Av Jørn Holme, riksantikvar
Menneskene har utkjempet slag på havet i tusenvis av år. Krigføring til sjøs har også satt sine spor i Norges historie. Sjøslagene under de to verdenskrigene har vært viktige for det Europa vi kjenner i dag. De mange kulturminnene på havets bunn vitner om omfanget av disse kampene. Riksantikvaren har nå fredet vraket etter den tunge krysseren Blücher. Dette har vi gjort for å sikre kulturhistoriske verdier og sikre skipsvraket som krigsminne og gravminne. Mange skipsvrak fra sjøkrig er siste hvilested for soldater og sjøfolk. Riksantikvaren anser det som viktig at alle slike skipsvrak behandles med tilbørlig respekt, uansett hvilken nasjonalitet de har tilhørt.
Selv om Norge var nøytralt under første verdenskrig hadde vi en omfangsrik handelsflåte som etter hvert ble svært hardt rammet av ubåtkrigen
som pågikk i Nordsjøen. Vi fikk også merke det på kroppen da det største sjø-slaget i første verdenskrig ble utkjempet delvis i våre farvann. Det er nå 100 år siden det såkalte Jyllandslaget i 1916.
Slaget fikk store konsekvenser for den videre krigføringen. Flere av de senkede skipene ligger i dag i norsk territorialfarvann. Disse fartøyene er graver for
tusenvis av sjøfolk som omkom under krigshandlingene og som ble med sine skip ned i dypet. Omkomne sjøfolk ble funnet langs Sørlandskysten lenge etter at slaget var over.
Jyllandslaget var tidenes største sjø-slag. Over 100 000 mann deltok i slaget hvor hele Royal Navy’s Grand Fleet kjempet mot den tyske marinens Hochseeflotte. United Kingdom Hydrographic Survey har nylig registrert skipsvrakene etter slaget. Åtte av disse vrakene ligger i norsk farvann.
Også andre verdenskrig innebar store tap og enorme lidelser på havet. Murmanskkonvoiene brakte krigsmateriell og andre viktige forsyninger til et isolert Sovjetunionen. Konvoiene, som gikk ut fra England og over til det kalde nord, var brutale og krevde store tap. Sjøfolk fra flere nasjoner, deriblant mange norske sjøfolk, mistet livet på vei til og fra Murmansk.
Selve invasjonen av Norge startet i sørligere farvann. Den tyske lastebåten Rio de Janeiro var med i den første puljen av skip med tyske tropper. Skipet var på vei til Bergen, men ble senket av
en polsk ubåt i de alliertes tjeneste utenfor Lillesand 8. april 1940. Omkring halvparten av de om bord ble med skipet ned. Vraket etter Rio de Janeiro ble først funnet i fjor.
Senkingen av Blücher i Drøbaksundet den 9. april 1940 medførte en viktig militær forsinkelse av den tyske okkupasjonen. Senkningen var en militær historisk bragd og et avgjørende øyeblikk i norsk historie. Men Blücher er også hvilested for omkomne tyske sjø-menn og soldater. Når vi nå har fredetskipsvraket etter Blücher, markerer vi både skipets kulturhistoriske verdier, samtidig som vi verner om gravfreden for de omkomne som er igjen om bord.
Det var særlig i Narvik at man fikk kjenne sjøkrigens gru på nært hold i aprildagene i 1940. Store deler av den norske marinen, med panserskipene Norge og Eidsvold, ble senket i Narvik havn. Den britiske marinen slo hardt tilbake og senket et stort antall tyske krigs- og forsyningsskip. Både i Narviks havnebasseng og utover i Ofotfjorden ligger mange skipsvrak som vitner om de dramatiske dagene i 1940.
Den norske kulturminneloven sier at vrak etter skip som er over 100 år gamle er vernet. Begge skipene, Norge og Eidsvoll, ble bygget rundt det forrige århundreskiftet, og har derfor et vern gjennom kulturminnelovens bestemmelser for skip som er eldre enn 100 år.
Flere av skipene som ble senket under andre verdenskrig var bygget på 1920-og 1930-tallet. Vrakene etter disse skipene er ikke omfattet av kulturminnelovens 100-årsgrense. Dette gjelder slagskipet Blücher, som vi nå har fredet. Vrakene etter andre skip som er bygget i samme tidsrom vil foreløpig ikke bli fredet. Men de er likevel viktige i fortellingen om andre verdenskrig i Norge. Dette gjelder blant annet to tyske skip som ble senket i november 1944.
Det tyske slagskipet Tirpitz var en stor trussel mot konvoitrafikken i nord. Da hun ble senket utenfor Tromsø 12. november 1944, tok hun et stort antall tyske sjøfolk med seg i dypet. Etter krigen ble størstedelen av Tirpitz hogget opp fordi stålet etter skipet hadde stor verdi. Det som nå er igjen etter Tirpitz ligger spredt ut over et flere kvadratkilometer stort område på havbunnen. Her dukker det av og til opp rester etter de som mistet livet. Det kan være en uniformsdetalj eller skjelettrester.
Senkingen av fangeskipet Rigel ved Tjøtta på Helgelandskysten ble gjort ved et feiltak av de allierte. Offisielt omkom over 2500 krigsfanger, stort sett fra Øst-Europa. Senkingen av Rigel 27. november 1944 er den største skipskatastrofen i norsk historie.
Dykking er en populær hobby for mange. Den store majoriteten av dykkerne i landet har ingen intensjoner om å fjerne gjenstander fra vrak. De aller fleste behandler skipsvrakene med respekt, som kulturminner og, i mange tilfeller, graver. Når Riksantikvaren likevel ønsker å rette oppmerksomheten mot kulturminner fra sjøkrig, er det fordi etterspørselen etter suvenirer fra skipsvrakene har økt. Særlig ser vi et stort internasjonalt marked for slike objekter fra andre verdenskrig. Og vi registrerer at også kulturminner fra enkelte skipsvrak i norske farvann selges. Det burde være unødvendig å minne om at de omkomne har krav på gravfred.
Fredningen av krysseren Blücher innebærer noe nytt i måten vi bruker fredningsbestemmelsene i kulturminneloven. Vi håper også at fredningen av Blücher kan bidra til å minne oss om at store deler av vår krigshistorie befinner seg på havbunnen. Ute av syne for de fleste av oss, men likevel viktige kilder
til kunnskap og viktige påminnere om de enorme menneskelige kostnadene ved krig.
04.07.2016 15:41 endret 04.07.2016 15:55
Kronikken sto på trykk i Dagsavisen lørdag 2. juli.
