Kalking av murte og pussete overflater er en tradisjonell overflatebehandling som setter noen krav til materialer og utførelse. I denne veilederen beskriver vi hvordan kalken skal blandes og påføres for å få et godt resultat.
Innhold
Kalk har vært benyttet som bindemiddel i mørtel og maling fra middelalderen og helt fram til 1950-årene.
Kalk til overflatebehandling består av kalk, vann og eventuelle pigmenter. Kalken leveres i pulverform (hydratkalk/tørrlesket kalk) eller i deigform (våtlesket kalk). Ved kalking er det den tradisjonelle våtleskete kalken som er riktig å bruke.
Underlaget
Generelt bør man velge den overflatebehandlingen som er tradisjon på bygningen.
Kalk kan bare benyttes hvis underlaget tidligere har vært kalket, eller hvis underlaget er ren kalkpuss eller en svak kalksementpuss, med liten andel sement. Kalk kan også hvittes rett på naturstein eller på teglstein som ikke er for hardt brent. På slike underlag får imidlertid kalken dårligere heft, og den slites fortere av på utsatte steder.
Kalk kan ikke benyttes på flater som er malt med olje-, plast- eller sementbaserte malinger.
Hvis man ikke vet hva veggen er malt med tidligere, kan man gjøre noen enkle prøver:
- Mineralske underlag, som kalk og sement, opp- løser seg, eller «freser» ved å legge en liten bit av materialet i en 5–10% saltsyreoppløsning.
- Plast- eller oljemalinger reagerer ved å «boble opp» eller løses med et vanlig kjemisk malingfjerne- middel. Gammel linoljemaling kan være tungtløselig. Likevel løses den som oftest i lut.
- Man kan også prøve å brenne et flak av malingen. Hvis det blir lukt eller røyk, er det olje- eller plast- basert bindemiddel i malingen.
Pålitelig typebestemmelse kan kun gjøres gjennom laboratorieundersøkelser.
Tilberedning
Til kalking benyttes våtlesket kalkdeig. Kalken skal blandes ut med vann til den har ganske tynn melkelignende konsistens.
1 volumdel kalkdeig røres godt ut i 3-4 volumdeler vann. Bruk gjerne en mørtelvisp.
Den utblandete kalken bør stå tildekket to døgn før den brukes. Klipp til plastfolie og legg den rett på overflaten av kalkmelken, da unngår man at det dannes kalkkrystaller på overflaten.
Pigmentering
Kalkmelken kan tilsettes pigmenter for å få en ønsket farge. Kun kalkekte pigmenter kan brukes, dvs pigmenter som tåler den basiske kalken, for eksempel jernoksyder og jordfarger. Kalken bør strykes opp i noen mindre prøver før man bestemmer seg for blandingsforholdet.
Brekking
Ved hvitting av blant annet middelalderkirker, kan det være aktuelt å gi kalken en meget svak gul fargetone. En passende pigmentmengde til 30 liter utblandet hvittekalk er
• 6 gram Bayferrox 920 jernoksydgult
• 1 gram Bayferrox 960 rødlig gul
• 3 gram 3043 grågrønn Umbra
Tilberedning
Minst et døgn før kalken skal brekkes, legges pigmentene i bløt i vann. 1 volumdel pigment røres ut i 1 volumdel vann. Etter et døgn vil fargen bunnfelle til en pasta. Vannet helles fra. Det er pastaen som brukes til fargingen.
NB! Kalk er etsende! Hud og øyne må beskyttes!
Kalkblandingen påføres med firkantet kalkekost og ved kryssbørsting for å unngå at det dannes skjøter mellom strøkene. Det skal arbeides etter prinsippet «vått-i-vått».
Forarbeidet
Løse kalklag vippes bort med stålsparkel, eller lignende. Overflaten stålbørstes, gjerne med en børste påmontert et ekstra langt skaft, slik at man får kraft på børstingen. Løse partikler børstes vekk.
Eventuelle sår i pussen, eller løse og dårlige partier utbedres med kalkmørtel.
Vinduer, oljemalt treverk og andre tilstøtende bygningsdeler kan beskyttes med plast eller papir som tapes fast.
Naturstein, ornamenter, sokler etc. som ikke skal kalkes, kan beskyttes ved å pensle på en leirvelling på forhånd. Denne børstes av etterpå.
Gamle dekorasjoner, bumerker og lignende på flatene må ikke røres. Disse må bare behandles av kyndig konservator.
Fukting av underlag
Den rengjorte og børstete flaten fuktes med vann før man begynner å kalke. Bruk vannslange med fin spredning eller ryggtåkesprøyte. Underlaget er klart for kalking når det etter noen tid er svakt sugende.
Underlaget må være fuktig, men ikke blankt av vann.
Unngå sol på veggen under og like etter arbeidet. Temperaturen må være godt over +5 C. Vår eller sommer er gunstig tid for kalkarbeid. Ha presenninger klar til dekking hvis det er risiko for sterk sol eller regn.
Påføring
Kalken påføres med firkantet kalkekost. Ca. 1/3 av kosten dyppes, og rennende kalk på kosten ristes lett av i spannet. Kalken «plaskes» forsiktig på ved kryssbørsting etter prinsippet «vått-i-vått».
Kalkblandingen må stadig omrøres under påføringen. Benytt gjerne en fyldig radiatorpensel til dette. Den er også hendig til nøyaktigere strykning inntil listverk etc. Hver andre eller tredje gang kalkekosten dyppes, bør man ta et tak med radiatorpenselen langs bunnen av spannet for å røre opp bunnfelt kalk.
Den pigmenterte kalken påføres som beskrevet for kalkhvitting, men man må legge enda større vekt på at kalken skal påføres vått-i-vått, samt at underlaget er fuktig. Jo sterkere fargen er pigmentert, desto lettere oppstår store fargenyanser. Man må ha blandet ut så mye kalkfarge at man ikke risikerer å slippe opp for kalk midt på en flate. Skjøter legges til hjørner, gesimser eller andre naturlige skiller der fargeforskjeller ikke blir så tydelige.
Hvis underlaget er blitt for tørt, det vil si for kraftig sugende ved påføring av kalken, fuktes det igjen forsiktig, gjerne ved bruk av gartnersprøyte med fin tåkedusj. Dette må stå til underlaget igjen er «passe sugende».
Det foregående kalkstrøk må være tilstrekkelig tørt og må stå et døgn, før neste påføres. Ved tørt vær kan det være nødvendig med meget forsiktig forvanning, før man kalker andre strøk.
Vær oppmerksom på at kalken nesten er gjennomsiktig ved påføring. Dekkevnen kan først bedømmes når kalken har tørket opp.
Fiksering
Etter sluttstrøket «fikseres» kalkingen med en fin tåkedusj med klart kalkvann. Dette påføres tre til fem døgn etter siste kalkstrøk. Det må ikke påføres mer vann enn underlaget absorberer. Fritt vann må ikke renne nedover overflatene.