Bygder og byar
Der vi møtast
Kulturmiljø knytt til demokrati og velferd fortel historia om korleis samfunnet vårt har utvikla seg. Dei gir innsikt i verdiar som er avgjerande å ta vare på.
Dette deltemaet tek for seg bygningar og uterom som er eller har vore viktige for utviklinga av demokratiet og velferdsstaten i Noreg. Fellesskapets bygningar og uterom kan vere både offentlege og private, både formelle og uformelle. Dei fortel om religiøse og kulturelle fellesskap og om tilhøyrsel, samhald og sosial organisering. Dei gir òg innsikt i rettskampar, motkultur og den vanskelege historia til enkelte grupper, til dømes knytt til urfolk og nasjonale minoritetar.
Dette deltemaet skal leggje til rette for at kulturmiljø som fortel historier om fellesskap av ulik karakter, blir ivaretekne og brukte.
I deltemaet «Der vi møtest» blir to område prioriterte
- fellesskapets bygningar
- fellesskapets uterom
Dei to kategoriane er valde ut fordi dei rommar særskilde utfordringar og moglegheiter.
Fellesskapets bygningar
Fellesskapets bygningar representerer eit stort mangfald på tvers av ulike grupper i samfunnet. Eit felles kjenneteikn er likevel at dei har, eller har hatt, stor betydning for samfunnsutviklinga, velferdsstaten og dei enkelte fellesskapa.
Fram til midten av 1800-talet var kyrkjer dei viktigaste bygningane som blei oppførte av og for eit fellesskap. I 1842 blei konventikkelplakaten, som regulerte kristne forsamlingar, oppheva. Det førte til ei vesentleg styrking av forsamlingsfridommen og ei stor oppblomstring av religiøse forsamlingar. Ei anna betydeleg utvikling fann stad innanfor arbeidarrørsla, og utover på 1800-talet blei det danna fleire arbeidarforeiningar. Saman med skipinga av ungdomslag, skyttarlag, fråhaldslag og losjar førte det til ei omfattande bygging av forsamlingshus frå slutten av 1800-talet.
Også utover på 1900-talet blei det oppført mange fellesskapsbygningar, slik som skular, internat, grendehus og bedehus. Slike bygningar har hatt ei sentral rolle i utviklinga av mange lokalsamfunn, men kan òg bere ein del vonde kollektive minne. Særleg den statlege fornorskingspolitikken innebar negative konsekvensar for samane og fleire av dei nasjonale minoritetane.
I nyare tid har vi eit større mangfald av fellesskap med ulike typar møteplassar. Det kan vere idrettsanlegg, teater og konsertarenaer, lokale for foreinings- og organisasjonsliv, ulike religiøse forsamlingshus, festplassar og badstuer. Desse bygningane kan vere eigde av det offentlege, av private eller av ideelle aktørar, men kan òg eigast eller drivast på dugnad. Rådhus og bibliotek er døme på offentleg eigde anlegg som òg fungerer som sosiale møteplassar.
Fellesskap har òg vakse fram og halde til i bygningar som ikkje er oppførte med det formålet, som nærbutikken, frisøren, kafeen eller private heimar.
Fellesskapets uterom
Uterom er òg ein viktig fellesskapsarena. Mange aktivitetar har funne stad utandørs utan at stadene har vore spesielt tilrettelagde, som til dømes i skogen, på stranda eller på fjellet. Slike møteplassar har i fleire tilfelle vore heilt avgjerande for både fellesskapa og samfunnsutviklinga.
I vikingtida var kaupangane og tingstadene sentrale plassar for handel og maktutøving. Kyrkjebakkar finst i både bygder og byar og har alltid vore viktige møtestader. Marknadsplassar har òg hatt mykje å seie. Marknadsplassar som Ivgobahta/Skibotn og Stuorravuonna/Karlebotn var viktige for både samar, kvenar/norskfinnar, nordmenn og andre tilreisande og viser at ulike grupper og kulturar har hatt kontakt og vore avhengige av kvarandre. I tillegg har fleire av dei nasjonale minoritetane hatt sine eigne møte- og samlingsplassar utandørs, noko som er dokumentert i munnleg tradisjon og gjennom arkeologiske undersøkingar.
Ved bydanningar blei torg, parkar, bryggjer og gravplassar naturlege delar av bystrukturen og sentrale møtestader for befolkninga. Det gjaldt anten stadene vaks fram av seg sjølve eller var del av ei regulering. Slike møtestader kan bety mykje for folks identitet, tilhøyrsel, bumiljø og livskvalitet. Dei kan òg brukast til idrett, fritidsaktivitetar og rekreasjon.
Etablering av byparkar, sjukehusparkar og stasjonsparkar frå midten av 1800-talet og utover vitnar om at ein anerkjende at rekreasjon og tilgang til natur og gode uterom var viktig for folk.
