Verdensarv

Bevaring av kultur- og naturarv

The World Heritage Convention (verdensarvkonvensjonen) ble vedtatt av Unesco i 1972. Formålet er å gi spesiell beskyttelse til vår felles arv som er av betydning for hele menneskeheten, og kommende generasjoner, på tvers av landegrensene.

Verdensarven er kultur- og naturarv som oppfyller strenge kvalitetskrav og kriterier, og dermed kvalifiserer for å bli innskrevet på Unescos verdensarvliste. Verdensarven består av 1223 steder og områder i 168 land.

Verdensarvkonvensjonen

I 1972 vedtok UNESCO konvensjonen for vern av verdens kultur- og naturarv vedtatt, mest kjent som verdensarvkonvensjonen. Målet med denne konvensjonen er å identifisere kultur- og naturarv av universell verdi, som da skrives inn på verdensarvlisten.

Les mer om verdensarvkonvensjonen og verdensarvlisten her

Verdensarven i Norge

Norge ratifiserte verdensarvkonvensjonen 12. mai 1977, og allerede i 1979 ble Bryggen i Bergen og Urnes stavkirke skrevet inn på verdensarvlisten.

Klima- og miljødepartementet er øverste ansvarlige myndighet for oppfølgingen av verdensarven i Norge. Riksantikvaren og Miljødirektoratet har det faglige ansvaret for å følge opp verdensarvkonvensjonen og Riksantikvaren koordinerer samarbeidet mellom de to direktoratene.

Vestnorsk fjordlandskap er innskrevet på verdensarvlisten fordi det har naturkvaliteter som er umistelige for menneskeheten. De øvrige sju har oppnådd verdensarvstatus på grunn av sine unike og uerstattelige kultur- eller kulturlandskapsverdier.

Rjukan-Notodden industriarv er det siste stedet i Norge som er oppført på listen (2015).

Kan vi få flere norske verdensarvområder?

Hvert land skal utarbeide en faglig begrunnet oversikt over steder som de mener kan være aktuelle å nominere til verdensarvlisten i framtiden. Denne oversikten kalles tentativ liste. Norge har fem steder på den tentative listen.