Kommunen er gitt mulighet til å dispensere fra gjeldende planer og bestemmelser, jf. § 19-2, og kan også stille vilkår for dispensasjonen. En dispensasjon endrer ikke planen, men gir tillatelse til et bestemt tiltak som ikke er i tråd med planen. Dispensasjon kan gis for både midlertidige og varige tiltak. Det skal ikke være lettvint å få dispensasjon fra gjeldende plan.
§ 19-2. Dispensasjonsvedtaket
Kommunen kan gi varig eller midlertidig dispensasjon fra bestemmelser fastsatt i eller i medhold av denne lov. Det kan settes vilkår for dispensasjonen.
Dersom en ønsker å gjennomføre et tiltak som vil gi en planendring av betydning, skal det lages ny plan.
Kommunens adgang til å gi dispensasjon er avgrenset. Kravet er blant annet at hensynene ikke blir vesentlig tilsidesatt, enten det gjelder bestemmelsen det dispenseres fra, eller hensynene i lovens formålsbestemmelse. Det er også en forutsetning at fordelene med det tiltaket er større enn ulempene. Dette gjelder ikke bare for søkeren, men skal være etter en samlet vurdering av alle interesser. Statlige og regionale mål for arealpolitikk skal legges til grunn for vurderingen av dispensasjonssøknader.
Kommunen skal i sin vurdering av søknaden også legge vekt på konsekvensene for miljøet ved en eventuell dispensasjon, og dette inkluderer også kulturmiljø. Kommunen bør ikke gi dispensasjon fra planen dersom regional kulturmiljøforvaltning har uttalt seg negativt til søknaden. I vurderingen skal også statlige og regionale rammer og mål vektlegges. Derfor er det viktig at fylkeskommunen/Sametinget i sin uttalelse til søknaden sier tydelig fra om at de motsetter seg dispensasjonen og hvorfor, og viser til de nasjonale målene som kulturmiljøforvaltningen skal følge opp. Dersom det likevel blir gitt dispensasjon, kan regional kulturmiljøforvaltning klage på vedtaket. Klagefristen er normalt 3 uker fra vedtaket er mottatt (stemplet inn) hos fylkeskommunen/Sametinget.
Det kan ikke dispenseres fra krav om reguleringsplan i tilfeller hvor reguleringsplanen ville falle inn under virkeområdet for reglene om konsekvensutredning. Begrunnelsen for dette er at en dispensasjon fra kravet om reguleringsplan i så fall ville innebære at det også ble dispensert fra kravet om konsekvensutredning. Dette vil være en omgåelse av regelverket og komme i strid med de EU-direktivene som dette bygger på. Det er derfor viktig å avklare om tiltaket som en søker dispensasjon for, vil ha så vesentlige miljøvirkninger at en konsekvensvurdering ville være nødvendig dersom tiltaket ble fremmet som en reguleringsplan/reguleringsendring (se Forskrift om konsekvensutredninger kapittel 5 om miljøvirkninger på kulturminnefeltet).
Videre skal en vurdere konsekvenser for tilgjengelighet/universell utforming. Det betyr at det ikke skal gis dispensasjoner som innebærer nevneverdig forringelse for menneskers tilgang til areal eller bygninger, særlig med henvisning til kravet om universell utforming.
Statlige planretningslinjer (tidligere rikspolitiske retningslinjer) kan også være et grunnlag for klage på dispensasjon fra gjeldende plan.
Forbudet mot bygging i 100-metersbeltet langs sjøen skal håndheves strengt, og det skal mye til for en dispensasjon i slike områder. Er det gitt retningslinjer for differensiering av hensyn i strandsonen i en kommuneplan eller regional plan, bør disse vurderes ved håndtering av søknader om dispensasjon.
§ 19-2 Dispensasjonsvedtaket
Ved dispensasjon fra loven og forskrifter til loven skal det legges særlig vekt på dispensasjonens konsekvenser for helse, miljø, jordvern, sikkerhet og tilgjengelighet.
(…) Kommunen bør heller ikke dispensere fra planer, lovens bestemmelser om planer og forbudet i § 1-8 når en direkte berørt statlig eller regional myndighet har uttalt seg negativt om dispensasjonssøknaden.
Regional kulturmiljøforvaltning skal uttale seg til søknader om dispensasjon dersom disse berører kulturmiljø, jf. § 19-1. Gjeldende plan, inkludert formålet med planen, må vurderes opp mot begrunnelsen for dispensasjonssøknaden. Alle søknader må være begrunnet.
§ 19-1. Søknad om dispensasjon
Dispensasjon krever grunngitt søknad.
(…) Regionale og statlige myndigheter hvis saksområde blir direkte berørt, skal få mulighet til å uttale seg før det gis dispensasjon fra planer, plankrav og forbudet i § 1-8.
I enkelte situasjoner kan det være aktuelt å gjennomføre en arkeologisk undersøkelse i området som dispensasjonssøknaden gjelder. Eier og bruker blir varslet om slike undersøkelser på vanlig måte, jf. kulturminneloven § 11 a. Utgifter til undersøkelsen blir normalt dekket av regional kulturmiljøforvaltning, dersom tiltaket er av mindre, privat karakter, jf. rundskriv fra Klima- og miljødepartementet T-02/2007. Det er likevel viktig å vurdere om kulturmiljøforvaltningen vil fraråde eller tilrå en søknad om dispensasjon ut fra allerede kjent kunnskap, før en setter i gang undersøkelser. Dette er både av hensyn til ressursbruken i kulturmiljøforvaltningen, og for å unngå unødvendige inngrep.
Det er regional kulturmiljøforvaltning som har ansvaret for å håndtere søknader om dispensasjon, og også eventuelle klager på dispensasjoner. Dersom regional kulturmiljøforvaltning ikke får anledning til å klage på dispensasjoner der nasjonale kulturmiljøinteresser kan være truet, skal saken sendes til Riksantikvaren, slik som ved klager for øvrig (se 3.Planprossessen, kapittel 6). Også her er det viktig å overholde fristen, både ved uttalelse til dispensasjonssøknaden og ved en eventuell klage.
Myndigheten bør avslå dispensasjonssøknader fra gjeldende plan for tiltak i et område regulert til spesialområde bevaring (plan- og bygningsloven av 1985), eller som er regulert til vern eller avsatt som hensynssone (plan- og bygningsloven av 2008). Skulle det være aktuelt med endringer her som krever dispensasjon, bør saken fremmes som endring av plan (jf. § 12-14).
Eventuelle dispensasjoner fra bestemmelsene om automatisk fredning i forbindelse med dispensasjoner som er hjemlet i plan- og bygningsloven kapittel 19, gis etter kulturminneloven § 8 første ledd.
Generelt er det viktig at kulturmiljøforvaltningens begrunnelser er grundig faglig forankret og at de blir forstått av både søker og kommune.