Lyser fredning over skogfinsk gravholme

I innsjøen Rødgden i Grue Finnskog, helt på grensa til Sverige, ligger en liten holme med rester etter tre skogfinske graver, beskyttet under høye furukroner. – Vi freder holmen som et sentralt skogfinsk kulturminne som det fortsatt i dag knytter seg minner, tro og tradisjon til, sier riksantikvar Hanna Geiran.

Bildet viser utsyn mellom norsk skog mot et vann og ut mot holmene
Akkasaari / Kjerringholmen sett fra land ved innsjøen Røgden. Skogfinnene valgte holmene som lå nære land til midlertidig gravsted for sine døde på sommerhalvåret. Foto: Marit Vestvik, Riksantikvaren

– Det er svært få igjen av skogfinnenes fysiske kulturminner. Derfor er det så viktig å bevare disse, slik at de sammen kan fortelle oss historien om det som var, sier riksantikvar Hanna Geiran.

Selv om det skogfinske språket forsvant under fornorskningsprosessen, finnes det likevel flere fortellinger og forestillinger om hvorfor akkurat holmer ble brukt til gravlegging. Disse inngår i en muntlig tradisjon som er høyst levende i dag, og en viktig del av vår felles kulturarv.

Det fortelles blant annet om at det fantes en forestilling hos skogfinske befolkningen om at sjeler ikke beveger seg over vann, og dermed ikke kunne hjemsøke de levende. Denne forestillingen har sammenheng med et natursyn og en historisk tradisjon, med røtter i finsk-ugrisk sjamanisme og finsk mytologi, som skogfinnene brakte med seg fra Finland på 1600-tallet.

Bilde av gravholmen i innsjøen omsluttet av land med grønn skog. Øya er formet som en avrunde topp, dekket med høye furutrær som strekker seg mot himmelen.
Den skogfinske gravholmen Akkasaari /Kjerringholmen ligger vakkert til i innsjøen Røgden. Rester etter tre skogfinske graver finnes på holmens høyeste punkt. Der ligger de beskyttet under vakre furukroner. Foto: Marit Vestvik, Riksantikvaren

Historiene bak gravholmene

Finnskogen er preget av store skogsområder, med lange distanser mellom gård og kirke. Derfor var det ikke alltid praktisk mulig å gjennomføre gravferder til kirkegården på sommerstid. I stedet ble de døde gravlagt midlertidig på holmer frem til vinteren kom. På isdekte vann og vinterføre ble det mulig å bruke slede, slik at de døde kroppene kunne fraktes til endelig gravsted i vigslet jord.

Det finnes relativt lite litteratur som beskriver tradisjonen med midlertidige gravlegginger, annet enn å vise til funksjonen med å være gravholme. Under befaringer Riksantikvaren har gjort i forbindelse med de skogfinske fredningene, har vi møtt ulike muntlige forklaringer om hvorfor skogfinnene valgte nettopp holmer til dette. Om den skogfinske gården lå ved vannet, så var alltid det den nærmeste holmen brukt som gravholme. Dette kunne være for å beholde en nærhet til den avdøde av både praktiske og følelsesmessige grunner.

– Det føles nesten som et sakralt rom, der gravene ligger på holmens høyeste punkt omhyllet av høyreiste furustammer og beskyttet av vakre furukroner. Det er lett å forstå hvorfor skogfinnene valgte dette stedet å legge sine døde til midlertidig hvile, sier Marit Vestvik, seniorrådgiver hos Riksantikvaren.

En av nedsenkningene på gravholmen sett fra holmens høyeste punkt. Skogfinnene mente at vann hadde beskyttende egenskaper, men om det var for å skape et skille mellom de levendes og dødes verden - eller fordi de ikke ønsket å bli hjemsøkt, vet man ikke. Det finnes mange fortellinger rundt dette i Finnskogen.
Foto: Marit Vestvik, Riksantikvaren
Rester etter skogfinske midlertidige graver på Akkassari/Kjerringholmen.
Foto: Marit Vestvik, Riksantikvaren
En av tre fordypninger i grunnen på Akkasaari som er spor etter skogfinske graver. Legg merke til hvordan de er omsluttet og beskyttet av furutrærne.
Foto: Marit Vestvik, Riksantikvaren

En annen forklaring om hvorfor holmer ble benyttet til gravlegging, kunne også handle om at det skulle være et tydelig skille mellom de levendes verden på gården og de dødes verden. Da var holmer et naturlig valg, med tanke på forestillingen om vann som noe hellig og beskyttende. Ifølge Birger Nesholen hos Skogfinsk Museum, som i 2007 fikk Kongens fortjenestemedalje i gull for sitt arbeid med den skogfinske kulturen, er dette også knyttet til det natursynet og de historiske tradisjonene skogfinnene brakte med seg fra hjemlandet. Skogfinnene levde fullstendig i pakt med naturen, så det å tillegge naturen menneskelige egenskaper var derfor helt logisk og noe som også var vanlig i størstedeler av Norge på samme tid.

Historisk kart fra 1790 som viser Akkasaari/Kjerringholmen som Kierling-holmen. Det er flere holmer i innsjøer i samme område med navn som tilsier at de er brukt som skogfinske gravholmer. I Møkeren, nord for Røgden, ligger en holme med navn Liigholmen som også var et vanlig navn som ble brukt om gravholmer.

Historien bak navnet

Skogfinske stedsnavn finnes det mange av, men de er i liten grad nedfelt skriftlig.  Akkasaari/Kjerringholmen er kartfestet på eldre kart, men stedets historiske betydning inngår i stor grad i muntlige overleverte fortellinger i lokalsamfunnet. Det er en gravholme som fremdeles i dag er kjent og forbindes med den skogfinske tradisjonen for midlertidig gravlegging av døde.

Stedsnavnet Kjerringholmen/Akkasaari kan antyde at det var kvinner som ble gravlagt på holmen. Akka, eller a’kka-, betyr kjerring og saari betyr holme på finsk, men her finnes det flere forklaringer fra finsk historie og mytologi. Lokale fortellinger sier at kvinner som «kunne mer enn de fleste» ble gravlagt på øya, slik at de ikke kunne komme tilbake på land for å fortsette med (red.mrk: kunstene/svartekunstene). Av de mange muntlige historiene om Akkasaari, finner vi en nedskrevet i boka «Finnskogens folk» av Dagfinn Grønoset;

«Der ligger Akkasaari – Kjerringholmen. Dit ble likene av Finnskogens folkevonde kjerringer gravd ned. Kjerringene ble godt festet nede i jorda for at de ikke skulle ta seg over fra holmen igjen. Men det hendte de greidde det. En riktig heks av en kjerring fra Karvala var fraktet over til Akkasaari og gravd ned sammen med andre av samme slaget. En stund etterpå dukket hun opp på et torp. Det var langt på vinternatta, men stua lyste opp som på midtsommerdagen. Kjerringa var kommet for å tale ut med finnegubben på torpet – hun hadde noe usagt med han. Og med det samme kjerringa hadde hvisket ordene i øret hans, svartnet det til igjen i stua.»

Gravene kan sees som mørke forsenkninger i bakken. Foto: Marit Vestvik, Riksantikvaren

Det vi vet

I 2017 foretok Hedmark fylkeskommune en arkeologisk undersøkelse der for å se på holmen på nytt, uten å gjøre funn som sikkert kunne bekrefte at stedet har vært brukt som gravholme. Lokalhistoriske kilder forteller mange historier, blant annet hvordan tømmerfløtere fant hodeskaller på holmen på 50-tallet, men dette er ikke blitt dokumentert annet enn i flere lokale historier. Hva som videre skjedde med hodeskallene vites heller ikke, men det ble ikke gjort slike funn i 2017.   Det finnes derimot spor på holmen som støtter opp den muntlige lokalhistorien om at dette er en gravholme. På holmens høyeste punkt finnes det tre nedsenkninger som er sannsynlig at er spor etter graver.

Vi vet at dette er referert til som en gravholme i lokalbefolkningen, i muntlige kilder og på eldre kart av området. I samme innsjø finnes det også en annen holme med samme navn, og i  Møkeren, som også er en innsjø omringet av mange tidligere skogfinske bosetninger, finnes det to holmer som også har navnene Kjerringholmen og Likholmen. Disse fortelles det om at har hatt samme funksjon med tanke på midlertidig gravlegging.

Kirkegårdene lå som regel langt unna skogfinske gårder. Derfor gravla skogfinnene sine døde midlertidige på holmer frem til vinterstid kom, og de kunne bruke slede over snø og isdekte vann, for å frakte sine døde til siste hvilested på kirkegården. Akkasaari kan sees i midten av bildet, nært land. Foto: Marit Vestvik, Riksantikvaren

Om fredningen

Nå vi freder et område, som denne gravholmen, eller en bygning, så er det alltid som en del av en større fortelling som vi vil bevare kunnskapen og fortellingen om. Dette gjelder spesielt de bygningene og områdene som det er svært få igjen av.

Mye av skogfinnenes kultur ble rasert under fornorskningsprosessen. Derfor har Riksantikvaren i samarbeid med skogfinske organisasjoner sørget for at en samling av skogfinske kulturminner blir fredet. Hver fredning skal fortelle sin del av historien om det skogfinske samfunnet i Norge.

En gravholme er også en del av vår immaterielle kulturarv, og ved å frede denne holmen er dette med på å bevare også denne arven til evig tid. Også den uvanlige kunnskapen til de skogfinske kjerringene det ryktes om.

Fakta

Tradisjonen med midlertidig gravlegging på holmer og små øyer var vanlig i Finland fra 1500-tallet til ut på 1800-tallet, enkelte steder der avstandene var stor ble det praktisert helt frem til 1940-årene. Vi vet ikke nøyaktig når denne tradisjonen ble etablert, men den går sannsynligvis helt tilbake til middelalderen.

De ble gravlagt i kister eller svøpt i never.

Tradisjonen med midlertidig gravlegging er beskrevet i lokalhistorisk litteratur. Ifølge lokalhistoriker Olaf Lindtorp har den skogfinske befolkningen brukt to holmer i Røgden som gravplasser. «De [finnene] hadde sine gravplasser på to holmer i Røgden, begge heter Kjerringholmene» (Lindtorp 1942: 18).

  • Fredningsår

    20.11.2023

  • Region

    Innlandet

  • Eierskap

    Privat

  • Datering

    Etter 1600-tallet

  • Lokaliteter

    Arkeologisk minne: Haug/Groplokalitet - ubestemt

Pressevakt Riksantikvaren

Ikke send sms, telefonen viderekobles.
Telefonen er betjent i vanlig kontortid.
Tel: 404 65 153