VERDENSARV
Verdensarvkonvensjonen og verdensarvlisten
Unescos verdensarvkonvensjon ble etablert i 1972 som et svar på et økende press mot kulturminner og naturområder i form av turisme, krig, naturkatastrofer, forfall og forurensning.
Verdensarvkonvensjonen
Verdensarvkonvensjonen definerer hva som skal regnes som en del av verdensarven. Av alle internasjonale miljøvernkonvensjoner er Verdensarvkonvensjonen den som har størst utbredelse i verden. Ved å skrive under på konvensjonen forplikter hvert enkelt land seg til å ta vare på både sine egne verdensarvsteder og resten av sin nasjonale kultur- og naturarv.
Partslandenes plikter
De enkelte landene er forpliktet til å ta vare på sin del av verdensarven. Verdensarvstatus innebærer ikke en ny form for vern. Sikring og forvaltning skal gjennomføres etter det nasjonale lovverket og innenfor det enkelte lands egne ressurser. Det internasjonale samfunn som helhet har plikt til å samarbeide for å sikre bevaring av en arv som alle har en del i.
Rapportering til Unesco
Hvert sjette år rapporterer partslandene status for verdensarvområdene til Unesco. Da vurderes tilstanden til verdiene som var der da området ble skrevet inn på verdensarvlisten, og om det eventuelt er behov for justering av forvaltningen eller igangsetting av tiltak.
En negativ utvikling kan føre til at området føres opp på listen over verdensarv i fare. Har verdensarvverdiene gått tapt, vil området bli fjernet fra verdensarvlisten.
Verdensarvlisten
Verdensarvlisten er en oversikt over verdensarvobjekt (kultur- og naturområder) i medlemslandene.
Kort vei fra heder og ære til melding med hjem
Verdensarvstatus er et verdenskjent kvalitetsstempel som knyttes til et sted eller en region som kan by på framragende universelle kultur- eller naturverdier. Forvaltet på en god måte, kan slik internasjonal oppmerksomhet ha stor verdi i reiselivssammenheng og for verdiskaping generelt – og være viktig for lokal identitet og stolthet.
Samtidig skal ethvert verdensarvsted eller område være et forbilde og vise beste praksis for bevaring av kulturminner eller naturmangfold. Publikum har store forventninger, og stiller strenge krav til kvaliteten på stedene, både som besøksmål og som beskyttere av verneverdier.
Oppfølgingen av et verdensarvsted krever vedvarende innsats og prioritering lokalt, regionalt og nasjonalt for å sikre at den høythengende internasjonale statusen bevares. Gjennom overvåkning og ettersyn følger Unesco nøye med utviklingen, og nøler ikke med å reagere dersom det er tvil om verdiene som ga status blir tatt godt vare på.
Kan miste verdensarvstatus
Veien fra å være et internasjonalt forbilde på effektivt vern og bærekraftig arealbruk, til å få et negativt omdømme på grunn av dårlig forvaltning kan være kort.
Til tross for store utfordringer og trusler, har verdensarvkonvensjonen betydning for å hindre tap av verdens viktigste kulturminner og naturmangfold.
Av verdensarvlistens 1223 steder, har hele 593 steder i 147 land hatt utfordringer hvor Unesco har grepet inn og gitt vertslandet pålegg om å iverksette ytterligere tiltak for å bevare verdensarvverdiene. I 2024 sto 56 steder i fare for å miste statusen på grunn av store trusler mot verneverdiene. Så langt er tre steder strøket fra verdensarvlisten.
Eksempler på steder som er oppført på verdensarvlisten
Akropolis i Athen
Pyramidene i Egypt
Den kinesiske mur
Frihetsgudinnen i New York
Galapagos øyene
Machu Picchu i Peru
Kan vi få flere norske verdensarvområder?
Hvert land skal utarbeide en faglig begrunnet oversikt over steder som de mener kan være aktuelle å nominere til verdensarvlisten i framtiden. Denne oversikten kalles tentativ liste. Norge har fem steder på den tentative listen.
Ikke alle stedene på tentativ liste blir nominert, men det er første skritt på veien til en nominasjon. Ingen steder kan nomineres dersom de ikke har vært på denne listen.
På Norges tentative liste står disse stedene oppført:
- Lofotøyene (oppført 07.10.2002)
- Det samiske området Tysfjord, Hellemobotn og Rago (oppført 07.10.2002)
- Jan Mayen og Bouvet-øya. Nominasjonen er en del av en felles nominasjon av Atlanterhavsryggen (oppført 21.06.2007)
- Svalbard (oppført 21.06.2007)
- Vikingtidens monumenter og steder (oppført 10.01.2011). Nominasjonen er et samarbeid mellom Island, Tyskland, Danmark, Latvia og Norge om verdensarv relatert til vikingtiden. De norske stedene i «vikingnominasjonen» var Borrehaugene i Horten, Oseberghaugen i Tønsberg, Gokstadhaugen i Sandefjord og Kvernsteinsbruddet i Hyllestad i Sogn og Fjordane. Komiteen vedtok i 2015 å returnere nominasjonen til statspartene for eventuelt å omarbeide den før et nytt forsøk gjøres.
Les mer om Norges oppføringer på tentativ liste på Unescos nettsider
Hva skal til for å få verdensarvstatus?
Framstående universell verdi
Et område eller objekt har framstående universell verdi dersom det i global sammenheng representerer det beste eksemplet innenfor et kultur- eller naturfaglig tema av et visst format.
Integritet
Alle verdensarvobjekter eller områder må inneholde alle elementer som er nødvendige for å uttrykke den framstående universelle verdien. Områdets integritet er også avhengig av at avgrensingen fanger opp alle nødvendige elementer.
Autentisitet
Objektet eller miljøets grad av opprinnelighet eller ekthet er et uttrykk for autentisitet.
Beskyttelse og forvaltning
Verdensarvområder skal være underlagt langsiktig formell eller avtalemessig beskyttelse mot tiltak eller trusler som kan påvirke de universelle verdiene negativt.
Områdene skal være klart avgrenset
Der det er nødvendig skal området være omgitt av en buffersone med egne bestemmelser som sikrer at kvaliteter innenfor verdensarvområdet ikke påvirkes negativt.
Forvaltningsplan
Forvaltningen av området skal følge en omforent plan som sikrer koordinert oppfølging av tiltak som er til det beste for området.
Menneskelig aktivitet
All menneskelig aktivitet innenfor verdensarvområder skal være økologisk og kulturelt bærekraftig.
Lokal oppslutning
En verdensarvnominasjon vil ikke bli godkjent uten at den er forankret i lokalsamfunnet.
