Turistene strømmer til Røros hele året for å oppleve naturen, den unike trehusbebyggelsen, gruveområdene, det utendørs musikkteateret Elden i månedsskiftet juli/august, julemarkedet i desember, eller den årlige Rørosmartnan – som pleier å trekke ca. 75 000 tilreisende i løpet av fem dager i februar. Kammermusikkfestivalen i mars og Bergstadcupen (fotball) i juni må også nevnes, og mer til. Røros har blant annet blitt kåret til Norges beste kulturkommune både i 2012, 2013, 2014, 2015 og i 2016.

– Røros er en forholdsvis liten kommune med ca. 5600 innbyggere, og ca. 3800 av dem bor i tettstedet Røros. Men i forhold til aktiviteten skulle man tro at kommunen var mye større, sier Odd Sletten. Han er Røros kommunes verdensarvkoordinator og har et klart inntrykk av rørosingene trives godt med å bo midt i verdensarven.

Begrensninger og muligheter

– Jeg tror at folk er stolte av kommunen sin og ser de mange oppsidene ved å bo et sted som har verdensarvstatus. Men det finnes også noen ulemper, som høyt besøkstrykk i perioder og restriksjoner i vernesonene, sier Sletten.

– Verdensarvstatusen gir noen begrensninger, men den skaper også muligheter. Hvis du bor i et trehus i sentrum må du forholde deg til en del restriksjoner. Men det er også slik at kommunen kan bidra både økonomisk og faglig hvis det er behov for istandsetting av bygninger, forteller byantikvar Magnus Borgos.

De kommunale myndighetene legger stor vekt på at det skal være hyggelig å bo i verdensarven, samtidig som det ikke skal bli alt for tett mellom de store aktivitetene.

– Rørosingene skal ikke måtte springe føttene av seg på dugnader og arrangementer hele tiden. Vi må jobbe innenfor et tydelig rammeverk, påpeker Odd Sletten.

– I det store og hele mener jeg vi har håndtert dette veldig godt i alle fall de siste 20 årene. Vi hører ikke mange som sier noe kritisk om verdensarven, understreker Sletten. Han tilføyer at kombinasjonen av verdensarv og flere dyktige bedrifter, blant annet innen matbransjen, har bidratt til oppbyggingen av en sterk Røros-profil.

Historien, nåtida og framtid

Røros Kobberverk ble grunnlagt i 1644 og ble et av Norges viktigste kobberverk. Det meste av produksjonen gikk til Tyskland og Holland. På det meste var over 2000 mennesker involvert i drifta, og mange av dem var fagfolk fra utlandet: Røros var en del av et internasjonalt samfunn.

Bergstaden Røros er i dag en av Europas eldste trehusbyer, og de gamle husene brukes fortsatt som både boliger og arbeidsplasser. Det særegne gruvemiljøet med trearkitektur var hovedgrunnen til at trehusbebyggelsen og bykjernen i bergstaden Røros ble skrevet inn på verdensarvlista i 1980. I 2010 ble verdensarvområdet utvidet til også å omfatte store deler av Circumferensen, som er betegnelsen på det ressursområdet Røros Kobberverk fikk tildelt ved kongelig privilegium i 1646. Innenfor dette området på ca. 5000 km2 fikk kobberverket rettighetene til å utnytte alle mineraler samt skogen og vassdragene. Fra 2010 har derfor også kommunene Engerdal, Os, Tolga og Holtålen områder som hører til verdensarven.

Formidling helt fra barneskolen

Kirsti Sæter er avdelingsleder for verdensarv og formidling ved Rørosmuseet og har nettopp kommet tilbake fra en arbeidsdag i Nørdalen når Alle tiders ringer.

– Vi hadde med oss alle klassetrinnene fra skolene i Os og Dalsbygda, og lagde blant annet små kullmiler i hermetikkbokser for å vise fram prosessen. En kullmile er altså et anlegg for fremstilling av trekull, forteller Sæter.

Tidligere år har skolene vært med på å tenne ei kullmile i full skala, og i fjor var det smiedager. I løpet av ti års skolegang skal de unge i Verdensarv-kommunene få et godt inntrykk av livet i området i gamle dager.

– Vi gjør dette for å formidle til barn og unge at vi både må kjenne historien vår og ta den med oss inn i framtida. Når de har vært med på å brenne kull, eller deltatt i noen av de andre skoleoppleggene, får de en større bevissthet om at vi bor her i dag fordi det var noen som gikk foran i gamle dager. Det var mange som jobbet hardt med å bygge opp Røros, og det nyter vi godt av i dag. Nå er det vår tur til å bygge noe for dem som kommer etter oss, mener Kirsti Sæter.

Pippi Langstrømpe bidro til bygningsvernet

Også byantikvaren har inntrykk av at folk flest er stolte av verdensarven og hjemstedet. – Jeg synes at dette går bedre og bedre. Folk har stadig større forståelse for at vi må ta vare på verdensarven, forteller Magnus Borgos.

En av Byantikvarens hovedoppgaver er å gi uttalelser om plan- og byggesaker. Av og til kommer det hjelp fra uventet hold.

– Vi hadde et prosjekt for noen år siden med å istandsette et uthus nede i Storgata, men vi var ikke sikre på det opprinnelige utseendet. Heldigvis var uthuset synlig i flere scener i tv-serien og filmen om Pippi Langstrømpe, og dermed kunne vi bruke filmen som dokumentasjon for tilbakeføringen av eksteriøret til et opprinnelig utseende, forteller Borgos. De kjente opptakene til «Pippis jul» ble nemlig gjort så tidlig som i 1969.

Verdensarven i et fredsperspektiv

Kirsti Sæter har nettopp vært på en nordisk verdensarvkonferanse på Rjukan-Notodden sammen med Borgos og Sletten.

– Der ble det blant annet fokusert på at verdensarven har et fredsperspektiv. Når vi tar vare på kulturene og viser dem fram, blir vi også bedre kjent med hverandre, og det er jo et sterkt argument for å verne om verdensarven. Dessverre er det slik at kulturminner altfor ofte blir ødelagt i krig, avslutter Sæter.

Kjelder:

Store norske leksikon
Riksantikvaren sine nettsider