Tradisjonshåndverk som fundament for historisk brygge

Etter flere tiår med manglende vedlikehold hadde Huitfeldtbrygga i Trondheim gradvis sunket ned mot Nidelva, mens råteskader angrep de gamle trekonstruksjonene. Da en ny eier tok over, ble et omfattende istandsettingsprosjekt satt i gang. Med bruk av erfarne håndverkere og fokus på kompetanseutvikling og læring har brygga blitt jekket opp og satt i stand.

Bryggene i Trondheim utgjør Norges lengste sammenhengende rekke av sjøhus – og noen av de eldste. Huitfeldtbrygga er særlig verdifull, både som det eldste og det største bygget langs Kjøpmannsgata.

Huitfeldtbrygga består av tre laftede bygninger med felles tak. Bygget ble oppført i 1740-årene, med fire etasjer, to kjellere og mørkeloft. Gjennom 1800- og 1900-tallet har brygga huset alt fra fiskeeksport og trelastvirksomhet til lagerdrift. Mange eierskifter og ulik bruk har satt sitt preg på byggets rominndeling og struktur.

I 2016 ble eiendommen tatt over av en ny eier som satte i gang et større prosjekt for istandsetting og videre ny bruk.

Huitfeldtbrygga hadde stått i mange tiår uten særlig vedlikehold, og var i dårlig forfatning. Da en ny eier kom på plass, tok kommunen initiativ til dialog for å vurdere tilstandsgraden og sikkerheten i bygget, og muligheter for istandsetting. Dette markerte starten på et omfattende istandsettingsprosjekt i tett samarbeid mellom eier, kommune og antikvariske myndigheter.

Brygga var fundamentert på stolper i Nidelven. Både bunnstokker, stolper og bindebjelker var i kritisk dårlig stand, og store deler av laftestokkene hadde store råteskader. På det meste hadde brygga en helling på over halvannen meter mot elva og sto i fare for å kollapse. Det var nødvendig med omfattende jekking, refundamentering og presis stabilisering av konstruksjonen for å redde bygget.

Oppjekkingen av brygga ville føre til en belastning som elvegrunnen ikke tålte. Derfor måtte elvesiden midlertidig sikres for å fordele trykket. I forbindelse med dette tiltaket ble det også gjennomført miljøsikring, blant annet av hensyn til gyteområder for fisk. Inne i brygga ble det etablert jekkepunkter og stillas. Hele konstruksjonen ble jekket opp med sikker presisjon for å unngå nye skjevheter eller skade på nabobryggene. Dette ble gjort med hydrauliske jekker og forskalingsstøtter og utført av erfarne håndverkere. Mens brygga var jekket opp, ble råtne bunnstokker, stolper, pæler og bindebjelker i underetasjen erstattet med nye. Det ble benyttet lokalt tømmer og tradisjonelle metoder.

Ut mot elva hadde det tidligere vært en kai. Ved hjelp av fotografier fra rundt år 1900, ble denne rekonstruert.

Istandsettingen av brygga har vært et omfattende prosjekt som har gått over mange år. I slike store prosjekter vil det ofte oppstå situasjoner som trenger avklaring og vurdering, og hvor man må inngå kompromisser. Sikkerhet og fremdrift skal sikres, det samme skal kulturminneverdiene. Fleksibilitet og tverrfaglig samarbeid  mellom alle aktørene var viktig for å få til dette. Det ble utviklet en dynamisk prosjektplan som var viktig for å holde orden i det omfattende prosjektet. Planen fungerte som dokumentasjon og la til rette for læring og erfaringsoverføring.

Prosjektet har også fungert som en læringsarena, og formidling har vært en viktig del. Samarbeid med forskningsmiljøer, håndverksopplæring og praktikantordninger har bidratt til at mulighetsrommet innenfor bygningsvernet har blitt utforsket. I tillegg har flere fått kompetanse på istandsetting av brygger og de særlige utfordringene som er knyttet til denne typen bygninger.

• Fleksibilitet og åpenhet for justeringer underveis har gjort det mulig å tilpasse tiltakene til byggets behov, og dessuten sikret god fremdrift.
• Tverrfaglig samarbeid har sørget for høyere kvalitet i prosjektet.
• Bruk av erfarne håndverkere som hadde kompetanse i tradisjonelle lafteteknikker var nøkkelen for å forstå utfordringene i bygningen og finne riktige løsninger.