Går du gjennom Birkelunden i dag, så er det ikke mye som har endret seg siden den ble anlagt av rittmester Thorvald Meyer i 1860-årene. Bjørketrærne er nok mer ruvende etter et halvannet århundres vekst, og det har kommet flere skulpturer og sitteplasser til, men bruken av parken er den samme.

Birkelunden ble overrakt som gave til kommunens beplantningsvesen i 1882. Den var allerede da opparbeidet som en park med en meter høyt jernstakitt og bjørketrær langs kantene. I midten var det en åpen plass med musikkpaviljong som ofte ble tatt i bruk. Gaven ble gitt med den betingelse at parken aldri skulle bebygges. I 2006 ble Birkelunden og kulturmiljøet rundt det første freda bykulturmiljøet i Norge, som et helhetlig og godt eksempel på 1800-tallets byplanlegging og murgårdsarkitektur.

Lille Berlin

Det Oslo som ble anlagt etter bybrannen i 1624 under navnet Christiania, er den eneste byen i Norge som hele tiden har vært murby. Som en konsekvens av industrialiseringen strømmet arbeiderne inn til byene på leting etter arbeid, noe som førte til en svært hurtig byvekst i Kristiania i perioden 1870-1899. Med det kom behovet for en byplan som tilrettela for den voldsomme veksten, og her kunne Oslo hente ideer fra tysk byplanlegging. Berlin hadde hatt en lignende vekst siden begynnelsen av århundret, og i 1820-årene ble løsningen der å bygge leiegårder både for arbeiderklassen og middelklassen. Berlinerarkitekturen ble et forbilde, både plan- og fasademessig, for murbyen Christiania – så mye at byen ble kalt Lille Berlin på folkemunne. Har du besøkt Prentzlauer Berg i Berlin og tatt deg en tur på Grünerløkka i Oslo, er det ikke vanskelig å forstå hvor sammenligningen kom fra.

Murbyen Oslo ble bygget med karrébebyggelse (karré: av fransk firkant), som er helt dominerende på Grünerløkka. Karrébebyggelsen består av kvartaler med tett bebyggelse mot gaten og et indre gårdsrom. Dette ble også kalt «det lukkede kvartalet» fordi prinsippet var at det indre rommet var det private rom, og det som var på utsiden skulle være den tette byens fellesrom. Utenfor gårdsrommet skulle byen fylles med gater, plasser, kaféer, lokaler for politikk – og ikke minst, kulturliv. For dagens ihuga Grünerløkka-beboer er det vel nettopp dette som fremdeles fyller fellesrommet i bydelen i dag.

På nokså flate og ubebyggede områder, som Grünerløkka og Majorstuen i Oslo, kunne idealet om rutenett også gjennomføres. Med sine rettvinklete murgårdskvartaler med likeverdige gateløp med parken Birkelunden i sentrum, er Birkelunden kulturmiljø et godt bevart eksempel på dette. Selve parken er flankert av Grünerløkka skole (1895) i øst og Paulus kirke (1892) i vest. Paulus kirke ble tegnet av Henrik Bull, arkitekten bak Nationaltheatret i Oslo.

Øst og vest

I løpet av murby-perioden ble klasseskillene i byen knyttet til en geografisk todeling: østkanten og vestkanten, og leiegårdene ble utformet etter leieboernes betalingsevne. Utbyggingen skjedde på den måten at kommunen stod for å planlegge og bygge infrastrukturen, gateregulering og offentlige tjenester. Private grunneiere, som Thorvald Meyer, utparsellerte tomter som ble solgt til murmestere og private utbyggere. Hver enkelt gård fikk derfor sitt eget uttrykk og design i fasadearkitekturen. Hvor flott det skulle være ble bestemt på grunnlag av hvor bemidlede de planlagte beboerne var.

I tillegg til at hver utbygger bestemte utformingen av sine bygg, preget historismen arkitekturen i denne perioden. Det er en stilform som ofte sies å være preget av stilforvirring, og som henter inspirasjon fra et mangfold av historiske stiler. I kulturmiljøet rundt Birkelunden kan man se hele spennet fra gårder med svært enkel utforming på fasaden, til de mer ornamenterte med rik utsmykning. Lik etasjehøyde og takvinkel var med å skape et enhetlig preg til tross for den enkelte gårds særpreg, og på den måten oppsto gateløp med sterk horisontal betoning som fortsatt er synlig i dag.

Boligen som hjem

–  Murgården er en svært fleksibel bygningstype som ga bolig både for fattig og rik med deres helt ulike krav og økonomiske muligheter. Murgården var et godt svar på samtidens mange behov og tilfredsstiller manges bo-idealer også i dag, skriver Marte Boro i «Leiligheter for fattig og rik». I: Murbyen Kristiania 1850–1900.

Leiegården ble boformen for både arbeiderklasse, den nye middelklassen og borgerskapet. Den gav tidlig tilgang til moderne goder uten at kommunens økonomi ble overbelastet – som tørre boliger med innlagt vann og avløp. Likevel var murbyen på den nye østkanten ofte preget av trangboddhet blant arbeiderklassen.  I 1900 hadde Grünerløkka skole 2488 elever, i dag er antallet rundt 500. Det sier litt om antall innbyggere som delte på plassen på Grünerløkka, selv i en bydel som i dag er preget av mange barnefamilier.

Folketellingen fra 1910 viser at det bodde en familie på 9 i leiligheten i første etasje i Schleppegrells gate 10, en bygård som er en del av Birkelunden kulturmiljø.  I den 63 kvadratmeter store leiligheten i 1. etasje bodde maler Johan Fredrik Knudsen med sin kone Kristiane, deres 6 barn og en ung mann i nær familie med faren i huset. I bakgården står brygger- og rullehuset fremdeles. Storvasken foregikk i vaskekjelleren (bryggerhuset) med gammeldags kjele til å koke tøyet i, og med vaskebrett.

Den dobbelte byen – kjærlighet og harme

Grünerløkka var i hovedsak arbeiderklassens bydel, og i de første årtiene av 1900-tallet var Birkelunden mye brukt til arbeiderbevegelsens store møter. Rudolf Nilsens dikt «Nr. 13» er både en kjærlighetserklæring til arbeiderklassens murgård, samtidig som det leses som en brennende protest mot de kummerlige leveforholdene som fantes i de samme bygårdene.

Nr. 13 er vår egen gård, så gammel og så kjær.
Og så skjønn den er om kvelden, når den stiger lys og svær
frem av mørket med de mange lange vindusraders skjær.

Og da lever denne gården. Den blir festlig som et slott
når det tendes lys i kjøkken og i kammers og i kott!
For vi ånder op i glede når vår arbeidsdag er gått.

Leiegårdene hadde ikke noe godt rykte på seg, særlig ikke blant de som ikke bodde der selv. Riksantikvar Harry Fett uttalte i sin tid «Der finnes vel intet tristere og skidnere end et Kristiania-gaardsrum», og så nok ikke mye av bevaringsverdien i det som vi ser i dag. Det var ikke før på 1970-tallet at bygårdene på nytt ble populære boliger, og i 1992 ble murbyen i Oslo definert som bevaringsverdig av staten. I 1996 startet fredningsarbeidet med Birkelunden kulturmiljø, og resten er, som du ser, historie.

–  Murgårdsbebyggelsen fra siste del av 1800-tallet representerer en svært viktig periode i Oslos historie, med sterk befolkningsvekst, industrialisering og utstrakt boligbygging. Murgårdene fra denne perioden er fremdeles i dag karakteristisk for mange av Oslos eldre strøk. Grünerløkka er blant de mest enhetlig bevarte strøkene med murgårdsbebyggelse, og kulturmiljøfredningen av Birkelunden er helt sentral for å ta vare på  denne kulturhistorien.

Fredrik Armand Borgen, fredningsansvarlig antikvar hos Byantikvaren i Oslo.

Kilder:

• no.wikipedia.org/wiki/Murbyen_(Oslo)
• norskfolkemuseum.no/oppvekst
• murbyenoslo.no
• snl.no
• digitalarkivet.no
• Kjeldstadli, Knut: (1990) «Oslo bys historie. Bd. 4. Den delte byen». Utg. Cappelen. Oslo. {{nb.no|NBN:no-nb_
  digibok_2007092504001}}. Nilsen, Rudolf. (1926) På Gjensyn.Andelsforlaget Ny Tid. Oslo.
• «Leiligheter for fattig og rik». I: Murbyen Kristiania 1850–1900, side 41.