De siste fastboende døde i 1968, og Smukgården utenfor Kirkenes forfalt. Nå er det det største sjøsamiske bygningsmiljøet i Norge i ferd med å bli gjenreist i all sin prakt, ved hjelp av entusiastiske eiere, kyndig håndverk og utallige arbeidstimer. 

Vil du heller lese på nord-samisk? Se samisk versjon her. 

Smukgården har navn etter grunnleggeren Paul Andersen Smuk. I snart 130 år har familien eid gården.  

– Det var min oldefar, forteller Trude Sildnes, dagens eier av gården. – Han var sjøsame, og drev med jordbruk og fiske. Det var i 1894 at han kjøpte eiendommen Lille Ropelv og flyttet hit med familien.  

Praktisk anlagt må han ha vært, fordi han flyttet med seg et lite tømmerhus og et stabbur til sitt nye hjem. Bygningene ble fraktet med robåt fra hans fødested Høybukta til Lille Ropelv, noe som er nærmere 12 kilometer i luftlinje. Tømmerhuset var hans barndomshjem, og han ble født der i 1866.

I Norge er alle samiske kulturminner fra 1917 eller eldre automatisk freda. Samiske kulturminner finner du fra Innlandet i sør til Finnmark i nord. Mangfoldet av samiske bygninger er stort. Fra reindrift, jordbruk og fiske, men også skolebygg, forsamlingshus og andre fellesskapsbygninger hører med til i den samiske historien.

– Smukgården er det største komplette sjøsamiske bygningsmiljøet vi kjenner, understreker Elin Rose Myrvoll, som er seksjonssjef for Sametingets arbeid med kulturminner. – Det er mange bygninger på gården, og eieren har lagt ned en formidabel innsats i istandsettingen.  

Blant de 14 bygningene på Smukgården finner vi fire automatisk freda bygninger, mens de øvrige ti er verneverdige. I tillegg finnes rester av en utmarksgamme som ble brukt i forbindelse med jakt, fiske og sanking, vedhogst og slåttearbeid i utmarka som Paul A. Smuk forpaktet.

– Våningshuset og gården er et svært godt eksempel på at eldre, falleferdige og fraflytta bygninger kan settes i stand og få nytt liv, sier Myrvoll.  – Vi setter pris på at eieren vil bo på gården. 

Bruk er det beste vern for kulturminner. Det som er i bruk, enten det er et hus, en båt eller en gjenstand, blir som regel tatt vare på. Vedlikehold og reparasjon gjennom tidene er jo grunnen til at kulturminnene har overlevd frem til i dag, men det må innsats og arbeidstimer til for at bygg og båter skal leve videre inn i fremtiden.  

– Vi som jobber med tilskudd hos Riksantikvaren ser hvor viktig eierne er, sier Jorunn Gunnestad hos Riksantikvaren. – Motivasjonen og drivkrafta til å ta vare på historien er imponerende, men vi vet også at det koster både tid og penger.  

Riksantikvarens tilskuddsordning for freda bygg i privat eie er ment for å sørge for at eiere ikke skal få store merkostnader ved å restaurere med riktige metoder og materialer.

– Alle må vedlikeholde huset sitt, enten det er gammelt eller nytt, sier Gunnestad. Likevel er det forskjell på å sette inn et moderne vindu, og det å finne fram til en håndverker som kan hjelpe deg med å restaurere ditt gamle vindu.  

Restaurering er gjenbruk, og på gamle hus er det som regel solide materialer med lang levetid.

– Derfor gjør eiere som Trude og Gjermund på Smukgården en viktig innsats både for kulturminneverdier og klima- og miljøhensyn, understreker Gunnestad. – Kunnskapen til håndverkeren er viktig for å ta vare på akkurat disse verdiene, og er en god investering. Samtidig vet vi at mange eiere trenger støtte fra en tilskuddsordning for å klare den kostnaden som en restaurering innebærer der og da. Da er det godt å se at tilskuddsordningen bidrar til at de gamle husene blir sikra et enda lenger liv, slik som her på Smukgården. 

Reddet fra forfall

Eiendommens siste fastboende døde i 1968. Etter den tid har det bare vært gjort småreparasjoner. Det ble lagt ny takpapp på enkelte bygninger på 1990-tallet, men bygningene forfalt. Likevel: Smukgården viser at det er mulig å få et falleferdig bruk i god stand.

– Jeg overtok eiendommen i april 2020 med et enormt restaurerings- og reparasjonsbehov, sier Trude Sildnes.  – Sammen med min mann gikk vi i gang med et omfattende restaureringsarbeid. 

De nye eierne gikk metodisk til verks. Etter gode råd fra Sametinget ved Lars Børge Myklevold, fikk de utarbeidet tilstandsrapporter og restaureringsplaner for de fire fredede bygningene og fjøset før de overtok eiendommen.

– Vi hadde også kartlagt de øvrige bygningene, og fikk god oversikt over hvor det hastet mest med å få utført reparasjoner og hindre ytterligere forfall, forklarer Sildnes. – Våren 2020 var vi klare for innsats. Forarbeidene gjorde at vi kunne starte nødvendige bergingstiltak umiddelbart etter at vi overtok. 

Dette ble startskuddet for et restaureringsarbeid som det står respekt av.  

–  Vi har hele veien hatt et ønske om å være del av prosessen, sier Sildnes. – Vi har derfor vært hands on i alt arbeidet. Nå kjenner vi bygningene våre svært godt, og vi har lært mye. Da er vi godt rustet for videre arbeid og seinere vedlikehold av bygningsmassen.

Håndverkeren som er verdt sin vekt i gull  

Det er ikke alltid enkelt å få tak i håndverkere med kompetanse på bygningsvern. Dette kan variere mye mellom ulike steder i Norge, og innen noen fag og noen områder er det rett og slett håndverkermangel.  

– Vi var også så heldige at gjennom forarbeidene hadde fått etablert kontakt med en håndverker med betydelig kompetanse innen bygningsvern, sier Sildnes. – Til vår store glede var han også interessert i å påta seg ansvar for restaureringsarbeidet. Uten bidraget fra Roger Persson hadde Smukgården fortsatt å forfalle. 

Med gode råd og bistand fra håndverkeren og hjelp fra familien satte eierne i gang. Stabburet og redskapsnaustet fikk midlertidige platetak for å hindre ytterligere forfall. Redskapsnaustet ble også jekket litt opp for å forhindre ytterligere råteskader, og naustet i fjæra, som var i svært dårlig forfatning, ble restaurert.  

Parallelt med dette arbeidet måtte fjøset berges. Syllstokken i sørveggen, veggåser og bjelker måtte skiftes. Taket var svært ødelagt og på sørsida delvis borte, noe som hadde medført store innvendige råteskader. Etasjeskillet var oppråtnet og falt ned i fjøskassa, og gulvet var ødelagt.  

– Dette arbeidet lærte oss mye, sier Sildnes. – Det er for eksempel svært vanskelig å estimere tidsbruk for egeninnsats. Vi hadde budsjettert med langt færre timer med egeninnsats enn vi faktisk endte på. Vi lærte også at det underveis i arbeidet stadig dukker opp nye ting som både krever tid, alternative løsninger og økte kostnader.  

I fjøset skulle arbeidet utføres av et innleid firma.  Her hadde eierne fått midler fra Kulturminnefondet, Sametinget og Stiftelsen Uni.

– Før snekkerne kunne starte, brukte vi nærmere 500 timer på fjerne råteskadde materialer, rydde og sikre innvendig slik at det ble bra nok arbeidsforhold for innleide håndverkere. Vi måtte også lage en midlertidig trygg passasje opp den gamle, ødelagte låvebrua.

Arbeidet med å skifte tømmer, bjelker, taktro og papp ble ferdigstilt i november 2020. Eierne påpeker at det fortsatt gjenstår betydelig arbeid innvendig i fjøset, men tak og vegger er tette, og fjøset gjør god nytte som lager.  

Etter hvert bygde de også ny låvebru. Denne ble bygget som en kopi av den opprinnelige brua med utgangspunkt i eksisterende materialer og gamle bilder.

Fra prosjekt til hjem

Sommeren 2020 var det også tid for å ta tak i våningshuset. Håndverker Persson gjorde en utvidet kartlegging av nødvendig grunnarbeid for restaurering av våningshuset, og det var både utvendige og innvendige utfordringer.  

Bygningen hadde råteskader, og i gulvene var gammel isolasjon av torv og jord blitt ustabil. Det opprinnelige steinfundamentet hadde glidd ut, og det var også behov for omfattende jekking og oppretting.

– Steinfundamentet er nå på plass igjen, huset er jekket og rettet opp og råteskadd tømmer er skiftet, sier Sildnes. – De ustabile jordmassene i gulvene er fraktet ut, og på det dypeste grov vi en og en halv meter ned.  

Gulvene er drenert, isolert og støpt med varmekabler. Ny isolasjon med trefiber kom på plass, og det opprinnelige panelet, som måtte fjernes for å komme til med laftearbeidet, vil bli remontert.

– Selv om vi har satt inn dampbrems, trefiberisolasjon og vindsperre bak det gamle ytterpanelet er det eneste synlige beviset på arbeidet blanke spikerhoder. Når de har rustet over vinteren vil jobben som er gjort være usynlig. Vi har også lært oss vindusrestaurering, og kjelleren vår er full av fag og vindusrammer, kitt og linoljemaling.

Etter flere år med systematisk arbeid skal det igjen lyse fra vinduene i Smukgården når vinternatten faller på.

Kjelder:

Sametinget
Riksantikvarens nettsider
Intervjuer