Det er juni, 2020. Vi er på vei på E39 i Rogaland, fra Sandnes og sørover, broren min og jeg. Vi kjører gjennom landskapet med de avrunda fjellene og knausene. Målet er Sogndalstrand, det gamle ladestedet fra seilskutetida. I 1870-årene kunne det være oppunder 40 seilskuter i byen.

«Det tidligere ladestedet representerer ved sin bevarte bebyggelse og det omkringliggende sterkt teigdelte kulturlandskap, et stadium i utviklingen av norske byer som neppe er bevart andre steder.»

Slik skrev man om Sogndalstrand på 1970-tallet, mange år før det ble fredet. En viktig del av begrunnelsen for fredningen i 2005 var å beskytte det særegne stedet mot utbyggingspress i området rundt, og hindre at stedet ble likt alle andre norske småsteder.

«Sogndalstrand med dens særegenhet ansees å være et eksempelområde både for distriktet og i landskapssammenheng.»

Da jeg skulle planlegge tur til Sogndalstrand, var det mange av vennene mine som lurte på hvor det var. Navnet gir assosiasjoner i flere retninger. Er det det stedet som ligger i Nord-Norge? Kanskje det er i Sogn? Sogndalstrand dukker ikke en gang opp i statens reiseregningsapp. (Etterpå forstår jeg at jeg skulle søkt på Hauge i Dalane).

Vi tar av på fylkesvei 501. Trolig en omvei. Vi møter bare en bil på hele strekningen. Jeg ringer Johan Aakre fra bilen. Han er kreativ utvikler på Sogndalstrand kulturhotell og ansatt for å komme med gode ideer. Johan har sagt at han kan vise oss rundt. Jeg vil forsikre meg om at det passer, siden vi tross alt kommer midt på en vanlig hverdag.

− Det passer når du vil at det skal passe. Make time! sier han, og forklarer oss hvor vi bør parkere.

− Å ankomme en plass er viktig. Du må ta inn over deg denne plassen.

Kort tid etter er vi framme. Sør for Hauge ved elva Soknas utløp i Nordsjøen ligger det gamle ladestedet. Velkommen til det gode liv i Sogndalstrand, står det på skiltet. Elva Sokna renner rolig – iallfall i dag - gjennom byen og ut i havet, omgitt av tett trehusbebyggelse på begge sider.

− Det er mange som sier at det er finere i virkeligheten enn på bilder. Jeg tror det kommer av ektheten. Dette er ikke en kulisse, sier Johan.

Den lille byen

Sogndalstrand er bitteliten, men det tar tid å komme seg rundt i byen sammen med Johan. En mann sykler forbi oss og smiler og hilser. Håndverken Børil Grøsfjeld stopper og slår av en prat. Galleristen på stedet tar oss med ned trappa til kjelleren og viser oss det nylig oppussete rommet i underetasjen. Det lukter nytt. Utenpå er det malt i gult og grønt, farger som passer til resten av bebyggelsen. Det er mye aktivitet i gata, både unge og gamle folk er å se. Det er noen som maler et bord, noen som raker. Det står flere skap med bøker litt tilfeldig plassert rundt omkring, og benker med avslappende slagord. Vedets hvile, Sinnets ro. Det begynner å regne mildt, men ingen ser ut til å legge merke til det.

Et gammelt ladested fra seilskutetida

Sogndalstrand var kjent som handelssted fra 1660, og var et av de betydeligste ladestedene langs kysten. Et ladested var et tettsted, hvor borgerne hadde privilegium til å drive handel, vareinnførsel (lossing) og -utførsel (lading). «Soggendahl» fikk ladestedrettene formelt bekreftet i 1798. Det rike vårsildfisket skapte oppgangstider for ladestedet på 1800-tallet, og folketallet steg. Ladestedet hadde over 500 innbyggere i 1863, og i 1870-årene var det 20 forretninger, 4 bakerier, 2 brennevinsutsalg og 4 skjenkesteder her. Seilskipsflåten vokste. Utenriksfarten tok seg opp. I perioden fram til 1865 hadde Sogndalstrands ladesteds handelsflåte ca. 35 seilskip.

Vi går opp på utsiktspunktet, setter oss ned og ser ut over sjøen. Steinene vi ser ved innseilingen, er gjenkjennbare på gamle kart. De gjorde det lett å se at du var kommet til Norge.  På den andre sida av elva, Åros, troner bedehuset. Her ligger husene i klynge i det åpnere landskapet. På begge sider har det vært husdyrhold på avsatsene. By-jordbruk var vanlig i Sogndalstrand, og jordbruket var basert på åkerdyrking og husdyrhold. Bygningsmiljøet har fortsatt sitt særpreg godt bevart fra tider da jordbruk og fiske, handel og sjøfart dannet næringsgrunnlaget her.

Tidene skifter. Kombinasjon av primær- og sekundær-næringer var levende i Sogndalstrand langt inn i 1970-årene. Men silda forsvant. Husene forfalt og butikkene ble lagt ned.

– Jeg ble grepet av miljøet

Johan forteller at da han besøkte Sogndalstrand i 1978, var det som en amerikansk spøkelsesby, med forfalne bygg overalt.

Han introduserer oss for Eli Laupstad Omdal og Jan Oddvar Omdal, som driver Sogndalstrand kulturhotell. Jan Oddvar forteller at da han var barn, var det så forfallent i Sogndalstrand at de ikke fikk lov til å gå til dit.

Eli forteller: - Jeg kom hit i 1982 første gang, og blei heilt bergtatt. Da var plassen ikke veldig fin, men den oste av ekthet og kulturhistorie. Jeg ble grepet av miljøet. De gamle forfalne bygningene og ektheten gjorde inntrykk. Det er en god plass å være.

Hun forteller at det var etter et opphold i Frankrike at Eli og Jan Oddvar bestemte seg for å starte noe i Sogndalstrand og gjenskape stemningen fra det franske landsbylivet. Sommeren 1994 satte de i stand Krambua, en bygning fra 1862, sammen med noen venner på dugnad. De startet kafé i bygningen. Det ble begynnelsen på Sogndalstrand kulturhotell. Siden har Eli og Jan Oddvar kjøpt og satt i stand stadig flere hus.

Nå har Sogndalstrand kulturhotell 30 rom, fordelt på 11 bygninger som er satt forbilledlig i stand. Krambua, kommunehuset med fengselspub, skredderhuset, bakeriet, sjøhuset, Folvikhuset, Mydlandhuset. De fleste av de gamle bygningene på stedet nå er fra 1830- og 1840-årene.

Sokndal var den første kommunen i Norge som sluttet seg til den internasjonale Cittaslow-bevegelsen. Tanken er å bremse litt på jaget, skru ned tempoet og prioritere livskvalitet og det gode liv.

Nå har den lille byen, som har 40 fastboende, rundt 60.000 besøkende hvert år. Bebyggelsen her gir 14 årsverk fra sju nasjonaliteter. Fremdeles er pulsen rolig i byen.

-Det er grenser for hvor mange turister man kan ha når man markedsfører seg som et sted med ro og fred, konstaterer Johan.

1994 var også året da Sogndalstrand ble midlertidig freda. Først i 2005 ble stedet permanent freda.

Eli forteller:

−Det har ikke vært enkelt å forholde seg til kulturminnemyndighetene. Vi ville drive aktivitet i et levende miljø, men begynte for tidlig med næring her og har gjort oss noen dyrekjøpte erfaringer med byråkratiet. Men vi er glade for fredningen. Den gjør at vi har en kulturskatt å selge.

September, 2020. Den spesielle sommeren dette året er over. For første gang har Sogndalstrand kulturhotell vært fullbooket av norske turister hele sesongen.

-Det har vært en fantastisk sommer, den beste vi har hatt. Gjestene har latt seg begeistre av plassen, historien og miljøet, sier Eli.

Som i seilskutetida var det mange besøkende i den kompakte byen.  Denne gangen for å oppleve et sted som ikke ser ut som alle andre norske småsteder.

Kilder:
Hansteen, Tale Kristina: «Sogndalstrand – fredning av et kulturmiljø». Fortidsvern 1/97
Jørgensen, Svein og Strand, Helge: Kulturlandskapet ved Sogndalstrand.  Hovedoppgave ved Norsk landbrukshøgskole 1979