Bygningsfredningsloven kom i 1920. Den 1. februar 1923 ble de 213 første eiendommene i Norge fredet. Fredningene ble forberedt av Fortidsminneforeningen, og korte beskrivelser av eiendommene kan finnes i årbøkene fra denne tiden. Til sammen ble det fredet bygninger i 80 kommuner, i 13 fylker. Det var flest i daværende Buskerud fylke, med nitten fredninger. Verken Finnmark, Troms, Nordland, Hedmark eller Oslo fikk noen fredninger i denne første runden, og den første fredningsrunden handlet om å frede embetsmannsgårder og storgårder, særlig på Østlandet. Snart stod også noen eksempler fra bybebyggelsen fra 1600- og 1700-tallet for tur.

Staten, og offentlig forvalting spesielt, fungerte på en annen måte på begynnelsen av 1900-tallet enn i dag. Det ser man tydelig av kommunikasjonen Riksantikvaren hadde med eierne. I brevet som gikk til eieren av gården Vorpenes, står det:

Som det muligens er Dem bekjendt, vedtok Stortinget under 3. desember 1920 en lov om bygningsfredning (…). Dette er nu skedd, og man tillater sig i ærbødighet at underrette Dem om at Deres gaard, Vorpenes, er opført paa fredningslisten.

Men selv om bygningsfredningsloven var vedtatt, og bygninger ble satt på listen, så ga ikke loven kulturminnene god nok beskyttelse. Eiere kunne etter eget ønske gi beskjed til bygningsnemnda tre måneder i forveien, for så å rive et bygg. Bygg kunne også flyttes. Fredning var slett ingen bevaringsgaranti.

I årene som fulgte ble det gjennomført flere fredningsvedtak: i 1928, 1937 og 1939. I tillegg ble det gjennomført to vedtak under okkupasjonstiden, i 1942 og 1943.

Kulturarv i endring

På 1970-tallet skjedde det et skifte i synet på hvilke kulturminner som hadde verneverdi. Da ble oppmerksomheten i større grad rettet mot mangfoldet i Norges befolkning og kulturminner.

Gjennom arbeidet med Blaafarveværket «oppdaget» Riksantikvaren på 70-tallet også verdien av å ta vare på industrihistorien. Kulturminneforvaltningen forstod at verk, jernbaner, fabrikker og produksjonsanlegg var en viktig del av fortellingen om Norge.

I 1978 kom Lov om kulturminner, som danner grunnlaget for det lovverket vi har i dag. Nye strømninger i samfunnet, og nytt lovverk, endret synet på hva som er vår felles kulturarv.

Fra å være en ensartet liste med 213 eiendommer, representerer fredningslistene et stadig bredere lag av befolkningen. Samiske kulturminner var lenge underrepresentert, det samme gjaldt de øvrige nasjonale minoritetene. I Kulturminneåret 2009 ble pissoaret i Stensparken i Oslo fredet. Et historisk treffsted for homofile menn. Fredningslistene inneholder i dag over 9000 ulike bygg, alt fra industribygg og hustufter til pissoar og melkeramper.

De fysiske kulturminnene som står igjen, er viktige for identiteten til både enkeltmennesker og samfunn. Fredningslistene skal speile samfunnet vårt.

Nasjonale krav til mangfold

I 2005 kom det også nasjonale krav om at fredningslisten måtte vise et større mangfold, både i geografi, sosiale og etniske forhold, og at flere næringer måtte med i tillegg til en bedre tidsmessig bredde.

Fra 2015 hadde Riksantikvaren en ny strategi for fredninger på plass.
– Med den ville vi utjevne skjevheter på fredningslisten, bidra til mer effektiv gjennomføring av fredninger og ikke minst ville vi involvere eierne bedre, sier riksantikvar Hanna Geiran.

Sammen med fylkeskommunene og Sametinget laget Riksantikvaren en liste over prioriterte temaer for nye fredninger, og ut av dette ble det laget større satsinger:

• forsvars- og krigshistorie
• nasjonale minoriteter
• kulturminner i utmark
• fellesskap og demokrati
• rekreasjon, fritid og folkehelse
• ferdsel og industri
• bosetting etter industrialiseringen
• arkeologiske kulturminner fra etter reformasjonen

Artikkelen fortsetter etter bildeserien

Stolthet og ansvar

Foreningen Fredet har flere hundre medlemmer som er private eiere. Styreleder Hans Roger Selnes forteller at det å eie et fredet bygg både gir glede og stolthet.

—Det er artig å ha et monument som fellesskapet har vurdert at vi skal bevare. Vi representerer eiere fra hele Norge, fra slott i Larvik til potetkjellere i Kirkenes. Samtidig er det mange forpliktelser og forventninger til bevaring, fortsetter han.

Selv er Selnes eier av Fogdegården i Namsos, et sjeldent bygg her fra tiden før andre verdenskrig. Foreningen Fredet arbeider for de ulike eiernes felles interesser, og er i gang med en ny vervekampanje.

— Det blir fredet flere bygninger, men potten som skal gå til restaurering og antikvariske merkostnader øker ikke. Dette bekymrer oss. Vi gjør en jobb for fellesskapet, og da er det viktig at myndighetene er på plass og gir oss en håndsrekning når det trengs, sier Hans Roger Selnes.

Involverte eiere

I 2021 undersøkte Oslo Economics og Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) om fredningstrategien fra 2015 hadde hatt effekt.

–  Denne rapporten viser at vi har lykkes godt på temaene krigshistorie og kulturminner fra våre nasjonale minoriteter, sier riksantikvaren. – For de andre satsingene er effektene litt mer usikre, men både vi og fylkeskommunene har brukt temaene som en sjekkliste for å vurdere fredningene.

Funnene viste at eierne var fornøyde med både involvering og informasjon. De var positive til fredningen og opplevde å bli godt ivaretatt.

–  Det er kanskje her vi skiller oss mest fra fortiden. Det er ikke lenger slik at eierne får en melding om at eiendommen deres er fredet. Nå vektlegger vi alltid at eierne ønsker seg en fredning, sier Geiran.

De som tar vare på historien

En eiendom som nettopp er blitt fredet i tråd med Riksantikvarens strategi er huset til Berit Rustenberg og Petter Knutsen i Larvik. Den hvitmalte villaen i jugendstil var hjemmet til familien Sachnowitz, som ble deportert til Auschwitz i 1942-43. Av ni familiemedlemmer var det bare sønnen Herman Sachnowitz som overlevde. Faren hans hadde plantet et epletre i hagen til hvert av de åtte barna da de ble født, og trærne ble en del av historien i boken «Det angår også deg», som kom ut i 1976. Da Herman kom hjem i 1945, var huset tømt og plyndret, men epletrærne etter søsknene stod igjen. Trærne bærer fortsatt frukt.

– Vi kjente til historien bak huset da vi flyttet inn i 1985. Mange ulike oppdagelser og valg underveis har gitt oss en erkjennelse av at vern av epletrærne og huset er viktig. Det siste tiåret har vi snakket om at epletrærne med sin spesielle historie bør bevares, sier Berit Rustenberg og Petter Knutsen. De ble gledelig overrasket da de fikk en telefon fra rådgiver for kulturarv Siv Abrahamsen i Vestfold og Telemark fylkeskommune.

– Hun fortalte om Riksantikvarens arbeid med fredning av nasjonale minoriteters eiendom, og ville komme på besøk sammen med en representant fra Riksantikvaren. Et veldig hyggelig besøk som senere har blitt et tett og godt samarbeid, forteller Berit Rustenberg og Petter Knutsen videre.

Den 27. januar 2023, på den internasjonale minnedagen for Holocaust, fredet Riksantikvaren huset og eplehagen i Larvik.