Riksantikvar for min tid

I dag er kulturminneforvaltningen profesjonalisert og demokratisert. Folk kan påvirke sakene som angår dem, og tiden da en ekspert fra Oslo kom og fortalte eiere av fredete hus hvordan de skulle ha det, er forbi. Riksantikvaren har det overordnete ansvaret for kulturminnevernet i Norge, men en rekke oppgaver legges nå til fylkeskommunalt nivå, med den nye regionreformen. Kulturminnevernet er en del av samfunnsutviklingen lokalt og regionalt, og styres ikke fra et enmannskontor i Oslo som i Harry Fetts tid.

En øvelse for fiffen

Kulturminnevernet var tidligere en øvelse for fiffen. Bare noen typer kulturminner ble ansett for å være interessante. Vi skal være glade for vernet av de bygningene Harry Fett fikk fredet, for disse er en viktig del av vår historie og kulturarv. Men norsk historie omfatter mye mer enn det de privilegerte var interessert i den første halvdelen av 1900-tallet. I vår tid har Sametinget og Riksantikvaren samarbeidet om registrering av den samiske bygningsarven.  Utvalgte fartøy, industrianlegg og kystkultur har også fått stempelet «av nasjonal verdi». Nå har Riksantikvaren akkurat fredet Romanivillaen i Tysvær kommune i Rogaland. Denne bygningen forteller om romanifolkets historie her til lands. Dette er noen av de kulturminnene som representerer Norge.

Fra nittenhundretallets smale syn på hva som var verdifullt har vi nå som mål å fortelle ulike sider av norgeshistorien. Fredningslisten utvides, ikke ukontrollert og tilfeldig eller fordi noe er blitt gammelt nok, men strategisk og for å tette hullene i fortellingen om det historiske Norge, og dermed også tette hullene i fredningslisten.

Kulturminnevern er god miljøpolitikk

Klimaendringer som følge av CO2-utslipp er en del av virkeligheten for oss i 2018, og kulturminnevernet må bli en viktig bidragsyter i diskusjonene om hvordan vi løser klimaproblemene. Klima- og miljøforkjemperne har til nå oversett viktigheten av gjenbruk av bygninger. Her er gamle og ikke fullt så gamle bygninger viktige, og kan og bør tas i bruk. Kulturminnevernet er en del av den sirkulære økonomien. Ved å gjenbruke bygninger reduseres råvareforbruk, avfall, utslipp og energibruket minimeres. Fremover skal Riksantikvaren blande seg tydeligere inn i klima- og miljødebatten, og her har vi folket med oss. For mange er opptatt av eldre bymiljøer, og fasadene og gatemiljøene er felles miljøkvaliteter som mange setter pris på. Man angrer sjelden på at man tok vare på eldre bygningsmiljøer, men ofte på dem man rev.

Kulturminner er en motor i økonomien

Jeg vil at kulturminners verdi – kulturelt, historisk og økonomisk – skal være en del av politikkutformingen. For dette er befolkningen, og dermed også velgerne, opptatt av. Vern bidrar til gode bomiljøer. Politikere og næringsliv må gjøres enda bedre kjent med den betydningen kulturarven har for stedsutvikling og næringsutvikling.  Nå ser vi nemlig det samme i Norge som i resten av Europa – at kulturarven er en av motorene i den europeiske økonomien.

Noen kulturminner skal være som de er, men det er et stort potensial for transformasjon av bygninger og anlegg. Mange bygninger står tomme rundt om i landet, og ulike lovverk står i motsetning til hverandre og er til hinder for at kulturarven brukes.  Dette vil jeg forfølge.

Riksantikvaren skal fortsette å være forut for sin tid og å peke på og formidle kulturminneverdier samtiden ikke ser.  Den kalde krigen er et eksempel på en periode som har preget vår nære fortid, og der de fysiske sporene forteller en viktig historie. Det samme gjelder for oljealderen. Og hvordan dokumenterer vi dette?

Den sterke stillingen Riksantikvaren som institusjon har, skal jeg ta godt vare på. At kulturminnevernet har en tydelig talsperson er både viktig og nødvendig. Jeg har lovverk, et stort lag i ryggen, og viktigere – folk flest på min side. Det er mange interessante diskusjoner om vern og utvikling, jeg gleder meg!

19.12.2018 10:56 endret 19.12.2018 12:00

En kortere versjon av denne artikkelen sto på trykk i Aftenposten 6. desember.