Fredningen av amtmannens gård er komplett

Steinberg var gården til den norske eidsvollsmannen Lauritz Weidemann og familien. Den storslåtte hagen og parken har stått nesten urørt siden 1850-tallet. Nå freder Riksantikvaren hele embetsmannsgården på Toten. 

– Steinberg gård – med sitt helhetlige hage- og parkanlegg, gravsted og så mange bevarte spor etter levd liv, er et unikt eksempel på en norsk embetsmannsgård som vi må ta vare på for framtidens slekter, sier statssekretær Kjersti Bjørnstad i Klima- og miljødepartementet.

12 hus på Steinberg gård ble fredet alt i 1924. Den gangen var det bygningsfredningsloven som gjaldt. Omgivelsene fikk ikke et tilsvarende vern. Nå freder Riksantikvaren også badstua, hagen, familiegravstedet og uteområdene etter Kulturminneloven.

– I år er det hundre år siden de første bygningene i Norge ble fredet. Siden den gang er et stadig større mangfold av kulturminner og kulturmiljø blitt inkludert på de nasjonale fredningslistene. Dagens fredning skal ivareta hele gården her i det praktfulle landskapet i hjertet av Toten, til glede for oss alle, sier avdelingsdirektør Turid Kolstadløkken i Kulturminneavdelingen hos Riksantikvaren.

Amtmannens døtre

Formålet med den utvidede fredningen er å sikre helheten på Steinberg gård, både i bygningsmiljøet og kulturlandskapet, som et godt bevart eksempel på et lyststed – og senere embetsmannsgård, fra perioden 1765-1900. Gården på Toten er i dag et friluftsmuseum under Mjøsmuseet.

Amtmann Lauritz Weidemann (1775-1856) utviklet Steinberg til amtmannsresidens. Han tok over gården i 1802 og anla dagens tun og en nesten 30 mål stor park i engelsk landskapsstil.

Weidemann var også kjent som en av eidsvollsmennene da Norge fikk grunnloven i 1814. Til Riksforsamlingen kom han med et eget grunnlovsutkast. Kontoret hans står intakt med skrivebord og arkivhylle på Steinberg gård i dag. Weidemann ble en viktig politisk skikkelse i årene etter 1814, med verv som både stortingsrepresentant, odelstingspresident, stortingspresident og lagtingspresident.

Barna til amtmann Weidemann og kona Ditlevine Marie (født Qvist) tok etter hvert over gården.  De holdt den uendret fram til den siste gjenlevende datteren Amalie solgte gården i 1899. 

Døtrene til Weidemann ble aldri gift. Det er bakgrunnen for den lokale historien om at familien kan ha vært blant inspirasjonskildene for Camilla Collett da hun skrev Amtmandens Døtre (1854-55), kjent som den første moderne romanen i norsk litteratur.  

Park, badstue og grav

Et sjeldent innslag i hagen på Steinberg er den smale «filosofgangen», eller kjærlighetstien, en allé med tette graner, som kan stamme fra 1700-tallet. Fredningen av hager og utsiktspunkt skal opprettholde strukturen i anlegget og uttrykkene fra flere stiler og tidsperioder.

Riksantikvaren freder også tun og gårdsplass, med sine historiske dammer, demninger og kanaler. Fredningen av tilgrensende områder skal blant annet sikre vannføringen fra Sætertjernet inn til gården.

Fredningen av innmark og utmark, bekker og spor, skal ivareta naturgitte forutsetninger for drift, og sikre siktlinjer og kulturlandskapet som en helhet.

Riksantikvaren freder dessuten badstua, som også er et viktig eksempel på tørkehus for korn fra perioden.

–Nå er fredningen komplett. Den skal sikre at vi kan se sporene fra fortiden i sammenheng. Eierne gjør en viktig jobb for fellesskapet når de tar så godt vare på kulturmiljø som her på Steinberg. Vi besøkende kan forestille oss livet i en embetsmannsfamilie fra tiden rundt 1814. Gårdsanlegget er godt ivaretatt. Med god formidling fra Mjøsmuseet og Toten historielag levendegjøres en viktig del av Norges historie, sier avdelingsdirektør Turid Kolstadløkken hos Riksantikvaren.

Fredningen omfatter også Gravhaugen, som er Weidemann-familiens gravsted: med «prosesjonsvegen», bjørkealléen, steingjerder og den naturlige haugen dette er anlagt på. Formålet er å bevare et av få private gravsteder i Norge.  

Riksantikvaren takker historielaget som eier, museet som driftsorganisasjon og Innlandet fylkeskommune som har utarbeidet fredningssaken for godt utført bevarings- og formidlingsarbeid.