Grytviken på den britiske øya Syd-Georgia er et lite stykke norsk historie på annen stats jord. Her hadde hvalfangere, hovedsakelig fra Vestfold, sin arbeidsplass i flere tiår. Fremdeles kan man se restene av det som tidligere var et stort industrianlegg. Kirken i Grytviken er i dag et av de mest markante norske kulturminnene i Antarktis.
Av Jørn Holme, riksantikvar
Grytviken og andre landstasjoner på Syd-Georgia forteller om en industri og en livsstil som varte i nærmere 60 år. Hvalfangsten ga store inntekter til en ung nasjon og la mye av grunnlaget for at Norge ble en polar stormakt. I dag besøkes Grytviken av stadig flere turister. Likevel er forfallet stort, og den norske historien er underkommunisert. Det er på tide å spørre seg om kulturminnene her både kan og bør bevares.
Suksesshistorien Grytviken
I første halvdel av 1900-tallet var hvalfangsten i Antarktis og Sub-Antarktis en svært kjærkommen inntektskilde for Norge. Det var Sandefjord-rederen Carl Anton Larsen som, finansiert av risikovillig argentinsk kapital, startet hvalfangst-arbeid på Syd-Georgia. I 1903 satt han i gang oppbyggingen av landstasjonen i Grytviken, og den antarktiske hvalfangsten startet i november 1904.
Grytviken og hvalfangsten på resten av Syd-Georgia ble raskt en suksess. I perioden fra 1926 til 1939 ble det ved øya tatt totalt 34 000 hval. I rekordsesongen 1930 – 1931 var det 6.500 nordmenn ute på hvalfangst i antarktiske strøk, fordelt på 160 hvalbåter og 29 flytende kokerier. Storbritannia regulerte fangsten gjennom tildeling av konsesjoner og fangstlisenser. Det ble også lagt eksportavgift på hvalolje. Beskatningen av hvalbestanden var større enn hva som var forsvarlig, og etter hvert som årene gikk ble fangsten stadig mindre. Stasjonen ble stengt i desember 1964. Rester etter hvalfangsten som hvalbein, produksjonsutstyr og hvalskuter ligger fremdeles i strandkanten.
Et mangfold av kulturminner
Antarktis er rikt på kulturminner, fra mange nasjoner. Oppdagelsesreisende, forskere og hvalfangere har alle etterlatt seg spor på sin ferd. Mange av disse sporene har blitt utpekt som kulturminner av partene til Antarktistraktaten, og forvaltes i henhold til miljøprotokollen under denne traktaten. Traktaten legger rammene for forvaltingen av et kontinent som ingen eier, men som et stort antall land har aktive interesser i. Det er i dag utpekt 90 kulturminner i Antarktis, ni av disse er norske. Kulturminnene inkluderer det berømte teltet til Roald Amundsen fra sørpolerobringen i 1911. Teltet er frosset ned i isen, og det er i dag usikkert hvor det befinner seg. Blant kulturminnene er også steinvarder og minneplaketter om tragedier med dødelig utgang eller store erobringer. Varden på Tryne Island er satt opp der dansk-norske Caroline Mikkelsen, den første kvinnen som besøkte Antarktis, gikk i land sammen med mannskapet på hvalbåten Torshavn i 1935. Bygninger, etterlatenskaper og minner etter industri og teknologi, som for eksempel atomkraftverket ved den amerikanske McMurdo-basen, er også kulturminner. Det er også den norske hvalstasjonen Hektor, som var i bruk fra 1912-1931, på øya Deception Island.
Økt turisme
Kulturminner i polare strøk blir i økende grad besøkt og tilgjengeliggjort for allmennheten. De aller fleste av våre polare kulturminner finnes i nord, særlig på Svalbard. På Svalbard er turisme en vekstnæring og et uttalt satsningsområde. Og kulturminner spiller en stadig større rolle for de opplevelsene man ønsker å tilby besøkende. I sør, i Antarktis og det sub-antarktiske området, er turisme også en næring i vekst. Denne ugjestmilde delen av kloden vår er ikke lenger forbeholdt polfarere, eventyrere og forskere. Cruise-trafikken bidrar til at det årlig er nærmere 100.000 besøkende i disse områdene. Hurtigruten er en av aktørene som tilbyr reiser til antarktiske områder.
Hvordan fortelle vår historie i fremtiden?
Hvalfangst er kontroversielt og ikke alltid en enkel historie å fortelle. Kontrastene mellom vakker natur og storindustri er påfallende på et sted som Syd-Georgia. Men sammen med fantastisk natur og et rikt dyreliv med blant annet sel, fugl og pingviner, er kulturminnene en viktig del av besøket for stadig flere. Grytviken har paralleller til andre kulturminner som Pyramiden på Svalbard, industriarven i Odda og industriarven Rjukan-Notodden. Natur- og dyrelivet, sammen med kulturminnene, er grunnlaget for fremtidens bærekraftige turisme. Vi må vurdere hvordan vi skal bruke kulturminnene i fremtiden, se på hvordan den norske historien skal fortelles og ikke minst undersøke muligheter og utfordringer knyttet til økt turisme. Det bør være i Norges interesse å forvalte denne historien på best mulig måte.
17.07.2017 10:08 endret 18.07.2017 10:58
Kronikken ble publisert i Dagens Næringsliv 15.07.17.
