Hyttefornyelse med kulturmiljøet som premiss

På Lindøya i Oslofjorden er to hytter rehabilitert og oppgradert. Tiltakene er gjort i tråd med en reguleringsplan som legger strenge føringer for både omfang og utforming. Innenfor disse rammene fant arkitektene løsninger som ivaretar kulturmiljøets karakter, samtidig som hyttene ble tilpasset moderne bruk.

Hyttemiljøet på Lindøya har sitt opphav i den gryende fritidskulturen tidlig på 1900-tallet, da arbeiderbevegelsen kjempet fram mer fritid. Friluftsliv, bading og utflukter ble viktige former for rekreasjon, og Oslos befolkning trakk ut mot øyene. Det første teltet ble reist i 1905, og i årene som fulgte satte badegjester opp enkle hytter, uten tillatelser eller planer.

Fortsatt har de rundt 300 hyttene på øya enkel teknisk standard. Den spontane bebyggelsen utviklet seg etter hvert til et etablert hytteområde, og sammen med Bleikøya og Nakholmen utgjør Lindøya et av de mest karakteristiske fritidsmiljøene i indre Oslofjord. Strøm og vann kom på plass så sent som på 1950-tallet, i hovedsak gjennom dugnadsarbeid.

Området er vernet som landskapsvernområde og kulturmiljø, og representerer en viktig del av arbeiderklassens sosiale historie og utviklingen av fritidslivet i Norge. Det er et tidlig eksempel på en fritidsbebyggelse på folkelig initiativ.

Fra 1990-tallet og frem til reguleringsplanen ble vedtatt i 2019, var det i praksis byggestopp på øya. Den nye reguleringsplanen åpnet for enkelte tilpasninger og tiltak innenfor rammene av størrelsene på dagens hytter, materialbruk og bebyggelsens karakter.

Arkitektene fikk i oppdrag å rehabilitere og oppgradere to hytter på Lindøya, begge regulert til bevaring. Prosjektet tok utgangspunkt i reguleringsplanens rammer og tilnærmingen var å la kulturmiljøets særpreg og dimensjoner styre løsningene.

Den spontane og varierte hyttebebyggelsen gir Lindøya sin særegne karakter, men kan også by på utfordringer. Mange av hyttene ble bygget med tilfeldige materialer som var tilgjengelig, for eksempel plankerester og stein fra stranden. Hyttene ble også bygget i en tid med andre behov. Dette førte til at det krevdes en annen form for kreativitet når hyttene skulle tilpasses dagens bruk. Målet til eierne for begge hyttene var å skape funksjonelle fritidssteder. Dette innebar omfattende endringer innvendig, samtidig som reguleringsplanen krevde å bevare det ytre uttrykket.

Reguleringsplanen åpner for to hyttetyper: én etasje på 40 m² eller halvannen etasje på 32 m². De stramme rammene krevde skreddersydde løsninger innvendig for å utnytte plassen best mulig. Dette ga arkitektene rom for kreativitet. Det var også en fordel at fritidsboliger under 70 m² er unntatt flere tekniske krav, blant annet til energieffektivisering, i henhold til byggeteknisk forskrift.

Utvendig var det viktig å tilpasse endringene til det eksisterende bygningsmiljøet. Får å få på plass de riktige detaljer så arkitektene til nabohyttene. Løsningene bygget på gjenkjennelige elementer fra den typiske «Lindøyahytta», som sammenhengende vindusbånd og en bevisst fasadekomposisjon som er typisk for byggmesterfunkisen fra perioden. Flere av hyttene ble ombygget på 1960-tallet, og arkitektene hentet inspirasjon fra disse, samtidig som reguleringsbestemmelsene og fargeplanen fra 1930-tallet utarbeidet av Oslo Byes Vel var førende.

Den røde hytta antas å være fra 1930-tallet, basert på gamle fotografier. Etter rehabilitering har hytta beholdt sin opprinnelige form og vindusplassering. Takopplett ble lagt til som et nytt grep. Kledningen og interiøret er nytt, men hovedkonstruksjonen er bevart. Grunnmuren var støpt med tilslag uten armering og var i dårlig stand. I utgangspunktet var det planlagt å rive den, men grunnmuren ble i stedet reparert med kalkmørtel i samarbeid med entreprenør.

Den hytta var opprinnelig en bod til nabohytta, men ble på et tidspunkt på 1900-tallet gjort om til en egen fritidsbolig. Den opprinnelige boden ligger langs en bratt fjellvegg, og har et langsmalt fotavtrykk som skiller seg fra den øvrige bebyggelsen på øya. Den langsmale utformingen var førende for den nye planløsningen . Innvendig er hytta preget av en nøktern materialbruk med overflater i finér og polerte betonggulv, og deler av oppholdsrommet fikk dobbel høyde for å skape luftighet i et ellers smalt bygg. Under rehabiliteringen ble veggene isolert utvendig, og for å bevare det opprinnelige uttrykket ble lektepanel videreført.

Begge prosjektene viser hvordan særegne kulturmiljø kan forvaltes med respekt og nøysom modernisering. Hyttebebyggelsen på Lindøya er i dag en viktig representant for arbeiderklassens tilgang til fritid og natur, samtidig som hyttene er modernisert for nye tiår med rekreasjon.

• Ved å utforske og utnytte reguleringsplanens handlingsrom kreativt, viser prosjektet hvordan bevaring og tilpasning kan skje innenfor strenge reguleringsrammer uten dispensasjoner.
• Ved å hente formuttrykk, materialbruk og detaljer fra nærliggende bebyggelse, sikres forankring i kulturmiljøet.
• Skreddersydde løsninger gir funksjonell forbedring med lite areal og unntak fra teknisk forskrift.