Skogfinske kulturminner fredes

Tekst: Marit Vestvik, Riksantikvaren  |  Foto: Trond A. Isaksen, Riksantikvaren

Skogfinsk puslespill

Betegnelsen skogfinner brukes i dag om etterkommerne av finner som innvandret til Sverige fra slutten av 1500-tallet, og videre til det sørøstlige Norge fra 1640-årene. Mange bosatte seg og satte spor i grensetraktene. Avfolkningen som skjedde på Finnskogen i løpet av 1900-tallet, førte til at de fleste gårdene ble forlatt. Mange er helt forsvunnet, mens andre enten er i dårlig forfatning, har bygninger som er flyttet eller revet, eller er omgjort til fritidsboliger. Det dreier seg om en gruppe kulturminner som i liten grad har blitt verdsatt tidligere. Mange av de kulturminnene som fortsatt eksisterer, har dessuten forfalt.

Siden det er så få skogfinske kulturminner igjen, har det vært nødvendig med en helhetlig tilnærming for å få fredet et utvalg bygninger og kulturmiljøer som kan vise den skogfinske bygningstradisjonen slik den er bevart i Norge. Kunne de samlet sett vise en tradisjonell skogfinsk gård slik den ville fremstått rundt år 1900? Den dårlige forfatningen til mange av disse kulturminnene førte til at de måtte restaureres og settes i stand, slik at fredning ville være mulig. Det gjaldt blant annet finneplassen Askosberget Øvre, som ikke ligger så langt fra Svullrya i Grue Finnskog. Der ble både røykovnen og selve røykstua restaurert i forbindelse med fredningsprsoessen

Røykstua på Askosberget

Den skogfinske byggeskikken har flere særtrekk, som røykstua med røykovn. I Riksantikvarens fredning av skogfinske kulturminner representerer Askosberget Øvre denne bygningstypen. Formålet med denne fredningen var nettopp å
få bevart en røykovn i en original røykstue som fortsatt står på sin opprinnelige plass. En røykovn er en stor ovn laget av naturstein, uten skorstein. Røykstuerommet, hovedrommet i røykstua, var definert av røykovnen, som ofte utgjorde en fjerdedel av rommet den stod i. Ellers hadde røykstuerommet god takhøyde med brekt innertak over to eller flere bæreåser, med mest høyde i midten, slik at røyken ble ledet mot en røykkanal som førte opp og ut igjennom taket.

Røykovnen var plassert i hjørnet av rommet, og var murt oppå en ovnsbank (laftede stokker som dannet plattform for ovnen). Ovnsbanken hadde en fordypning i midten i forkant (grua), og denne ble benyttet til oppbevaring av glør under et askelag til neste dags fyring. Røykovnen bestod av mange steiner som magasinerte varme, slik at stua holdt seg varm i lang tid. Røykovnen kunne benyttes til matlaging som baking og steking, som ble gjort på magasinvarmen inne i selve ovnene etter at glørne var raket ut og ovnen renset. Koking foregikk i gropa foran ovnens ilegg, hvor glørne ble samlet. Røykovnen var imidlertid ikke først og fremst egnet til matlaging, utenom baking. Primærfunksjonen var oppvarming. Skogfinnene hadde gjerne et eget hus til matlaging – kokkhuset, som var utstyrt med en peisovn som var bedre tilpasset matlagingen.

Hytjanstorpet

Den skogfinske gården Hytjanstorpet, som ligger i Grue Finnskog, er en nå fredet finneplass som som kan vise en større brukssammenheng. Gården ligger åpent til, på en høyde i landskapet, med store skogområder rundt. Finneplassene er lett gjenkjennelige nettopp ved sin karakteristiske beliggenhet på høyder, eller åsrygger, omgitt av mye skog.

Tradisjonelt var det mange bygninger på en slik skogfinsk gård. Bygningene var plassert på tunet ut ifra terrengformasjon og der det var praktisk mulig. Dette gjaldt også driftsflater, engmark og åkerlapper i tilknytning til gårdene, som ble ryddet der landskapet naturlig la til rette for det. Utallige rydningsrøyser vitner om den arbeidskrevende prosessen det var å etablere slike åkre og driftsflater i skogen. Det er flere typiske skogfinske bygninger på Hytjanstorpet. I tillegg til våningshuset, som tidligere har vært en røykstue, består bygningsmassen blant annet av både stabbur, melkebu, fjøs, sommerfjøs, høyløe, låve og jordkjeller. Det finnes også en badstue og garasje av senere dato. Denne tradisjonelle finneplassen er fremdeles bebodd og har vært i kontinuerlig drift siden den ble ryddet på midten av 1700-tallet, med både dyrehold og dyrking av grønnsaker og nyttevekster, i tillegg til hagehold. Her er det også et rikt biologisk mangfold, som det blir på grunn av beiting og ikke minst slått både på tunet og på de åpne driftsflatene rundt.

Hytjanstorpet er en av flere skogfinske plasser i dette skogområdet, som historisk har vært nært knyttet sammen av et nettverk av ferdselsårer og -stier. Mange av disse ferdselsårene finnes fremdeles og er fortsatt i bruk. Over tunet på Hytjanstorpet går den kjente turstien «10-torpsrunden », som bidrar til at mange fremdeles kan oppleve stedet til fots. Turstien går fra Hytjanstorpet og videre til en annen skogfinskgård som heter Sollien, og som også nylig har blitt fredet som en del av den skogfinske satsingen.

Viktig flik av nasjonal historie

Kulturminner bidrar til å fortelle en historie. De kulturminnene som får varig vern gjennom fredning skal så godt det lar seg gjøre representere hele landets historie og samfunnsutvikling gjennom både geografisk, sosial, etnisk, nærings- og tidsmessig bredde. Det å få bevart skogfinske kulturminner med sine særtrekk, er en unik del av vår felles nasjonale historie som det er viktig å
formidle. Grepet som er gjort i den skogfinske satsingen er å velge ut enkeltbygninger og kulturmiljøer på ulike steder, for få løftet fram den skogfinske byggetradisjonen slik den er bevart i Norge. Det har vært en ny måte å gjennomføre et fredningsarbeid på. Til tross for at det er få skogfinske kulturminner igjen, og ingen eksempler på en helhetlig skogfinsk gård, får vi på denne måten
vist fram de bygningstypene og karaktertrekkene ved den skogfinske byggetradisjonen som var typisk for finneplassene omkring år 1900. Samlet viser de elleve kulturminnene og kulturmiljøene som er valgt ut for fredning en viktig del av skogfinnenes kultur og historie – for å utfylle det større bildet.