Et mye viktigere spørsmål, et spørsmål som jeg aldri fikk og som stadig aktualiseres, er hvordan den norske kulturarven representerer kvinner.
Jeg er selv arkitekt, og det er et fagområde som er godt representert blant våre fredete kulturminner. Frem til 1910 ble det utdannet åtte kvinnelige arkitekter i Norge, og etter endt studie fikk fem av dem jobb som utførende arkitektassistenter eller opprettet egen praksis. Et raskt søk i databasen Kulturminnesøk viser oss at det finnes 704 vedtaksfredete bygninger fra 1800-tallet i Norge. Hvor mange av byggene som ble tegnet av en arkitekt er usikkert. Men det er lite trolig at disse åtte kvinnene har en likestilt representasjon på listen over fredete kulturminner med sine samtidige, mannlige fagfeller.
I 2013 fredet vi en rekke kulturminner knyttet til kvinners historie i forbindelse med jubileet for kvinners stemmerett i Norge. Disse fredningene omfattet i stor grad kulturminner som viser kvinners historie gjennom arbeid, skole, bosted og foreningsliv, mens sporene av de kvinnelige arkitektene er mindre fremtredende. De siste årene har vi fredet ett bygg etter en kvinnelig arkitekt, nemlig Kirsten Sands hus i Mellomveien 130 i Tromsø. Hun var engasjert i gjenoppbyggingen av Nord-Norge, og var også spesielt opptatt av kvinners boforhold. Bygget som er fredet er hennes eget hjem. I tillegg ble Stord sykehus fredet i 2012. Et modernistisk bygg tegnet av Anna Molden og mannen hennes Jostein.
Kvinner har selvsagt siden vist seg frem som fullt kapable arkitekter. Likevel har fredningslisten vår for dårlig kjønnsbalanse.
Men skeivfordelingen gjelder ikke bare kvinner og kvinnelige arkitekter: Kulturarven skal som kjent representere oss alle. Det er vår felles historie, den viser hvem vi er, og hvem vi var. Vi skal lære av den, og bruke den på nytt. Kulturminner er identitet. Derfor er vern av kulturmiljø og kulturminner kanskje identitetsbevaring mer enn noe annet, og uten de fysiske sporene fra historien er det vanskelig å finne seg selv i et samfunn.
I Stortingsmeldingen «Nye mål i kulturmiljøpolitikken — Engasjement, bærekraft og mangfold» fra 2020 er nettopp mangfold løftet opp som en egen nasjonal målsetting. Her står det at «Et mangfold av kulturmiljø skal tas vare på som grunnlag for kunnskap, opplevelse og bruk».
Dette betyr at vi har en jobb å gjøre når vi velger ut fremtidens kulturmiljøer og kulturminner. Det gjelder representasjon av kvinner, av minoriteter og de menneskene vi tidligere valgte å heve oss over, trakassere eller gjemme bort på institusjoner.
Riksantikvaren ønsker at listen over de fredete kulturminnene i Norge skal være så representativ som mulig. Det er den ikke i dag, men vi jobber kontinuerlig for at dette skal bedre seg. De siste årene har vi blant annet jobbet med et prosjekt som tar for seg å frede et utvalg viktige kulturminner som representerer ulike minoriteter. I år evaluerer vi vår nåværende fredningsstrategi, før vi revidere den fra 2023.
Skeivfordelingen på Norges fredningsliste er historisk betinget, og det vil ta lang tid å rette opp dette. Men vår og samfunnets bevissthet om verdien av å bevare et mangfold av kulturmiljøer er en helt annen nå enn da. I dag gleder jeg meg over at kvinner, og spesielt alle de dyktige og kunnskapsrike kvinnelige fagfellene mine, skal ta stadig større plass på fredningslisten i fremtiden. Gratulerer med dagen!
