Kulturarv i krig og konflikt

Ved å angripe kulturarven til et folk eller et land, angriper man dets sjel. Det er ikke bare slott, kirker, monumenter, arkeologiske gjenstander eller kunst som blir angrepet. Også menneskene som kulturbærere blir truet.  

Kulturarven er med sine tradisjoner, verdier og kunnskap, ryggraden i samfunnets og enkeltmenneskers identitet. Kulturarven skaper tilhørighet og fellesskap. Den gir oss en opplevelse av kontinuitet og en tilknytning til vår egen fortid og historie. 

Det er ofte først når kulturarven blir truet eller går tapt at man oppdager verdien av den. Å frata et samfunns dets kulturarv kan bidra til å skape og øke konflikter.  

I 2017 ratifiserte FNs sikkerhetsråd en resolusjon som beskriver konsekvensene av å ødelegge kulturarven, dens rolle og betydning slik: «[…] the unlawful destruction of cultural heritage, looting and smuggling of cultural property in the event of armed conflict, including by terrorist groups, and attempts to deny historical roots and cultural diversity in this context, can fuel and exacerbate conflicts and impede post-conflict national reconciliation, thus undermining the security, stability, governance and social, economic and cultural development of affected States». Resolusjonen var Sikkerhetsrådets første med hovedfokus på kulturarv, og med det en viktig milepæl. Rådets enstemmige vedtak ble forstått som en anerkjennelse av hvor viktig det er å beskytte kulturarv for å bevare og styrke fred og sikkerhet. Les mer om denne resolusjonen her

Å skade eller ødelegge kulturarven er med på å svekke «deg», samfunnet du lever i, landet du lever i. Dette gjøres først og fremst for å true og krenke, og med det skape utrygghet og uro. Det gjøres også for å påvirke og endre hvilken historie som skal fortelles.

Ved å tilintetgjøre historiske spor og kulturarv, prøver man å påvirke hva allmennheten skal se på som «sannheten» i en historiefortelling. Kulturobjekter blir også solgt for å finansiere egen terrorvirksomhet.

Folkeretten har med tiden utviklet regler for hva som kan regnes som legitim krigføring. Gjennom en rekke bindende konvensjoner er verdenssamfunnet blitt enig om begrensninger i bruk av våpen, type våpen og ikke minst hva som skal regnes som legitime militære mål.

Det er lenge siden krigene ble utkjempet på slagmarkene, og det er lenge siden de falne stort sett var soldater. Moderne krigføring har bragt krigen til der folk bor. Store sivile tap er en opplagt og tragisk konsekvens av dette; store tap av folks kulturarv er en annen tragisk konsekvens. Viktige symbolbygg, religiøse templer, minnesmerker, bibliotek og arkiv er stadig blitt skadet og ødelagt i militære konflikter.

Målet om å hindre ødeleggelser av kulturarv vises i krigens folkerett som består av flere konvensjoner (Genèvekonvensjonene) utarbeidet på 1900-tallet.

I fjerde Haag-konvensjon av 1907 om landkrig, finnes de første konvensjonsregler om beskyttelse av kulturminner. Her heter det at man skal søke å skåne bygninger av religiøs karakter, bygninger beregnet på kunst, vitenskap, samt sykehus og oppsamlingsplasser for syke under forutsetning at disse ikke også blir anvendt for militære mål.

Lite tyder på at vedtaket fra 1907 hadde en særlig stor effekt, for den påfølgende Første verdenskrig (1914-1918) førte til omfattende ødeleggelser, også av kulturarven. Et forsterket forsøk på å sikre kulturarven ble vedtatt med den såkalte Roerich-pakten i 1935. Pakten beskytter museer, kulturhistoriske bygninger og vitenskapelige instrumenter.

Artikkel 53 i Tilleggsprotokoll til Genève-konvensjonene av 12. august 1949, hva angår beskyttelse av ofre for internasjonale væpnede konflikter (Protokoll I), stadfester at det er forbudt å begå en fiendtlig handling som er rettet mot historiske minnesmerker, kunstverk eller steder som brukes til religiøs utøvelse. Det er også forbudt å angripe kulturobjekter eller å bruke disse som skjold.

Haag-konvensjonen om beskyttelse av kulturverdier i væpnet konflikt og første protokoll, ble ferdigstilt i 1954. Konvensjonen var verdenssamfunnets reaksjon på erfaringene fra andre verdenskrig, der ødeleggelse av kulturarv hadde fått et helt nytt omfang. Som en reaksjon på de enorme ødeleggelsene, ble Haag-konvensjonen den første i verden med vern av kulturarv i krig som eneste fokus.

Konvensjonen dekker kulturarv som monumenter, bygninger, anlegg, fartøy, arkeologiske kulturminner, kunstgjenstander, manuskripter, bøker og andre gjenstander. Den dekker og samlinger av vitenskapelig, kunstnerisk eller historisk interesse og betydning. Konvensjonens mål er å hindre at kulturminner blir brukt som militære mål, eller som et «skjold» mot angrep. Målet skal oppnås ved å kreve at land skal avstå fra å benytte egne kulturminner militært.  I konflikter skal soldatene unnlate å skade andre lands kulturminner, inkludert fiendens. Okkupasjonsmakter skal videre avstå fra å skade kulturminnene de kontrollerer samt aktivt sikre dem mot ødeleggelse, hærverk og tyveri.

Konvensjonen har ingen sanksjonsmuligheter og dermed liten beskyttelseseffekt. Fra etableringen i 1954 og i tiårene fremover, forholdt derfor verdenssamfunnet seg til konvensjonen som en tekst med gode intensjoner, heller enn et juridisk verktøy. Ingen statspartsmøter ble holdt mellom 1962 og 1995, og i denne perioden lå konvensjonen i praksis brakk.

Som en følge av verdens mange nasjonale, regionale og lokale konflikter tidlig på 1990-tallet, revurderte Unesco Haag-konvensjonens funksjon og nytteverdi. Revurderingen tydeliggjorde at den hadde begrenset gyldighet og ikke dekket datidens behov. Konvensjonen måtte styrkes. Spesielt hadde krigen på Balkan, med oppløsningen av Jugoslavia, en direkte påvirkning på etableringen av Haag-konvensjonens annen protokoll i 1999.

Annen protokoll stadfester at bevisst skade på kulturarv er et brudd på folkeretten (blant annet artiklene 7 og 15). Videre konstaterer den at et land forplikter seg til å beskytte kulturarven også i fredstid (artikkel 3). Protokollen tydeliggjør plikter og ansvar i væpnede konflikter, og stiller krav om beskyttelse av kulturarven, ved blant annet å innføre fem nye, og særs vesentlige, elementer:

• klar definisjon av begrepet «militær nødvendighet» for å kunne angripe eller skade et kulturminne
• en ny beskyttelsesgrad – forsterket beskyttelse (artikler 10-14). Per juni 2022 er 17 objekter underlagt forsterket beskyttelse
• sanksjoner for brudd på protokollens bestemmelser (artikler 15-21)
• en interstatlig komité som skal følge opp implementeringen av protokollen i landene samt innvilge forsterket beskyttelse etter artikkel 10
• protokollen gjelder også interne konflikter, som borgerkriger osv (artikkel 22).

Per november 2021 hadde 133 land ratifisert Haag-konvensjonen og dens protokoller. Kun 85 land hadde ratifisert annen protokoll, og med det knyttet seg til de juridiske sanksjonsforpliktelsene som ligger i denne. Veldig mange land som ikke har ratifisert annen protokoll er store eller ligger i konfliktsoner som Albania, Algerie, Australia, Chad, DR Kongo, India, Irak, Jemen, Liberia, Kina, Pakistan, Russland, Sudan, Syria, Tyrkia og Venezuela, for å nevne noen. Unesco har som mål at konvensjonen skal bli godkjent av samtlige statsparter til Unesco, slik at dens forpliktelser blir universelle.

Norge ratifiserer annen protokoll i 2016. Den 23. mai 2016 ratifiserte Norge Haag-konvensjonens annen protokoll. Til grunn lå Prop. 71 S (2015-2016) om Samtykke til tiltredelse av annen protokoll til Haag-konvensjonen av 1954 om beskyttelse av kulturverdier i tilfelle av væpnet konflikt av 26. mars 1999. Ratifiseringen ble begrunnet med at Unescos viktige innsats i krig og væpnet konflikt var fundert i medlemsstatenes oppslutning om de ulike konvensjonene. Protokollen ble sett på som et viktig juridisk redskap. En norsk tiltredelse ville derfor gi et viktig signal internasjonalt, om at Norge så verdien av og tok et ansvar for kulturminner, også i krig og væpnede konflikter.

Stortingets samtykke i å godkjenne annen protokoll, ble tiltrådt med medhold i Grunnloven § 26 andre ledd. Dette fordi godkjennelsen hadde krevd lovendringer i straffeloven 2005 §§ 104 og 106 (om krigsforbrytelser mot mennesker og kulturminner/metode og mål, ikrafttredelse 2008) og straffeloven 1902 § 102b (menneskeretten, ikrafttredelse 2013). I sammenheng med lovendringene, ble § 242 Kulturminnekriminalitet etablert som styrende paragraf (mens ovennevnte paragrafer fungerer som supplerende):

«Med fengsel inntil 6 år straffes den som forsettlig eller grovt uaktsomt volder betydelig skade på kulturminner eller kulturmiljøer av særlig nasjonal eller internasjonal betydning.

Med fengsel inntil 2 år straffes den som i en væpnet konflikt forsettlig eller grovt uaktsomt bruker et kulturminne eller et kulturmiljø av særlig nasjonal eller internasjonal betydning til støtte for militære handlinger og ved det skaper fare for at kulturminnet eller kulturmiljøet skades. Straff kommer likevel ikke til anvendelse dersom det var tvingende militært nødvendig å handle på denne måten.»

Formålet til denne konvensjonen er å forhindre utarming av kulturarven. Konvensjonen må sees i nær sammenheng med Haag-konvensjonen og annen protokoll, da krig og konflikt er én av flere årsaker til at kulturgjenstander selges og kjøpes ulovlig, og med det blir er en del av den globale miljøkriminaliteten.

Norge ratifiserte konvensjonen i 2007, og Kultur- og likestillingsdepartementet er ansvarlig fagdepartement.

Fordi ulovlig omsetning av stjålne eller plyndrete kulturobjekter er et voksende problem, er det også i større grad blitt satt på den globale agendaen. I 2015 godkjente FNs sikkerhetsråd blant annet en resolusjon med mål om å fordømme og stanse IS muligheter til å finansiere terrorvirksomhet gjennom salg av blant annet arkeologiske gjenstander fra Irak og Syria.

Etter ratifiseringen av konvensjonen i 1961, er det blitt jobbet med ulike forslag for iverksetting av konvensjonen uten at disse er blitt gjennomført. I 2015, og som en forberedelse til ratifiseringen av annen protokoll i 2016, ferdigstilte Riksantikvaren rapporten Implementering av Haagkonvensjonen og dens protokoller. Rapporten, med forslag til iverksettelse av konvensjonen med protokoller, var et resultat av diskusjoner utført av ei arbeidsgruppe som var oppnevnt av Miljødepartementet. Arbeidsgruppa besto av RA (leder), AMB-utvikling (nå Norsk kulturråd), Forsvarsbygg og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap.  

Klima- og miljødepartementet er ansvarlig departement for Haag-konvensjonen, som er denne handlingsplanens hovedutgangspunkt. Også andre departementer med direktorater har et ansvar for å oppfylle kravene i Haag-konvensjonen. Disse er blant annet Justis- og beredskapsdepartementet med Direktoratet for sikkerhet og beredskap, Kultur- og likestillingsdepartementet med Kulturdirektoratet, Arkivverket og Nasjonalbiblioteket, Kunnskapsdepartementet med universitetene og forvaltnings-/universitetsmuseene og Forsvarsdepartementet med bl.a. Forsvarets høyskole og Forsvarsbygg. Som direktorat under Klima- og miljødepartementet, er Riksantikvaren nasjonal koordinator for å realisere formålet/bestemmelsene i Haag-konvensjonen. Dette innebærer blant annet å bidra til å skape arenaer for informasjons- og kunnskapsutvikling, knytte sektorer og nivåer sammen, påvirke systemer og organisering. Sektoransvaret opprettholdes i arbeidet med denne oppgaven, hvilket gir de ovennevnte sektorene et stort ansvar.

I desember 2023 fikk Riksantikvaren mandat fra Klima- og miljødepartementet som nasjonal koordinator for implementeringen av Haag-konvensjonen. Dette innebærer å legge til rette for, og samordne, kunnskaps- og erfaringsutveksling mellom de ulike sektorene og nivåene. Det jobbes nå blant annet med å utarbeide forslag til handlingsplan for Norges implementering av Haag-konvensjonen, etablering av Nasjonal sikkerhets- og beredskapsgruppe for kulturverdier, der sittende riksantikvaren har rollen som generalkomissar.