Nasjonale minoriteters kulturminner

I Norge har vi fredet bygninger siden 1923. I begynnelsen fredet Riksantikvaren det som da var ansett å være “typisk” norsk, spesielt vakkert eller høyverdig. Det kunne være embedsmannsgårder, tradisjonelle storgårder og kirkebygg. Gjennom hele etterkrigstiden så har perspektivet på hva som er ansett å være kulturminner i Norge vært i endring.  På 1970-tallet skjedde det et skifte i synet på hvilke kulturminner som hadde verneverdi. Oppmerksomheten ble nå rettet mot mangfoldet i Norges befolkning og kulturminnene våre. Dette var for eksempel kulturminner knyttet til dagligliv, arbeidsliv, kvinner og samisk kultur. Dette skiftet førte også til at kulturmiljøet rundt et enkeltstående kulturminne ble viktigere.  Endringen handler også om et skifte fra fokus på objekt til menneskene og samfunnet.

Samarbeid med folkegruppene

Det er minoritetene selv som eier sin egen historie, derfor er de også de som har best kompetanse og kunnskap om egne kulturminner, og kulturmiljø. For Riksantikvarens arbeid er det avgjørende at minoritetene selv er med og definerer hvilke kulturminner som er viktige, og som representerer deres historie og kultur. Riksantikvaren samarbeider også med regionalforvaltningen og relevante kunnskapsinstitusjoner i arbeidet.