.

En havn for de døde …

Livet på sjøen var hardt, og det var farlig. Ny-Hellesund hadde en gravplass for sjøfolk og «strandvaskere». I år 1800 kom den engelske kunstneren John William Edy på besøk til Ny-Hellesund. Han skrev at: … her er også en gravplass for skipbrudne sjøfolk, hvor de kan få en anstendig begravelse. Sognepresten i dette sognet kommer og kaster vigslet jord på de døde og leser begravelsesritualet. Stein som legges i en sirkel eller et lite kors av tre hvor navnet er skrevet, hvis det er kjent; viser stedet hvor den skibbrudnes jordiske levninger hviler.

Det er fortsatt se mulig å se et par lave forhøyninger etter sjømannsgravene på Kapelløya.

… men mest for de levende

Heldigvis var det store flertallet av gjestene i Ny-Hellesund levende. På Kapelløya ligger også «Det kongelig privilegerte gjestgiveri». Den eldste delen av gjestgiveriet er bygget allerede på 1700-tallet. Når jeg står utenfor, prøver jeg å se for meg en livat kveld der inne. Det ble snakket hollandsk, engelsk og kanskje litt tysk. Og jeg vedder på at det ble drukket genever, i mengder. En herlig uvane hollenderne brakte med seg og som har hengt ved sørlendinger siden. Kun til medisinsk bruk, selvsagt.

Folketallet i Ny-Hellesund var på sitt høyeste i 1865, med 225 innbyggere. Fra slutten av 1870-tallet begynte dampskipene å utkonkurrere seilskipene, med alt det betød for uthavnene. Et bedre utbygd nett av fyr og lykter gjorde at mange ikke lenger benyttet seg av natthavn. Likevel bodde det fremdeles over 100 mennesker i Ny-Hellesund i 1950. Men da både skole, butikk, losstasjon og tollstasjon ble lagt ned omtrent samtidig, på 1960-tallet, begynte folketallet å synke for alvor.

Det er fremdeles noen ganske få fastboende i Ny-Hellesund, men i dag er de fleste eiendommene til fritidsbruk. Likevel kan historien fremdeles leses, i alt fra hus til fortøyningsfester.

Om sørlendinger og uthavner

Den tyske naturvitenskapsmannen Leopold von Buch (1774-1853) fikk i 1808 et ufrivillig opphold i Ny-Hellesund, på grunn av Napoleonskrigen og trefninger langs kysten. Han skrev dagbok fra oppholdet og beskrev innbyggerne som tenksomme og rolige. Sørlendingene har med andre ord ikke forandret seg nevneverdig gjennom århundrene. Dette har ikke noe med genever å gjøre, det er bare slik vi er.

Uansett, vi liker besøk, fra både inn- og utland. Ny-Hellesund er fredet som kulturmiljø og har derfor en helt spesiell status, men de andre uthavnene langs kysten i Agder er definitivt også verdt et besøk. Blæretang har de sikkert, om du skulle føle for å bråke litt ekstra.

Kilder:
Forskrift om fredning av Ny Hellesund kulturmiljø
Forslag til forvaltningsplan Ny Hellesund