Kvinners kulturminner

Maskinenes inntog

På 1840-tallet kom de første fabrikkene til Norge. I Kristiania ble Akerselva kraftkilde for den nye industrien og i 1846 åpnet Graahs Spinneri, som ble en av landets største tekstilprodusenter. 70 prosent av de ansatte i tekstilindustrien var kvinner. Ny industri til tross, flertallet av kvinnene jobbet fremdeles som tjenestepiker. Uansett yrke, lønnen var som regel den halve av mannens. Mange av industribyggene er bevart i dag, og er viktige kulturminner som er i bruk til andre formål.

På midten av 1800-tallet strømmet folk fra bygda til byen. Et stort antall menn utvandret til Amerika og kvinnene utgjorde snart et flertall i byene. I 1890 var det 139 kvinner pr. 100 mann i Kristiania. Den store andelen ugifte kvinner blant embedsmennenes døtre vakte bekymring, ikke minst av økonomiske årsaker, og ansporet fedrene til å kjempe for kvinners rett til utdanning.

Kvinner utgjorde dessuten to tredjedeler av Kristianias fattige, noe som fikk både stat og kommune til å innse at kvinner måtte få muligheten til å kunne forsørge seg. Kvinner var i utgangspunktet uten grunnleggende demokratiske rettigheter. Dette endret seg, sakte men sikkert, ettersom lovendringer kom på plass. I 1854 fikk kvinnene rett til arv, retten til næringsdrift kom i 1866 og retten til skolegang, på lik linje med gutter, kom i 1896.

Møllergaten skole

I 1860 kom både sunnhetsloven og ny skolelov. Behovet for kvalifisert arbeidskraft økte. I 1861 ble det for første gang opprettet fire lærerinneposter ved Møllergaten skole, samme år som skolen ble bygget. Læreryrket hadde så langt vært stengt for kvinner – de hadde jo ingen utdannelse, henvist som de var til egne pikeskoler med dertil «passende» pensum. Igjen var det økonomi og ikke idealisme som lå bak: En lærerinne fikk halvparten av det en lærer fikk i lønn.

Men, dårlig betaling var intet hinder for kvinners lærerkarriere. Allerede i 1875 utgjorde lærerinnene et flertall. Dorothea Margrethe Schjoldager begynte som lærerinne ved skolen i 1876 og var der i nesten 50 år. Hun var en norsk kvinnesaksforkjemper, lærer og sosialarbeider. Da hun ble utnevnt til medlem av kirkekommisjonen i 1908, var hun første kvinne utnevnt i statsråd overhodet.

Møllergaten skole, som var Kristianias 5. allmueskole, hadde hele 2000 elever da den åpnet i 1826. Etter hvert skulle skolen få «nye og moderne lokaler», tegnet av arkitekt J.W. Nordan. Den nye skolen sto ferdig i januar 1861 og ble senere utvidet i 1893 og 1933. Møllergata skole er i dag ikke bare et viktig kulturminne, den er i dag Oslos eldste skole som fortsatt er i bruk  med rundt 275 elever fra 1.-7. trinn. I forbindelse med stemmerettsjubileet 2013 fredet Riksantikvaren to bygninger som har hatt betydning for kvinnenes inntreden på den offentlige arena. Den ene av disse var Møllergata skole.

Kvinnene mobiliserer

På 1800-tallet vokste det frem et rikt foreningsliv, ikke bare i byene, men også i bygder over hele landet. Fra 1830-tallet hadde kvinner på tvers av stand og klasse samlet seg og dannet misjons- og avholdsforeninger. I de nye foreningene ble det frivillige sosiale arbeidet organisert, og arbeidet for kvinnelig stemmerett ble tatt opp som et viktig kamptema. Forsamlingshusene rundt i landet ble det folkelige svaret på de kontinentale kaffesalonger, der adel og det øvre borgerskap debatterte ideene om et moderne demokrati.

Avholdsbevegelsen vokste frem som ikke bare en av de viktigste, men også klart største blant bevegelsene med 150 000 medlemmer på 1870-tallet. Her var kvinnene sterkt engasjerte. I 1895, da man skulle avgjøre hvorvidt den enkelte by skulle ha brennevinsforbud, fikk alle byboere over 25 år stemmerett, uansett kjønn og inntekt. Dette på tross av at kvinner ennå ikke hadde kommunal stemmerett. Når det gjaldt avholdsspørsmål stolte man altså på kvinnene!

I 1884 fikk kvinner adgang til universitetsstudier på lik linje med menn. Da ble også Norsk Kvinnesaksforening stiftet av lærerinnen Gina Krog og Dagblad-redaktør Hagbart Berner. Foreningen kjempet for kvinners rett til å kunne delta i samfunnslivet på lik linje med menn, med fanesaker som likelønn, økt politisk innflytelse, seksualopplysning og selvbestemt abort. Kvinners engasjement utviklet seg snart fra et ønske om et bedre liv for seg og sine, til bevisstheten om behovet for en politikk.

I 1896 stiftet kvinnesaksforkjemperen, kjøpmannsdatteren og politikerfruen Fredrikke Marie Qvam og 99 andre kvinner Norske Kvinners Sanitetsforening. Første oppgave var å skaffe sanitetsmateriell i tilfelle krig mot Sverige, dernest kampen mot tuberkulose og andre epidemier, og senere arbeidet for å bedre helsetjenester over det ganske land.

Arbeiderbevegelsen var tidlig ute med å slippe kvinnene til på talerstolen. Enkelte av disse, som Snåsa Arbeidersamfunn i Nord-Trøndelag, hadde også kvinnelige medlemmer. I 1901 reiste foreningen Vonheim, et nytt og staselig bygdeforsamlingshus. Vonheim huset snart et utall foreninger og var, i likhet med lignende hus over hele landet, på mange måter både hjernen og hjertet i bygda. Forsamlingshuset på Vonheim i Snåsa kommune i Nord-Trøndelag var den andre bygningen som ble fredet forbindelse med stemmerettsjubileet 2013.

I 1912 besøkte Marie Fredrikke Qvam, Snåsa. Her, i bygdeforsamlingshuset Vonheim, holdt hun en tordentale som førte til stiftelsen av Snaasen Sanitetsforening, med hele 630 medlemmer. Deres første mål var å få en sanitetssøster til bygda, og det klarte de. I tiårene som skulle komme fikk Snaasen Sanitetsforening gjennom en rekke helsetiltak, som var særlig viktige for barna i kommunen.

Kampen fortsetter

I 1905 rettet Qvam krav til Stortinget om at kvinnene måtte få rett til å stemme ved folkeavstemningen. Stortinget sa nei, men kvinnene svarte med en underskriftskampanje og samlet inn 280 000 underskrifter fra hele Norge. Det utgjorde underskrifter for over 10% av Norges befolkning. Dette voldsomme engasjementet førte til et stort gjennomslag for stemmerettssaken og gjorde argumenter om kvinners manglende evner og forstand stadig mer urimelig.

Gjennom deltakelse i arbeidslivet, foreningsarbeid og tilgang til utdannelse fikk kvinner ikke bare demokratisk erfaring, men også en økt interesse for politikk og valg. Den 11. juni 1913 førte deres utrettelige engasjement og arbeid frem: Stemmerett for kvinner ble enstemmig vedtatt.

*Deler av denne artikkelen ble først publisert i 2013 på Riksantikvaren sine sider.