Hemmelighetene hviler nå trygt til neste generasjon

Vi hos Riksantikvaren er glade for at debatten om arkeologi får spalteplass i en av landets største regionaviser. Og forenklinger og generaliseringer kan fungere i komplekse saker, men vi må likevel holde oss til fakta. Det gagner både saken og debatten. En kronikk i Stavanger Aftenblad inneholder enkelte faktafeil som vi ønsker å rette opp.

Restaureringen av Stavanger domkirke er et komplekst prosjekt som involverer en rekke aktører og flere ulike fag. Mange hensyn skal tas, blant annet til ny bruk av kirkerommet, tilpasset menigheten. Jevn oppvarming av kirken, av hensyn til kulturhistorisk viktig kirkekunst og inventar, er en annen dimensjon.

Riksantikvaren er en offentlig virksomhet, som følger offentlighetsloven. Vi deler gjerne sakspapirer ved forespørsel, noe vi ikke har fått i denne saken. Mange har vært involvert i den store prosessen som restaureringen av Stavanger domkirke innebærer, og våre arkiver er åpne – for dem som ønsker innsyn i saken.

Ikke tyngre gulv

De arkeologiske kulturlagene i krypkjelleren har gjennom de siste 100 år vært utsatt for ulike skader. For Riksantikvaren har det vært viktig å sikre disse kulturminnene bedre og sørge for mer kontrollerte bevaringsforhold. Det er selvsagt gjort grundige beregninger og risikovurdering av hvordan vekten av gulvkonstruksjonen vil påvirke bygningen og grunnforholdene. Den nye løsningen innebærer en betongsåle over mineral-ullisolasjon, lett glasopor og ikke-marin leire nederst mot kulturlagene. Selve gulvet er et furugulv som består av høy grad av gjenbrukte bord fra dagens gulv. Det prosjekterte gulvet vil påføre de arkeologiske kulturlagene omtrent samme vekt som de har hatt gjennom hundrevis av år tidligere. Det nye gulvet blir dermed ikke tyngre enn det kulturlagene under kirken allerede har vært utsatt for.

Betongplaten fordeler ikke bare belastningen på grunnen, noe som er bra for kulturlagene, den vil også gi jevn temperatur i kirkerommet og i grunnen. Den vannbårne varmen, lagt i rør, vil gi en temperatur i betongen på 30°C. Mineralullisolasjonen senker temperaturen med ca. 6°C og isolerer svært godt ned mot grunnen, sammen med glasoporen. Vi får dermed en stabil temperatur, noe som er bra for de arkeologiske kulturlagene. Beregninger viser også at fuktighetsnivået vil bli stabilt. Temperatur- og fuktberegninger har vært en viktig del av Riksantikvarens vurdering av saken.

Vi kan grave senere

Disse tiltakene er reversible, og det vil være fullt mulig for kommende generasjoner å undersøke kulturlagene under domkirken. Gulvet kan åpnes og nye arkeologiske undersøkelser kan gjøres neste gang kirken skal renoveres. Og det kommer til å skje. Middelalderbygninger blir restaurert og istandsatt med jevne mellomrom, slik Stavanger domkirke har blitt det, både mot slutten av 1940-tallet og i årene rundt det siste millenniumsskiftet. Kanskje kommer ikke neste restaurering i vår levetid, men kulturlagene ligger der til neste generasjon arkeologer og historikere.

Tiltakene under gulvet i Stavanger domkirke er in-situ-bevaring, slik vi er ment til å forvalte arkeologiske kulturminner etter Valettakonvensjonen og formålsparagrafen i kulturminneloven. De arkeologiske kulturlagene blir ikke skadet, og da skal de som hovedprinsipp bli liggende. Kulturlagene får bedre bevaringsforhold enn i dag, til glede for kommende generasjoners arkeologer.

Det var aldri planen

De nåværende arbeidene med Stavanger domkirke har vært planlagt siden 2013 og ble påbegynt i 2016. Gjennom hele prosessen har det vært utstrakt samarbeid mellom prosjektledelsen, Norsk institutt for kulturminneforskning og kulturmiljøforvaltningen for å sikre gode løsninger for bevaring av arkeologiske kulturlag både under kirken og utenfor. Alle parter har tidlig vært informert om et begrenset omfang av arkeologiske undersøkelser. Stavanger domkirke var aldri tiltenkt en fullstendig arkeologisk utgraving, i tråd med dagens forvaltningspraksis og gjeldende kulturmiljøpolitikk.

Jeg forstår godt at kronikkforfatterne gjerne skulle sett en mer omfattende arkeologisk undersøkelse i Stavanger domkirke. Ønsket om stadig mer viten er sentralt for all vitenskap. Men her må kulturmiljøforvaltningen legge til grunn gjeldende lovverk og konvensjoner som Norge har ratifisert. Sakens faktum bør ikke lide under meningsmotsetninger om dagens forvaltningspraksis. Kulturlagene under Stavanger domkirke hviler trygt med den valgte løsningen.
Jeg forstår godt at kronikkforfatterne gjerne skulle sett en mer omfattende arkeologisk undersøkelse i Stavanger domkirke. Trøsten er at kulturlagene under Stavanger domkirke hviler trygt til fremtidens arkeologer.