For­valtning av middel­­alderske kirke­steder

Kirkestedene har, sammen med byanlegg, klostre, borger og festningsanlegg fra middelalderen, hittil vært Riksantikvarens førstelinjeansvar og dermed underlagt andre saksbehandlingsrutiner enn øvrige arkeologiske kulturminner. Nå overføres ansvaret for kirkestedene til fylkeskommunen.

Veilederen omhandler forvaltning av kirkesteder utenfor middelalderbyene. Bykirkestedene forvaltes som del av middelalderbyene. Riksantikvaren har utarbeidet en egen veileder for middelalderbyene. Klostre og andre kirkelige institusjoner omtales i en egen veileder.

Denne veilederen omhandler ikke kirkebygningene, selv om de utgjør en del av helhetsvurderingen i enhver sak som omfatter et kirkested med stående kirke.

Automatisk fredete samiske gravplasser er heller ikke omtalt her.

Hva er et middelaldersk kirkested?

Et middelaldersk kirkested defineres som et sted der det er, eller har vært, en kirke eller kirkegård med opprinnelse i middelalderen. Kirkestedet omfatter hele området som har vært i bruk til kirkelig formål.

I løpet av middelalderen ble det reist nærmere 2000 kirker i Norge. 647 av disse kirkestedene er fortsatt i bruk i dag, 200 med stående kirke fra middelalderen, de øvrige med kirke av nyere dato som har erstattet den middelalderske kirken. Resten av kirkestedene ble nedlagt eller kirken ble flyttet, enten i løpet av middelalderen eller senere. Pr. i dag er 614 nedlagte kirkesteder registrert. I tillegg finnes en rekke kirkesteder som kun er kjent gjennom tradisjon, samt et ukjent antall kirkesteder det ikke finnes opplysninger om.

Et middelaldersk kirkested kan omfatte:

• kirke, kapell, korshus, bønnehus eller ruin/tuft etter slike
• kirkegrunn (grunnen under stående kirkebygning)
• kirkegård
• kirkebakke (samlingsplass ved kirken)
• kirkealmenning med båtstøer o.l.

De middelalderske kirkestedene kan deles inn i fire hovedkategorier:

• nedlagt kirkested uten synlige elementer
• nedlagt kirkested med synlige spor etter kirkebygning eller kirkegård
• kirkested i bruk med stående middelalderkirke
• kirkested i bruk med stående etterreformatorisk kirke

Nedlagte kirkesteder uten synlige elementer

Dette er kirkesteder som etter nedleggelse gradvis har grodd igjen eller blitt tatt i bruk til andre formål, slik at de i dag ikke lenger er synlige på markoverflaten. Både bygningsrester og graver kan i disse tilfellene ligge svært grunt avhengig av den senere aktiviteten i området. Kildegrunnlag for å lokalisere og registrere disse som kulturminner kan være:

• skriftlige kilder
• lokal tradisjon
• landskapskontekst
• stedsnavn
• skjelettfunn
• funn av bygningsrester i grunnen
• funn av kirkerelaterte gjenstander
• spor etter bygning og graver påvist ved for eksempel geofysiske undersøkelser
• analyse av vegetasjon/artssammensetning?

Kirkesteder som er omtalt i skriftlige kilder eller som er en del av lokal tradisjon, har som regel kjent gårdstilhørighet. Nærmere lokalisering og avgrensing mangler i de langt fleste tilfellene.

De middelalderske kirkestedene var gjennomgående relativt små, gjerne omkring 30×30 meter i areal. Det finnes mange unntak, både i størrelse og form, men dette kan brukes som tommelfingerregel. Dersom et kirkested er påvist, kan denne størrelsen sammen med eventuelle holdepunkter i terrenget brukes til å anslå en avgrensing.

Nedlagte kirkesteder med synlige spor etter kirke eller kirkegård

Dette er kirkesteder som etter nedleggelse enten har blitt holdt ved like, eller der fysiske elementer har motstått tidens tann. Selv om disse kirkestedene er synlige på markoverflaten, mangler de i mange tilfeller en sikker avgrensing. Også her kan tommelfingerregelen for størrelse samt holdepunkter i terrenget være grunnlag for å fastslå en geometri.

Eksempler på synlige spor etter kirke eller kirkegård kan være:

• kirkegårdsmur
• gravminner
• gravforsenkninger, gravtuer
• kirketuft/ruin
• bygningsrester, klokkestøpul (frittstående, tårnlignende byggverk for kirkeklokker), beinhus, stall, tiendebod, borrstoge/borgerstue)
• stier/hulveier
• terrengforhold og landskap

Kirkesteder i bruk med stående middelalderkirke

Alle kirkesteder med intakt middelalderkirke, har i dag avklart plassering og avgrensing.  Kirkegrunnen kan med stor sannsynlighet inneholde intakte graver fra middelalderen. Kirkegårdene ved disse kirkene har i de fleste tilfeller vært utvidet mange ganger siden middelalderen. Kilder som har vært brukt til å avgrense den middelalderske, fredete delen av kirkegården er skriftlige kilder og eldre kart,arkeologiske undersøkelser, samt lesbare elementer i terrenget. Dette kan være:

• kirkens plassering
• stier
• murer
• topografi/terrengforhold/landskapstrekk
• gravorientering
• trerekker

Kirkesteder i bruk med etterreformatorisk kirke

Dette er kirkesteder der den middelalderske kirken er erstattet av en ny kirke etter middelalderen. Den nye kirken kan være flyttet noe i forhold til den eldre kirken. Terrenget kan være vesentlig omarbeidet, noe som kan ha påvirket hvorvidt det finnes intakte middelalderske graver i kirkegrunnen. Kirkegården kan være utvidet flere ganger. Den middelalderske kirkegården og eventuell tuft etter middelalderkirken ligger i noen tilfeller helt eller delvis under stående kirke. De aller fleste av disse kirkestedene har avklart plassering og avgrensing.

Hva kan en forvente å finne på et kirkested fra middelalderen?

På en kirkegård som er nedlagt i løpet av middelalderen eller i tidlig etterreformatorisk tid, kan en forvente å finne mer eller mindre godt bevarte strukturer og rester av anlegg. Nedenfor følger noen eksempler på slike:

• Graver både i kirkegrunnen og på kirkegården, fra hele kirkegårdens brukstid
• Kirkegårdselementer som gravminner, gjerder, steinmurer m.m.
• Ruiner/bygningsrester som fundamenter, murrester, mørtel, steinflis, gulvlag, vindusglass, stolper, stolpehull, stokker m.m.
• Kirkeinventar
• Gjenstander fra dagliglivet, deponert eller tapt i forbindelse med opphold i eller ved kirken
• Spor etter aktivitet på stedet før kirken ble bygd som for eksempelkulturlag, forhistoriske graver, bygningsrester m.m.

Funn tyder på at det fantes enkelte kristne gravplasser uten kirke i middelalderen. Disse har sannynligvis vært markert med en form for avgrensning samt frittstående kors.På en kirkegård som har vært i bruk opp til moderne tid, vil mye av markoverflaten med spor etter aktivitet i middelalderen naturlig nok være forstyrret eller fjernet. Likevel kan noe være bevart, for eksempel på steder som for eksempel:

• mellom graver
• under nyere graver lagt i påførte jordmasser
• under stier
• inntil kirken
• i utkanten av kirkegården
• langs kirkegårdsmuren
• under og utenfor kirkegårdsmuren
• under stående kirke
• under moderne oppfylling

Gravfunn og andre kulturminner knyttet til kirkestedet kan ligge på ulike dybder. Dette avhenger  blant annet av  hvor mye terrenget er omarbeidet i moderne tid, hvor sterkt utnyttet gravplassen var i middelalderen, den lokale praksisen for gravlegging, topografiske forhold med mer. Det er ikke uvanlig å treffe på graver kun 20-30 cm under markoverflaten.

Hvor finner vi de middelalderske kirkestedene i dag?

De fleste kirkestedene i middelalderen ble etablert i tilknytning til gårdstun. Mange av disse gårdene eksisterer fortsatt, men noen ble nedlagt etter middelalderen. Tunet ble flyttet, og de aktuelle arealene fikk etter hvert nye funksjoner.

Industrialiseringen av samfunnet og mekaniseringen av jordbruket har også medført endringer i landskapet og kulturmiljøet rundt kirkestedene.

Vi finner i dag kirkesteder i ulike kontekster:

• gårdstun
• åker/annen innmark
• skog/utmark
• øyer og holmer langs skipsleia
• fiskevær vest og nord i landet
• spredt bebyggelse
• tettbebyggelse/by

De fleste kjente kirkestedene fra middelalderen er registrert i Askeladden. Kirkestedene er registrert på ulike vis:

• Alle kirkesteder med middelaldersk kirkegård som fortsatt er i bruk, er registrert med geometri (med definert utstrekning eller areal, i motsetning til de som bare er registrert som et punkt).
• De fleste nedlagte kirkesteder med holdepunkter for lokalisering/avgrensning er registrert med geometri.
• De fleste nedlagte kirkesteder uten sikre holdepunkter for nøyaktig lokalisering, eller med mangelfullt grunnlag for avgrensing, er registrert med punkt.

NIKUs kildegjennomgang og registrering av middelalderske kirkesteder ble gjennomført i årene 2002-2014 på oppdrag fra Riksantikvaren. Dette arbeidet omfattet i hovedsak kirkesteder med middelaldersk kirkegård som fortsatt er i bruk, eller der middelalderkirkestedet ligger i nær tilknytning til nåværende gravplass. Også noen nedlagte kirkesteder ble registrert. Resultatet av dette registreringsarbeidet ligger i Askeladden. Listen er ikke komplett. Noen kirkesteder lot seg ikke registrere på grunn av manglende eller svakt kildegrunnlag, senere omdanning av terrenget eller bebyggelse.  Derfor bør man være spesielt aktsom ved tiltak i de områdene disse kirkene er antatt å befinne seg i.

Et større arbeid med kvalitetssikring av gamle registreringer av kirkesteder i Askeladden ble gjennomført av Riksantikvaren i årene 2011-2016. Det er av ulike årsaker fortsatt en del feil og mangler i Askeladden, blant annet:

• feil vernestatus på lokalitet eller enkeltminne
• manglende eller feil geometri
• feil geografisk plassering
• middelalderkirkested og etterreformatorisk kirke som ikke ligger på samme sted, er registrert på samme lokalitet
• feil registrering av sikringssone

Noen middelalderkirkesteder er registrert med vernestatus «uavklart».  For de fleste av disse er det plasseringen som er uavklart. Det kan også bety at kirkestedet ikke er arkeologisk påvist. Vernestatus for kirkesteder fra middelalderen skal imidlertid alltid være «automatisk fredet».

Kirkestedenes lokalitetsavgrensinger er til en viss grad skjønnsbasert. De er foretatt til ulike tider, av ulike personer og institusjoner, og basert på ulike prinsipper. De er heller ikke alltid oppdatert med ny informasjon. Noen steder mangler geometri, selv om det kanskje foreligger tilstrekkelig informasjon til å legge det inn. Kirkesteder registrert som punkt, er avmerket etter en faglig vurdering av sannsynlig plassering. Avmerkingen skal da ikke forstås som absolutt. Det er gjerne en sannsynlig plassering innenfor det historiske tunet på en gård, som danner utgangspunkt for kartfestingen.

Kirkestedene kan dukke opp på kart i flere ulike varianter. Dette kan skyldes både mengden av enkeltminner på stedet og enkeltminnenes varierende vernestatus.

I mange tilfeller er kirken i en bygd flyttet i etterreformatorisk tid. Den nye kirken kan ha samme navn som den middelalderske, selv om den ikke ligger på samme sted. I noen tilfeller har dette ført til at kirker som ligger i flere kilometers avstand fra middelalderkirkestedet, er registrert på samme lokalitet som dette.

Dersom et kirkested har en synlig eller kjent ytterkant, skal det legges til en sikringssone omkring denne ytterkanten. Sikringssonen omfatter et fem meter bredt belte omkring kulturminnets synlige ytterkant, med mindre det er fastsatt en særskilt sikringssone. Særskilt sikringssone kan fastsettes så langt det er nødvendig for å verne kulturminnet mot skade, jf. kulturminneloven § 6.

Motsvarende, hvis et kirkested er skjønnsmessig registrert, og ikke har en synlig eller kjent yttergrense, skal det ikke legges en sikringssone til avgrensingen. I Askeladden er ikke dette prinsippet alltid fulgt konsekvent. Det finnes derfor noen kirkesteder med kjent yttergrense, men uten sikringssone, og andre kirkesteder uten kjent yttergrense, men med sikringssone.

Når noen planlegger tiltak i nærområdene til de middelalderske kirkestedene, er det viktig å være oppmerksom på at mange kirkesteder har en uavklart lokalisering eller avgrensing i Askeladden. Hvordan bør man forholde seg til denne usikkerheten? Det kan i noen tilfeller være klokt å gjennomføre arkeologiske registreringer. Alternativt kan man gjøre utbygger/tiltakshaver oppmerksom på det slik at de sier fra hvis noe dukker opp under gravearbeid.

De middelalderske kirkestedene med alle de ulike enkeltobjektene er automatisk fredete kulturminneri tråd med kulturminneloven § 4.

Ethvert tiltak som kan virke inn på et kirkested på en måte som er nevnt i kulturminneloven § 3, krever særskilt tillatelse fra kulturminnemyndighetene (dette ifølge kulturminneloven §§ 8 første og fjerde ledd). Tiltak som kan virke inn på kirkestedet kan være graving i grunnen, men også visuelle endringer på kirkestedet eller i omgivelsene.

I enkelte tilfeller kan et område omkring et kirkested fredes etter kulturminneloven § 19. Dette gjøres enten for å bevare virkningen av kulturminnet i miljøet, eller for å beskytte vitenskapelige verdier som knytter seg til det. Et fredningsvedtak etter § 19 kan forby eller regulere virksomhet som er egnet til å motvirke formålet med fredningen.

I tillegg til kulturminneloven og plan- og bygningsloven, gir Kirkerundskrivet også retningslinjer og veiledning for hvordan kirkens kulturminner skal forvaltes.

Det kan være aktuelt å utarbeide bevaringsplaner for en kirkegård eller en gravplass. Slike planer knyttes først og fremst til bevaringsverdige gravminner.

Tiltak som kan virke inn på et kirkested

Hvilke typer tiltak som kan virke inn på kirkestedene, varierer noe mellom nedlagte kirkesteder med og uten synlige strukturer og kirkesteder som fortsatt er i bruk.

Nedlagte kirkesteder uten synlige strukturer kan bli berørt av en rekke tiltak knyttet til bruken av stedet, på lik linje med andre typer arkeologiske kulturminner. Det dreier seg for eksempel om tiltak som

• pløying
• skogbruk
• byggetiltak
• teknisk infrastruktur

Disse kirkestedene kan være mer utsatt for skade, fordi plassering og utstrekning ikke alltid er kjent og registrert i Askeladden.

Nedlagte kirkesteder med bevarte elementer har gjerne et bedre vern, fordi de er registrert og synlige. De kan imidlertid være utsatt for andre typer tiltak knyttet til opplevelse og bruk. Slike tiltak kan også medføre inngrep som:

• gjenreising av kirke/kirkekopi, støpul, gjerde
• markering med bauta, kors eller alter
• større vegetasjonstiltak som trefelling og treplanting

Middelalderske kirkesteder med kirke og gravplass som fortsatt er i bruk, er utsatt for ulike tiltak knyttet til drift som for eksempel:

• gravlegging
• brannsikring – kan medføre behov for nye ledningsgrøfter til vann og strøm, styringsrom, installasjoner i kirken mm.
• drenering
• universell utforming – ramper, stier, toalettbygg, håndløpere m.m.
• servicebygg og driftsbygninger
• gravplassutvidelser
• parkeringsplasser og veier
• trefelling og treplanting
• belysning
• utbedring av gulv eller rehabilitering av kirke

Slike tiltak kan medføre behov for større eller mindre fysiske inngrep i kirkestedet. Det er viktig å være klar over at også mindre inngrep kan føre til eksponering av kulturlag, tråkk, skade fra anleggsmaskiner med mer. Arkeologiske undersøkelser i kirkegrunnen og på kirkegården, har vist at kulturminner kan påtreffes kun 20-30 cm under dagens overflate.

Som en presisering av søknadsplikten etter kulturminneloven, fastsetter Kirkerundskrivet at det kan foretas nye gravlegginger i eksisterende graver uten forutgående søknad, dersom gravplassen har vært i kontinuerlig bruk siden middelalderen. Hvis en gravplass ikke har vært i bruk etter 1945, regnes den ikke for å ha vært i kontinuerlig bruk. Dersom en del av et middelaldersk kirkested ikke har vært i kontinuerlig bruk, er gravlegging søknadspliktig etter kulturminneloven. Middelalderske kirkesteder som ikke har vært i bruk etter 1945, skal i utgangspunktet bevares urørt.

I tillegg til tiltak som kan medføre direkte inngrep i kulturminnet, er også tiltak som kan medføre visuelle endringer av kirkestedet eller omgivelsene søknadspliktig. Ethvert tiltak som kan medføre utilbørlig skjemming (se egen veileder fra Riksantikvaren) av et automatisk fredet kulturminne, er søknadspliktig, ifølge § 3 i kulturminneloven.

Avbøtende tiltak kan være aktuelle for å motvirke en skjemmende effekt av enkelte, helt nødvendige tiltak i kirkens nærhet:

• skjermende vegetasjon, buffersone mellom gammelt og nytt
• tilpasset farge- og materialbruk
• justert plassering av elementer i terrenget
• justert høyde/volum på nye bygg

Hvilke faglige vurderinger skal gjøres i saksbehandlingen?

Faglige vurderinger vil være ulike for tiltak som fører til direkte inngrep i kirkestedet og dets omgivelser, og tiltak i kirkestedets nærområde som visuelt påvirker det eller dets omgivelser.

Tiltak i kirkestedets omgivelser

Ved en søknad om et eller flere tiltak i kirkestedenes omgivelser (utilbørlig skjemming) kan disse avveiningene være viktige:

• Har stedet fortsatt en opplevelses- og kunnskapsverdi som middelaldersk kirkested?
• Hvor mye av kirkestedets opprinnelige omgivelser er bevart?
• I hvilken grad vil tiltaket påvirke muligheten til å oppleve kirkestedet i dets historiske omgivelser og forstå kirkens plassering i landskapet?
• Vil koblingen til andre kulturminner som har tidsmessig sammenheng med kirken og kirkestedet, fortsatt kunne oppleves og forstås? Dette kan for eksempel dreie seg om nærhet til forhistoriske graver og bosetning, middelalderske bygninger og anlegg av forskjellig art, eldre gårdsbebyggelse, veier/veifar og lignende
• I hvilken grad har kirkestedet en bruksverdi som kirkested/kulturminne nasjonalt, regionalt og/eller lokalt?
• Er det en bevissthet i befolkningen om stedet som kirkested?
• Hvilken plass har tradisjon knyttet til kirkestedet i lokalsamfunnet tidligere og i dag?
• Kan stedet gjøres kjent, legges til rette for bruk og behandles som et av kommunens kulturminner?

Mange middelalderske kirkegårder har bevarte elementer og trekk som peker på stedets lange historie. Dette kan være elementer fra middelalderen eller av nyere dato, for eksempel:

• murer eller andre fysiske spor etter avgrensingen av den middelalderske kirkegården
• ruiner, tufter eller andre fysiske rester etter eldre kirker eller bygninger relatert til kirkens virksomhet
• landskapstrekk som var utgangspunkt for den opprinnelige plasseringen og avgrensingen av kirkestedet
• vegetasjon som skjermer for moderne utvidelser eller bidrar til å tydeliggjøre grensene mellom gammelt og nytt, og mellom ulike bruksfaser
• stier og adkomstveier med lang kontinuitet som peker på bevegelseslinjer i middelalderen
• siktlinjer og visuelle forbindelser som bidrar til å belyse kirkestedets historiske sammenheng med landskapet omkring

Det er viktig å bevare slike elementer og sammenhengen mellom dem. Det vil ivareta muligheten til å oppleve og forstå middelalderkirkestedet som et helhetlig kulturminne, enten kirkestedet har stående middelalderkirke eller ikke.

Direkte inngrep

Om noen vil gjennomføre et tiltak som fører til direkte inngrep, er kirkestedets vitenskapelige verdi viktig å vurdere. For alle ønskede tiltak som fører til inngrep i automatisk fredete kulturminner, må tiltakets samfunnsmessige verdi veies opp mot verdien av å bevare kulturminnet på stedet. Enkelte tiltak, som treplanting, lyssetting, etablering av monumenter osv., kan være sterkt ønsket, men er ikke alltid tvingende nødvendige. Kulturminnemyndigheten må i samarbeid med søkeren forsøke å finne løsninger som er akseptable med tanke på kulturminneverdiene på stedet.

Dersom tiltaket kan aksepteres, kan følgende vurderinger gjøres for å begrense omfanget av inngrepet:

• finne alternative løsninger som krever mindre/grunnere graving, eller unngår graving i det hele tatt
• benytte eksisterende grøfter der slike er kjent
• flytte tiltakene til allerede utsjaktede områder om mulig

Dersom det er umulig å unngå graving i områder med potensielt urørte kulturminner, må tiltaket behandles som en dispensasjonssak. Dispensasjon vil vanligvis kreve arkeologisk gransking. Dette kan være utgraving eller overvåking, i tillegg til ulike typer avbøtende tiltak.

Tiltak som kan virke inn på automatisk fredete kirkesteder er søknadspliktige etter kulturminneloven. Dispensasjonsspørsmålet behandles etter kulturminneloven § 8 første ledd for enkeltsaker, og § 8 fjerde ledd i arealplansaker.

I alle saker er det viktig at kulturminnemyndigheten blir involvert tidlig i prosessen, slik at tiltakene kan tilpasses kulturminnefaglige krav. Det kan dreie seg om å justere tiltaket, slik at det gjør mindre skade på kulturminnet. Det er kulturminnemyndigheten som avgjør om et tiltak virker inn på automatisk fredet kulturminne.

Dersom et omsøkt tiltak berører et område der det ligger et kirkested med uavklart geometri, skal kulturminnemyndigheten foreta en registrering etter kulturminneloven § 9. Dersom det middelalderske kirkestedet allerede er et kjent og avgrenset kulturminne, vil man normalt ikke benytte seg av kulturminnelovens § 9. Dersom kunnskapsgrunnlaget er mangelfullt for å vurdere hvordan et planlagt tiltak virker inn på kulturminnet, kan kulturminnemyndigheten be om at det gjennomføres en avklarende undersøkelse. Målet med avklarende arkeologiske undersøkelser er å framskaffe informasjon om for eksempel kulturminnets dybde, karakter og tåleevne. En slik avklarende undersøkelse er en prosessledende avgjørelse og kan ikke påklages. Kostnadene må som hovedregel dekkes av tiltakshaver.

Arealplan

Når det varsles om oppstart av reguleringsplan eller kommuneplan, skal den rette kulturminnemyndigheten (fylkeskommunen) gjøre en vurdering av planens innvirkning på eventuelle kirkesteder som befinner seg innenfor plangrensen eller i et område som kan bli visuelt berørt av tiltak etter planen.

I mange tilfeller foreligger det lite informasjon om konkrete tiltak ved oppstart av planarbeidet. På dette stadiet kan det være tilstrekkelig å gjøre oppmerksom på hvilke kirkesteder som finnes i planområdet og hvilke generelle hensyn som må tas til disse. En kan også spille inn forslag til hensynssoner og bestemmelser. Kirkesteder fra middelalderen skal avmerkes som hensynssone d) båndlagt etter kulturminneloven (automatisk fredet kulturminne), sosikode H730. En generell fredningsbestemmelse bør følge hensynssonen, i tillegg til en bestemmelse som regulerer bruken av gravstedene jf. kirkerundskrivet.

For å ivareta helheten, de ulike elementene og sammenhenger mellom dem på et kirkested, kan det være nødvendig å vurdere hensynssone for et større område omkring kirken. I slike tilfeller skal det aktuelle området avmerkes som hensynssone c) sone med særlig hensyn til bevaring av kulturmiljø, sosikode H570.

Dersom det ved oppstart foreligger informasjon om tiltak som kan medføre uakseptable konsekvenser for et kirkested, må kulturminnemyndigheten gi tydelig tilbakemelding om dette.

Ved høring/offentlig ettersyn av en arealplan må kulturminnemyndigheten vurdere om det foreligger tilstrekkelig informasjon i kart og bestemmelser til å kunne avgjøre om tiltak etter planen kan være dispensasjonspliktige. Dersom planen åpner for tiltak som kan virke inn på et kirkested, skal dispensasjon innvilges eller avslås gjennom planuttalelsen. Avslag medfører innsigelse. Høringen skal også avklare hvorvidt kirkestedene er godt nok ivaretatt gjennom hensynssoner og bestemmelser.

For mer informasjon om planprossesen se egen veileder.

Enkeltsak

Dersom noen ønsker å gjennomføre et tiltak som kan virke inn på et kirkested, skal tiltakshaver eller kommunen sende søknad til rette kulturminnemyndighet, jf. kulturminneloven § 8 første ledd.

Kulturminnemyndigheten skal vurdere om tiltaket kan aksepteres, og eventuelt på hvilke vilkår. Dersom tiltaket ikke kan aksepteres, skal kulturminnemyndigheten besvare søknaden med et begrunnet avslag.

Det er ikke uvanlig at tiltakene kan justeres eller endres. Dette kan være en løsning for å minimere inngrep i kulturminnet, eller dempe visuell innvirkning pådet. Forvaltningsmyndigheten bør ha dialog med tiltakshaveren for å søke de beste løsningene for kulturminnet.

Når omfang og plassering av tiltakene er endelig bestemt, må kulturminnemyndigheten gjøre en vurdering av hvilke vilkår (henvisning til Riksantikvarens veilleder om vilkårsfastsettelse) som skal følge tillatelsen. Det kan dreie seg om ulike former for arkeologiske undersøkelser (overvåking, utgraving) eller avbøtende tiltak. Det er Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) som skal gi tilrådning og utarbeide prosjektbeskrivelsen og budsjettet for nødvendige arkeologiske undersøkelser og avbøtende tiltak knyttet til gjennomføringen av tiltak ved et middelaldersk kirkested.

Dersom et tiltak vil virke inn på både en middelalderkirkegård og på en stående kirkebygning, må kulturminneforvaltningen samordne en felles uttalelse fra de instansene som har ansvaret for de respektive enkeltminnene.

Menneskelige levninger skal her forstås som intakte skjeletter, deler av skjeletter, levninger etter kremasjoner, samt annet menneskelig biologisk materiale.

Menneskelige levninger er et viktig kildemateriale. Det er avgjørende å ha gode rutiner for å sikre en faglig forsvarlig og etisk ansvarlig forvaltning av menneskelige levninger. Dette har betydning for fremtidige forskningsmuligheter og kunnskapsutvikling.

Kunnskaps- og forskningsverdien gjelder både fredete levninger og levninger uten rettslig vern. Menneskelige levninger som ikke er fredet, skal behandles i tråd med forskningsetiske retningslinjer og internasjonale konvensjoner.

Informasjonsmateriell som omhandler dette:

• Veileder ved funn av menneskelige levninger. Nasjonalt utvalg for vurdering av forskning på menneskelige levninger. De nasjonale forskningsetiske komiteene. 2018.
• Guidance for Best Practice for the Treatment of Human Remains Excavated from Christian Burial Grounds in England (England 2017). Advisory Panel on the Archaeology of Burials in England. Swindon.

Følgende kilder er hensiktsmessige å benytte når man skal behandle saker knyttet til middelalderske kirkesteder:

• Askeladden
• Kildegjennomgang middelalderske kirkesteder. NIKU, 2002-2014.
• Faglig program for middelalderarkeologi. Byer, sakrale steder, befestninger og borger. Riksantikvaren, 2015.
• Riksantikvarens digitaliserte arkiv
• Universitetsmuseenes topografiske arkiv
• Rundskriv Q-06/2020 Forvaltning av kirke, gravplass og kirkens omgivelser som kulturminne og kulturmiljø
• Faglitteratur
• Bygdebøker, kirkejubileumshefter, O.Rygh – Norske gaardnavne
• Topografiske beskrivelser
• Gamle kart (henv. til Statens kartverk)
• Gravplaner/gravkart
• Lov om gravplasser, kremasjon og gravferd (gravferdsloven) med forskrift
• Kirkesøk.no