Polare kulturmiljø

Svalbard

Mens Svalbard var et ”ingenmannsland” før Svalbardtraktaten trådte i kraft i 1925, er øygruppen en del av Kongeriket Norge i dag. Aktivitet fra flere nasjoner har ført til at det finnes mange og varierte internasjonale kulturminner på Svalbard.

De eldste kulturminnene på Svalbard stammer fra en hektisk europeisk hvalross- og hvalfangstperiode på 1600-/1700-tallet. Senere kom både russiske (pomore) og norske overvintrende fangstmenn.

Mineralprospektering og gruvedrift tok til i begynnelsen av 1900-tallet. Ekspedisjoner med oppdagelse og/eller forskning som formål brukte øygruppen som arena, og under andre verdenskrig ble heller ikke Svalbard uberørt.

I henhold til svalbardmiljøloven av 15. juni 2001 er alle faste og løse kulturminner fra før 1946 automatisk fredet. Kulturminner med opprinnelse etter 1945 kan fredes av Riksantikvaren. Graver og menneskeben, samt skjelettrester på slakteplasser for hvalross, hval og isbjørn er fredet uavhengig av alder.

Sysselmesteren på Svalbard, med to kulturmiljørådgivere, er stedlig kulturmiljømyndighet på Svalbard. Et magasin for konservering og oppbevaring av kulturhistorisk materiale ble åpnet i 2006. Magasinet er samlokalisert med Svalbard museum i Forskningsparken i Longyearbyen.

Jan Mayen

Jan Mayen er Norges utpost i vest, som en isolert øy i Norskehavet mellom fastlands-Norge, Island, Grønland og Svalbard. Øya er vulkansk og er dominert i nordenden av det koniske fjellet Beerenberg på 2277 meter. Jan Mayen har et areal på 377 km². Øyas kulturminner er ikke tallrike, men er desto viktigere å bevare.

De første menneskelige sporene på Jan Mayen er fra nederlandsk hvalfangst på 1600-tallet. Deretter finnes det rester fra en østerriksk-ungarsk forskningsstasjon fra 1882-83, fra norsk overvintringsfangst på 1900-tallet, og fra den meteorologiske aktiviteten som startet i 1921. På Jan Mayen finnes det også kulturminner fra andre verdenskrig. De nyeste kulturminnene er fra etableringen av Loran-stasjonen i 1958-59. Loran C-anlegget ble stengt for godt 31. desember 2015, da andre navigasjonssystemer nå har overtatt.

Ishavsøya Jan Mayen er fullt og helt en del av Norge, og fylkesmannen i Nordland er miljøvernmyndighet. Riksantikvaren er rådgivende myndighet i saker som gjelder kulturminner.

Stasjonssjefen på Jan Mayen er stedlig myndighet. Øya er bemannet av en stab som arbeider på 6-måneders kontrakter i forbindelse med drift av hovedstasjonen og den tilliggende meteorologiske stasjonen. Det finnes ikke fasiliteter for vanlige besøkende.

Kulturminneforvaltningen på Jan Mayen utøves i henhold til Forskrift om fredning av Jan Mayen naturreservat fra 2010 (Lovdata).

Antarktis

Det finnes ingen norske kulturminner i de norske områdene i Antarktis som har fått fredningsstatus. I andre områder av Antarktis og de sub-Antarktiske øyene finnes det midlertid viktige norske kulturminner, der Riksantikvaren har deltatt i kulturminnevernet.

Tidligere sto det en liten hytte og flaggstang fra anneksjonshandlinger på 1920-tallet både på Peter I Øy og Bouvetøya, men disse ble tidlig sopt bort av det ekstreme været. To indiske minneplater i Dronning Maud Land, fra 1982 og 1990, er ført inn på listen over Kulturminner i Antarktis som er anerkjent av Antarktistraktatsystemet.

Selv om det ikke finnes noen norske kulturminner i de norske områdene i Antarktis som har fått en fredet status, finnes det viktige norske kulturminner i andre områder av Antarktis og de sub-Antarktiske øyene. Hvalfangststasjonen Whalers Bay og restene av hvalfangergravplassen samme sted på Deceptionøya er ført opp på den ovennevnte kulturminnelisten.

Deceptionøya er ett av de to mest besøkte stedene i Antarktis og Riksantikvaren utarbeidet i 2003 forvaltningsplanen for Whalers Bay kulturmiljø.

Rester av en steinhytte fra 1903 på Pauletøya og en varde med depot etter Roald Amundsens sydpolekspedisjon er andre internasjonalt anerkjente norske kulturminner. Steinhytten regnes både som et norsk og svensk kulturminne.

I 2005 bidro Riksantikvaren til at Amundsens telt under isen ved Sydpolen ble fredet fra menneskelige inngrep. Riksantikvaren forvalter for tiden 4 millioner kroner fra Utenriksdepartementet som går til konservering av Carsten Borchgrevinks hytter på Kapp Adare, hvor den første overvintringen på det antarktiske kontinentet fant sted.

I årene 2012-14 forvaltet Riksantikvaren årlig 1,5 millioner kroner fra Utenriksdepartementet til et samarbeid med britiske myndigheter om de norske kulturminnene i britiske områder i Antarktis og sub-Antarktis. Pengene er hovedsakelig brukt på de historiske hvalfangststasjonene på Syd-Georgia. I tillegg til restaureringstiltak i Grytviken er hoveddelen av pengene brukt på en fullstendig og svært detaljert 3D-scanning av de forlatte hvalfangststasjonene. Disse er nå dokumentert for fremtiden på en god måte. Interaktive utstillinger av en del av det omfattende datasettet finnes på Hvalfangstmuseet i Sandefjord og Fram museum i Oslo, kombinert med historiske foto, filmer og intervjuer med tidligere hvalfangere. Samarbeidet med de britiske myndighetene fortsetter i 2015-17.

Andre arktiske områder

Det finnes også viktige norske kulturminner i deler av Arktis som ikke er under norsk jurisdiksjon. I disse områdene er Riksantikvaren med på å fremme bevaringen av kulturminnene.

Av viktige norske kulturminner i deler av Arktis som ikke er under norsk jurisdiksjon, kan vi trekke frem restene etter Fridtjof Nansens og Hjalmar Johansens overvintringshytte på Frans Josef Land i russisk Arktis, og norske fangsthytter på Nordøstgrønland.