Riksantikvaren har avgjort klage på Vestland fylkeskommunes vedtak om dispensasjon med vilkår om utgraving og Riksantikvarens vedtak om at tiltakshaver skal dekke kostnadene. Klagen gjelder fylkeskommunens rettsanvendelse.
I forbindelse med bygging av seks leiligheter i et boligområde med gjeldende reguleringsplan, krevde fylkeskommunen at det skulle gjennomføres arkeologiske registreringer for å kartlegge om tiltaket ville komme i konflikt med automatisk fredete kulturminner. Tiltakshaver dekket kostnadene knyttet til registreringene. Det ble påvist et automatisk fredet bosettings- og aktivitetsområde på eiendommen. Fylkeskommunen ga dispensasjon til bygging av leilighetene etter kulturminneloven § 8 første ledd, med vilkår om arkeologisk utgraving. Riksantikvaren fattet deretter vedtak om at tiltakshaveren skulle dekke kostnadene for undersøkelsene. Tiltakshaver mente at fylkeskommunen ikke hadde hjemmel til å kreve kostnadsdekning for registreringene i området, eller søknad om dispensasjon. Som følge av dette, mente tiltakshaver at fylkeskommunens vedtak om dispensasjon på vilkår var ugyldig, noe som igjen måtte medføre at Riksantikvarens vedtak ble en nullitet.
Kulturminneloven § 8 inneholder ulike dispensasjonshjemler for inngrep i automatisk fredete kulturminner. Hovedregelen er at en tiltakshaver må søke om dispensasjon etter første ledd hvis et tiltak kan komme i konflikt med automatisk fredete kulturminner. Bestemmelsens fjerde ledd inneholder et unntak fra hovedregelen. Det er ikke nødvendig å søke om dispensasjon etter første ledd dersom tiltaket er i samsvar med gjeldende reguleringsplan. Dette er fordi forholdet til automatisk fredete kulturminner forutsettes avklart i planprosessen gjennom undersøkelsesplikten i kulturminneloven § 9. Undersøkelsesplikten innebærer at det eksempelvis skal gjennomføres registreringer i planområdet. Er det automatisk fredete kulturminner i området, skal eventuell dispensasjon fra fredningen avklares. Gis det dispensasjon skal eventuelle vilkår for tillatelse til inngrep i kulturminner tas inn i planbestemmelsene.
Plan- og bygningsloven § 12-4 skal sørge for at miljøhensyn blir ivaretatt i gamle planer. Dette innebærer at tiltakshaver blant annet har en plikt til å sørge for at forholdet til automatisk fredete kulturminner i området er oppdatert. Det kommer frem av forarbeidene til plan- og bygningsloven at bestemmelsen om miljørevisjon ikke er ment for mindre, eller kompletterende tiltak. Den gjeldende reguleringsplanen for det aktuelle området er fra 1994, og planen er i all hovedsak realisert. Leilighetene er planlagt oppført på de to siste tomtene i området som ikke allerede er utbygd. Etter vår vurdering kommer derfor ikke plan- og bygningslovens bestemmelse om miljørevisjon til anvendelse i denne konkrete saken.
Riksantikvaren mener det er uheldig at gamle planer ikke blir oppdatert i tilstrekkelig grad, blant annet fordi ny kunnskap, teknologi og vitenskapelige metoder kan gjøre det mulig å få mer informasjon fra de automatisk fredete kulturminnene enn det som var mulig ved vedtakelsen av planen. I noen tilfeller hvor det går lang tid fra undersøkelsesplikten ble oppfylt og planen blir realisert, kan kulturmiljøforvaltningen ha fått helt ny kunnskap om visse typer kulturminner. Det kan også være tatt i bruk nye metoder for å påvise kulturminner som ikke var kjent på det tidspunktet planen ble vedtatt. I slike tilfeller vil kulturmiljøforvaltningen i enkelte sammenhenger kunne kreve nye undersøkelser, men slike krav må likevel kunne begrunnes godt. I denne saken har Riksantikvaren vurdert at de automatisk fredete kulturminnene ville blitt oppdaget dersom fylkeskommunen hadde foretatt registreringer i området før planen ble vedtatt i 1994. Fylkeskommunen hadde derfor ikke hjemmel til å kreve at tiltakshaver betalte for registreringene eller til å kreve at tiltakshaver søkte om dispensasjon etter kulturminneloven § 8 første ledd.
Etter Riksantikvarens oppfatning har fylkeskommunen lagt til grunn feil rettsanvendelse. Denne konkrete saken skulle vært avgjort etter unntaksregelen i kulturminneloven § 8 fjerde ledd. Riksantikvaren tok klagen til følge og opphevet fylkeskommunens vedtak om dispensasjon med vilkår om utgraving. Samtidig opphevet vi vårt eget vedtak om dekning av kostnader til arkeologiske undersøkelser, fordi grunnlaget for vedtaket falt bort. Fordi det ikke var nødvendig å søke om dispensasjon etter første ledd, hadde fylkeskommunen heller ikke hjemmel til å kreve at tiltakshaver dekket kostnadene ved registreringen. Beløpet som tiltakshaver allerede har betalt, må derfor tilbakeføres fra fylkeskommunen.
