Hyttefornyelse med kulturmiljøet som premiss

På Lindøya i Oslofjorden er en verneverdig hytte rehabilitert og oppgradert, og to nye er oppført med samme fotavtrykk som tidligere hytter. Tiltakene er gjort i tråd med en reguleringsplan som legger strenge føringer for både omfang og utforming. Innenfor disse rammene fant arkitektene løsninger som ivaretar kulturmiljøets karakter, samtidig som hyttene ble tilpasset moderne bruk.

Hyttemiljøet på Lindøya har sitt opphav i den gryende fritidskulturen tidlig på 1900-tallet, da arbeiderbevegelsen kjempet fram mer fritid. Friluftsliv, bading og utflukter ble viktige former for rekreasjon, og Oslos befolkning trakk ut mot øyene. Det første teltet ble reist i 1905, og i årene som fulgte satte badegjester opp enkle hytter, uten tillatelser eller planer.

Fortsatt har de rundt 300 hyttene på øya enkel teknisk standard. Den spontane bebyggelsen utviklet seg etter hvert til et etablert hytteområde, og sammen med Bleikøya og Nakholmen utgjør Lindøya et av de mest karakteristiske fritidsmiljøene i indre Oslofjord. Strøm og vann kom på plass så sent som på 1950-tallet, i hovedsak gjennom dugnadsarbeid.

Området er vernet som landskapsvernområde og kulturmiljø, og representerer en viktig del av arbeiderklassens sosiale historie og utviklingen av fritidslivet i Norge. Det er et tidlig eksempel på en fritidsbebyggelse på folkelig initiativ.

Fra 1990-tallet og frem til reguleringsplanen ble vedtatt i 2019, var det i praksis byggestopp på øya. Den nye reguleringsplanen åpnet for enkelte tilpasninger og tiltak innenfor rammene av størrelsene på dagens hytter, materialbruk og bebyggelsens karakter.

Arkitektene fikk i oppdrag å rehabilitere og oppgradere en av hyttene på Lindøya, som er regulert til bevaring. I tillegg fikk de i oppdrag å tegne to nye hytter som skulle oppføres på samme sted og med samme fotavtrykk som to tidligere hytter. Prosjektet tok utgangspunkt i reguleringsplanens rammer og tilnærmingen var å la kulturmiljøets særpreg og dimensjoner styre løsningene, både for den eksisterende hyttea og for de to nye.

Den spontane og varierte hyttebebyggelsen gir Lindøya sin særegne karakter, men kan også by på utfordringer. Mange av hyttene ble bygget med tilfeldige materialer som var tilgjengelig, for eksempel plankerester og stein fra stranden. Hyttene ble også bygget i en tid med andre behov, og er små. Dette førte til at det krevdes en annen form for kreativitet fra arkitektene.

Reguleringsplanen åpner for to hyttetyper: én etasje på 40 m² eller halvannen etasje på 32 m². De stramme rammene krevde skreddersydde løsninger innvendig for å utnytte plassen best mulig. Dette ga arkitektene rom for kreativitet. Det var også en fordel at fritidsboliger under 70 m² er unntatt flere tekniske krav, blant annet til energieffektivisering, i henhold til byggeteknisk forskrift.

Den røde hytta som skulle rehabiliteres er sannsynligvis fra 1930-tallet, og har gått gjennom omfattende endringer innvendig. Grunnmuren var støpt uten armering og var i dårlig stand. I utgangspunktet var det ønsket å rive den, men i stedet ble grunnmuren beholdt og istandsatt med tradisjonell kalkmørtel. Det var viktig for eierne å skape en funksjonell hytte, samtidig som at uttrykket i eksteriøret skulle bevares i tråd med reguleringsplan. Kledningen og innvendige overflater er nye, men hovedkonstruksjonen er bevart. For å oppnå større arealutnyttelse, ble det etablert takopplett, og utover det har hytta i hovedsak beholdt sin opprinnelige form og vindusplassering.

I tillegg til rehabiliteringen, ble det oppført to nybygg. Utvendig var det viktig å tilpasse utformingen til det eksisterende bygningsmiljøet. Får å få på plass de riktige detaljene så arkitektene til nabohyttene, samtidig som reguleringsbestemmelsene og fargeplanen fra 1930-tallet utarbeidet av Oslo Byes Vel var førende.

Flere av hyttene på Lindøya ble ombygget på 1960-tallet, og arkitektene hentet inspirasjon fra disse. Løsningene er basert på gjenkjennelige elementer fra den typiske «Lindøyahytta», som har sammenhengende vindusbånd og en bevisst fasadekomposisjon som er typisk for byggmesterfunkisen fra perioden. De sammenhengende vindusbåndene skyldes at hyttene opprinnelig var oppført som enkle, rektangulære volum på 3.5 x 5 m. Siden fikk de veranda langs langsiden, som etter hvert ble innglasset eller bygget inn som ga et «knekktak». Denne silhuetten ble typisk for fremtidige hytter.

Den hvite hytta ble bygget som erstatning for et anneks fra 1960-tallet. Hytta ligger langs en bratt fjellvegg, og har et langsmalt fotavtrykk som skiller seg fra den øvrige bebyggelsen på øya. Dette valgte man å videreføre i det nye bygget. Innvendig er hytta preget av en nøktern materialbruk med overflater i finér og polerte betonggulv, og deler av oppholdsrommet fikk dobbel høyde for å skape luftighet i et ellers smalt bygg. For å skape sammenheng med hovedhytta på eiendommen ble lektepanel videreført.

Den grønne hytta er et nyoppført bygg der arkitektene har strukket seg langt i en moderne og minimalistisk retning innenfor rammene til reguleringsplanen for Lindøya. Samtidig har arkitektene plukket opp mange av trekkene som er typisk for hyttene på øya, og videreført dem sammen med trekk fra dagens arkitektur og byggemåte. For å holde seg innenfor volumbegrensningen ble det brukt spesiallagde takrenner. Resultatet er en minimalistisk tolkning av den arketypiske Lindøya-hytta.

De tre prosjektene viser hvordan særegne kulturmiljø kan forvaltes med respekt og nøysom modernisering og utvikling. Hyttebebyggelsen på Lindøya er i dag en viktig representant for arbeiderklassens tilgang til fritid og natur, samtidig som hyttene er modernisert for nye tiår med rekreasjon.

• Ved å utforske og utnytte reguleringsplanens handlingsrom kreativt, viser prosjektet hvordan bevaring og tilpasning kan skje innenfor strenge reguleringsrammer uten dispensasjoner.
• Ved å hente formuttrykk, materialbruk og detaljer fra nærliggende bebyggelse, sikres forankring i kulturmiljøet.
• Skreddersydde løsninger gir funksjonell forbedring med lite areal og unntak fra teknisk forskrift.