7. Kommuneplan – kommunedelplan

I dette kapitlet kan du lese om hvordan kommuneplan og kommunedelplan styrer samfunnsutvikling og arealbruk, og hvordan du kan sikre kulturmiljø, landskap og kulturminner gjennom mål, prosesser og virkemidler med utgangspunkt i plan- og bygningsloven. 

Kommuneplanen skal være kommunens overordnete styringsdokument. Den skal gi rammer for planer og tiltak, og rammer for bruk og vern av arealene. Alle kommuner skal ha en kommuneplan. Planleggingen skal sikre befolkningen muligheter til å påvirke utviklingen. Kommuneplanen skal ivareta regionale og nasjonale mål i tillegg til de kommunale. Nasjonale og regionale mål for kulturmiljøinteresser er en naturlig del av disse. Regionale mål står i fylkeskommunens regionale plan, eller i regionale delplaner for kulturmiljø. 

Kommuneplanens samfunnsdel skal ha en handlingsdel med tiltak for å gjennomføre samfunnsdelen for de nærmeste fire årene eller mer. Handlingsdelen skal oppdateres årlig. Kommuneplanens arealdel skal være en langsiktig oversiktsplan som er satt i sammenheng med samfunnsdelen. 

En kommunedelplan kan være en plan for et bestemt geografisk område eller for bestemte temaer eller virksomhetsområder. Den kan utarbeides dersom kommunestyret finner det hensiktsmessig.  

1. Kommuneplanens samfunnsdel og tematiske kommunedelplaner 

Kommuneplanens samfunnsdel åpner for overordnet samfunnsplanlegging av prinsipiell og strategisk natur. Samfunnsplanleggingen er et redskap for folkevalgte organer til å utforme og virkeliggjøre politiske mål.  

Samfunnsdelen og forholdet til kulturmiljø

Samfunnsdelen skal vektlegge viktige utfordringer knyttet til samfunnsutvikling, og synliggjøre de strategiske valgene kommunen tar. Den skal ta for seg samfunnsforhold som folkehelse, barn og unge, integrering, næringspolitikk m.m., og få fram utfordringer, mål og strategier for kommunen som organisasjon. Kommuneplanens samfunnsdel skal gi retningslinjer for å nåmål og gjennomføre strategier, både i den kommunale virksomheten og ved medvirkning fra andre offentlige organer og private. Den skal også sette overordnete mål for sektorenes planlegging, og gi retningslinjer for hvordan kommunens egne mål og strategier skal gjennomføres. Samfunnsdelen skal gi overordnete retningslinjer for den fysiske, økonomiske, sosiale, estetiske og kulturelle utviklingen i kommunen. Kommuneplanens samfunnsdel skal ha en handlingsdel med tiltak for å gjennomføre målene i samfunnsdelen for de nærmeste fire årene eller mer. Handlingsdelen skal oppdateres årlig.  

Kommuneplanens samfunnsdel bør inneholde en langsiktig arealstrategi. En langsiktig arealstrategi viser kommunens overordnede prinsipper for framtidig arealutvikling. Det vil gi kommunen bedre politisk styring over arealbruken, og gjøre planprosessen for arealdelen mer forutsigbar. Se også Kommunal- og distriktsdepartementets veiledning om arealstrategi. 

Kommuneplanens samfunnsdel vil være en viktig arena for samordning mellom den enkelte sektors utfordringer og prioriteringer, på den ene siden, og kommunens samlete utvikling. All kommunal sektorplanlegging skal være forankret i kommuneplanens samfunnsdel. Det inkluderer også hensynet til kulturmiljø. Kommunale del- og temaplaner må gjenspeile det helhetlige bildet som er skissert i samfunnsdelen og som utgjør et felles plangrep.  

Kommunen kan ta inn egne mål og strategier knyttet til kulturmiljø. Disse temaene kan også tas med i utformingen av mål og strategier knyttet til andre sektorer som reiseliv, folkehelse og oppvekst.  

All planlegging i kommunen, også kommuneplanens samfunnsdel, skal fremme samfunnssikkerhet ved å forebygge risiko for tap av liv og skade på helse, miljø og viktig infrastruktur, materielle verdier med mer. Planleggingen skal fremme helhet ved at sektorer, oppgaver og interesser i et område ses i sammenheng gjennom samordning og samarbeid om oppgaveløsning mellom sektormyndighetene og mellom statlige, regionale og kommunale organer, private organisasjoner og institusjoner, og allmennheten, jf. plan- og bygningsloven § 3.1. 

Det er viktig at også kulturminner er en del av samfunnsdelens behandling av samfunnssikkerhet. Kulturminner er både en del av miljøverdiene og de materielle verdiene i kommunen. Hvis kommunen har mål og strategier for samfunnssikkerhet og klimatiltak, bør kulturminner være en integrert del av disse. For ytterligere veiledning om dette, se Riksantikvarens veileder om risiko- og sårbarhetsanalyser. 

Kulturmiljøplaner

Kommunen kan lage kommunedelplaner for tema og virksomhetsområder der kommunen ønsker å gå mer i dybden enn det som er vanlig i kommuneplanens samfunnsdel. Nesten alle norske kommuner har nå en kulturmiljøplan, eller er i gang med å lage en. Riksantikvaren anbefaler at alle kommuner lager en kommunedelplan for kulturmiljø. For mer veiledning om dette, se vår side om kulturmiljøkompetanse i kommunene.  

Kulturminner og kulturmiljøer kan være tema for en kommunedelplan som er utarbeidet etter plan- og bygningslovens regler. Alternativt kan kommunen velge å lage en tematisk kulturmiljøplan. Med en slik plan kan kommunen velge ut verneverdige kulturminner og kulturmiljøer og prioritere virkemidler og tiltak for disse. Planen bør inneholde en handlingsdel med tiltak som revideres jevnlig og koples til økonomiplanen. Det er også mulig å sikre prioriterte kulturminner og kulturmiljøer gjennom kommuneplanens arealdel. Se del om Generelle bestemmelser til kommuneplanen, lenger ned.

Plan- og bygningsloven stiller få detaljerte krav til utarbeidelse av kommunedelplaner. De skal utarbeides i henhold til regler om høring og offentlighet i planprosessen og behandling og vedtak av planen (plan- og bygningsloven § 11-12 – § 11-15) Det er også fastsatt at kommunedelplaner skal ha en handlingsdel som skal revideres årlig (plan- og bygningsloven § 11-2).  

I en kommunedelplan for kulturminner kan det være aktuelt å ta med både eventuelle risikofaktorer i beskrivelsen av prioriterte kulturminner og tiltak for å sikre kulturminnene mot skade i planens handlingsdel, jf. Samfunnsdelen og forholdet til kulturmiljø, over.  

2. Planprosess for kommuneplanens arealdel

Planstrategien og kommuneplanens arealdel

Behovet for utbygging og vern vil endres over tid. Det samme kan gjelde prioriteringene i arealpolitikken og behovet for å se arealbruken i sammenheng med den øvrige planleggingen i kommunen. Kommunen må derfor løpende, og minst en gang i kommunestyreperioden, vurdere behovet for endringer i kommuneplanen ut fra egne behov, og ut fra nasjonale eller regionale retningslinjer. Dette gjøres gjennom kommunens planstrategi, se også kapittel 6. Kommunal planstrategi. Planstrategien kan også benyttes som planprogram for kommuneplanens arealdel. Nærmere beskrivelse finner du på planlegging.no. 

Viktige steg i planprosessen for kommuneplanens arealdel

Kommuneplanens arealdel består av planbeskrivelse med konsekvensutredning og plankart og planbestemmelser for bruk, vern og utforming av arealer og fysiske omgivelser for hele kommunens land- og sjøareal. Arealdelen skal vise hvor i kommunen utbygging kan skje, og hvilke arealer som skal brukes til landbruk, natur, friluftsliv og reindrift. Arealdelen er viktig for å sikre en langsiktig, bærekraftig utvikling og forvaltning av arealene, naturen og kulturmiljøene i kommunen.  

Ved oppstart av planprosessen skal kommunen utarbeide et forslag til planprogram, som både skal beskrive hva som skal utredes, på hvilken måte, og beskrive et opplegg for medvirkning. Dette danner utgangspunktet for å gjennomføre planprosessen, og for utarbeiding av en overordnet konsekvensutredning for områder med ny eller endret arealbruk. Planprogrammet skal sendes på høring. Ved behandling av planprogrammet er det viktig å vurdere om det skisserte opplegget og metodene for utredning er dekkende for behovet, og om det er forhold kommunen bør være særlig oppmerksomme på. Dette kan for eksempel være pågående planprosesser i nabokommuner eller regionale planprosesser. 

Med utgangspunkt i planprogrammet og høringsuttalelsene som kom inn, utarbeider kommunen et planforslag med en konsekvensutredning, jf. Forskrift om konsekvensutredninger. Konsekvensutredningen skal inneholde en særskilt vurdering og beskrivelse av planens virkninger for miljø og samfunn. På dette plannivået skal det i utgangspunktet utredes ulike alternativer for lokalisering av nye utbyggingsområder, som bør være i samsvar med kommunens behov og målsettinger. På et overordnet nivå kan det være relevant å vurdere ulike konsept for utbygging mot hverandre; for eksempel fortetting og transformasjon versus spredt bebyggelse.  

Det skal gis en beskrivelse av konsekvensene for enkeltområder, og for de samlete endringene i planen. Kravet om utredning gjelder bare de delene av planen som fastsetter rammer for framtidig utbygging, og som innebærer endringer sammenlignet med gjeldende plan. Slike endringer vil være nye områder for utbygging eller vesentlig endret arealbruk i eksisterende byggeområder. En skal i konsekvensutredningen redegjøre for hvilke forhold som skal avklares og belyses nærmere i tilknytning til senere regulering av områdene.  

Kommunal- og distriktsdepartementet har utgitt en veileder om utarbeiding og konsekvensutredning av kommuneplanens arealdel.  

Riksantikvaren har utgitt en egen temaveileder om konsekvensutredning av kommuneplanens arealdel for tema kulturminner og kulturmiljøer. Så langt den passer, bør også Håndbok M-1941 om konsekvensutredning av klima og miljø brukes. Den er tilpasset reguleringsplannivået, men inneholder også stoff som er relevant for kommuneplanens arealdel. 

Til alle planer for utbygging skal det utarbeides en analyse av risiko og sårbarhet, en ROS-analyse, jf. plan- og bygningsloven § 4-3. Dette gjelder også kommuneplaner og kommunedelplaner.  

Analysen skal vise alle risiko- og sårbarhetsforhold som har betydning for om et areal er egnet til utbyggingsformål., og eventuelle endringer i slike forhold som følge av den planlagte utbyggingen (se også Veileder til helhetlig risiko- og sårbarhetsanalyse i kommunen fra Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap). En ROS-analyse for kommuneplanen bør også vurdere forholdet til eksisterende bebyggelse. Vi vil her særlig trekke fram forholdet til brannsikkerhet. Hvis kommunen har tette trehusområder hvor det er stor fare for skade ved brann, bør dette påpekes i ROS-analysen, og man bør innarbeide bestemmelser som kan bidra til å sikre disse områdene i kommuneplanen.  

Som en del av ROS-analysen i kommuneplanen bør kommunen sammenholde kommunens kart over kulturminner og kulturmiljøer og kart som viser fare, for eksempel for flom og ras. Hvis noen av kommunens kulturminner kan være utsatt for slik fare, bør dette komme fram i ROS-analysen, og kommunen bør i forlengelsen av dette vurdere konkrete tiltak for å sikre disse kulturminnene. Riksantikvaren har utarbeidet en egen Metodeveileder for risiko- og sårbarhets­analyse av kulturmiljø. Den bør brukes som en del av arbeidet med ROS-analysen i forbindelse med kommuneplanens arealdel.  

3. Kommuneplanens arealdel og kommunedelplaner for avgrensede arealer

Kommuneplanens arealdel er en del av kommunens langsiktige planlegging. Den skal samordne viktige behov for vern og utbygging. Den skal ta utgangspunkt i kommuneplanens overordnete retningslinjer for den fysiske, miljømessige, økonomiske, sosiale, kulturelle og estetiske utviklingen i kommunen. Arealdelen skal samtidig legges til grunn for, og sikre gjennomføringen av, de nasjonale og regionale retningslinjene for arealpolitikken.  

Kommunen skal ha en arealplan for hele kommunen. Planen skal angi hovedtrekkene i arealdisponeringen og hvilke viktige hensyn som må ivaretas ved disponering av arealene. Arealdelen skal være en langsiktig plan. Dette taler for at planen bør være på et relativt overordnet nivå og ikke ta for seg detaljer. Detaljeringsgrad og hvilke bindinger en velger, har på den annen side betydning for hva en kan styre i senere enkeltsaker, og hvor lang tid avklaring av byggesaker vil ta dersom byggesøknader forankres direkte i kommuneplanens arealdel. Det er imidlertid opp til kommunen å bestemme arealdelens detaljeringsgrad. Planen kan også ha ulik detaljeringsgrad i ulike deler av kommunen.  

Kommunen har plikt til å vurdere behovet for å revidere arealdelen i forbindelse med behandlingen av planstrategi senest ett år etter at kommunestyret er konstituert.  

Kommuneplanens arealdel omfatter plankart, bestemmelser og en planbeskrivelse med konsekvensutredning. Plankartet skal i nødvendig grad vise hovedformål for arealbruk og hensynssoner for bruk og vern av arealene. Planen kan også vise underformål. Til planen kan det knyttes generelle bestemmelser og det kan knyttes bestemmelser til det enkelte arealformålet. Til hensynssonene kan det knyttes bestemmelser og/eller retningslinjer.  

For å sikre kulturmiljø kan hensynssoner, bestemmelser og retningslinjer brukes, enten hver for seg eller i kombinasjon.  

Det kan utarbeides arealplaner for deler av kommunen (kommunedelplaner) som er mer detaljerte enn kommuneplanen. For øvrig utarbeides de etter de samme bestemmelsene som kommuneplanens arealdel.  

4. Rettsvirkning av kommuneplanens arealdel

Arealdelen fastsetter framtidig arealbruk for området, og er bindende for nye tiltak eller utvidelse av eksisterende tiltak, jf. plan- og bygningsloven § 1-6. Tiltak må ikke være i strid med planens arealformål og generelle bestemmelser, eller med bestemmelser knyttet til arealformål og hensynssoner. 

Der det ikke er krav om reguleringsplan, skal arealdelen følges ved avgjørelse av en søknad om tillatelse til tiltak. Det gjelder for eksempel byggesøknader for spredt bebyggelse i LNFR-områder når det ikke er satt krav om reguleringsplan, jf. § 11-11 og mindre utbyggingstiltak i områder for bebyggelse og anlegg når det ikke er satt krav om reguleringsplan, jf. § 11-10. Når det gjelder søknad om riving, viser vi til del om riving i kapittel 11.Øvrige tema av særlig interesse for forvaltningen av kulturmiljø . 

5. Begrensning i adgangen til å endre arealdelen

Kongen, det vil si kongen i statsråd, kan bestemme at deler av kommuneplanens arealdel ikke kan endres eller oppheves i en angitt tidsperiode. Det forutsetter at det er nasjonale eller viktige regionale interesser i området som gjør det ønskelig med en mer langsiktig arealdisponering. Dette kan være et alternativ til vedtak om vern etter særlover, men med restriksjoner som ligger innenfor rammene for arealformålet med bestemmelser og hensynssoner i kommuneplanens arealdel. 

Bestemmelsen kan tas i bruk av kommunen selv eller av den sektormyndighet eller regionale planmyndighet som ønsker å bruke plan- og bygningsloven for å sikre arealer av stor betydning. Bestemmelsen er et aktuelt virkemiddel for å ivareta særlig viktige kulturmiljøhensyn. Det kan for eksempel gjelde i LNFR-områder med hensynssone for kulturmiljø eller landskap der det er ønskelig med et langsiktig vern mot utbygging.  

For å sikre god medvirkning, er det en forutsetning at spørsmålet om begrensning i adgangen til å endre kommuneplanens arealdel, er tatt opp og lagt fram i forbindelse med offentlig ettersyn av planforslaget. Kommunen og regional kulturmiljøforvaltning bør vurdere om det er aktuelt for deler av kommunen som en del av planprosessen. Dersom regional kulturmiljøforvaltning reiser et slikt spørsmål, må det skje tidlig i prosessen, fortrinnsvis i forbindelse med høring av planprogram/varsel om oppstart. Kommunen må ta forslaget inn i planen som legges ut til offentlig ettersyn, jf. Kommunal- og distriktsdepartementets lovkommentar. 

Når statlige eller regionale myndigheter har kommet med forslag etter § 11-18, må kommunen sende planen til Kommunal- og distriktsdepartementet for avgjørelse. Kongen i statsråd må treffe sitt vedtak innen 12 uker etter at de har mottatt planen. 

Dersom kommunen vil oppheve eller endre en vedtatt lengre bindingstid for et område i kommuneplanens arealdel, krever dette samtykke fra Kommunal- og distriksdepartementet.  

6. Arealformålene i kommuneplanens arealdel

Det er seks ulike arealformål som kan brukes i kommuneplanens arealdel for å vise hva kommunen kan disponere arealene til. Arealformålene skal virke sammen med hensynssoner, jf. § 11-8, og bestemmelser til arealformålene, jf. §§ 11-10 og 11-11. Hovedformålene kan, etter behov, være delt inn i underformål. Hovedformålene er overordnete og er de samme hovedformålene som kan brukes i reguleringsplaner. Til forskjell fra en reguleringsplan kan ikke arealformålet i nr. 5 LNFR deles opp i enkeltelementer.  

Kommunen må angi arealformål for hele planområdet og det skal være klart hvilket formål som gjelder for hvert areal. Arealformålet gjelder på grunnen, i grunnen og over grunnen. Tilsvarende gjelder for sjø og vassdrag. Det er ikke lenger mulig å unnta et areal i planen fra rettsvirkning. Områder der den eksisterende reguleringsplanen fortsatt skal gjelde, kan vises som hensynssone f). 

Hovedformålene kan alle deles inn i underformål. Hvilke underformål som kan benyttes, er uttømmende angitt i loven.  

Hovedformålene er: 

1. Bebyggelse og anlegg  

Bebyggelse og anlegg gjelder alle typer utbyggingsformål og dekker også eksisterende bebyggelse. Formålet skal brukes der bebyggelse av ulikt slag dominerer arealbruken. 

2. Samferdselsanlegg og teknisk infrastruktur 

Formålet omfatter eksisterende og planlagte samferdselsanlegg og teknisk infrastruktur.  

3. Grønnstruktur  

Med grønnstruktur menes et sammenhengende, eller tilnærmet sammenhengende, vegetasjonspreget område som ligger i eller i tilknytning til en by eller et tettsted.  

Grønnstruktur kan også være egnet til å ivareta landskaps- og kulturminneverdier og sikre disse mot utbygging. En må imidlertid være oppmerksom på at mindre byggetiltak som fremmer formålet kan tillates på visse vilkår, jf. § 11-10. Slike tiltak kan ha negative virkninger for kulturminner og landskap, og bør avklares i kommuneplanen. Generelt vil underformålet naturområder være det som vil innebære færrest muligheter for tiltak, og som vil være enklest å kombinere med kulturminner. Kommunal- og distriktsdepartementets veileder om kommuneplanens arealdel slår fast at dette er arealer som skal ligge uten inngrep og tiltak på eller i grunnen, eller i vegetasjon (Veileder til kommuneplanens arealdel). 

4. Forsvaret 

Arealformålet skal brukes til å fastlegge spesielle områder der Forsvarets virksomhet er hovedformålet.  

5. Landbruks-, natur- og friluftsformål samt reindrift 

kan deles i underformålene:  

1. areal for nødvendige tiltak for landbruk og reindrift og gårdstilknyttet næringsvirksomhet basert på gårdens ressursgrunnlag, 
2. areal for spredt bolig-, fritids- eller næringsbebyggelse mv., jf. § 11-11 nr. 2. 

Formålet kan deles i underformål a) og b). For områder som konkret er avmerket som b), kan det gis bestemmelser for å opprettholde eller tillate ny spredt utbygging av enkeltboliger og fritidshus samt annen spredt næringsbebyggelse. Dersom områdene ikke er delt inn i ulike underformål, legges det til grunn at området er et a)-område. 

I b)-områder kan det også gis tillatelse til spredt utbygging som ikke er del av landbruk- eller reindriftsvirksomheten, som eksempelvis småkraftverk. Dette stiller krav til at bebyggelsens omfang, lokalisering og formål er nærmere angitt i arealplanen. I bestemmelser til planen, jf. plan- og bygningsloven § 11-11, nr. 2 kan det fastsettes om utbygging skal behandles som enkeltvise søknader eller om det skal kreves en reguleringsplan. Enkeltvis behandling av søknader forutsetter at forholdet til andre interesser blir avklart detaljert gjennom søknaden: Det gjelder for eksempel forholdet til kulturminner. En overordnet arealavklaring må skje i kommuneplanens arealdel, mens en detaljert vurdering av tomten må skje i forbindelse med en søknad. Det er viktig at bestemmelsene til arealformålet, generelle bestemmelser og retningslinjer/bestemmelser til hensynssoner gir klare rammer for den detaljerte vurderingen som skal skje i forbindelse med søknaden. Kulturmiljøforvaltningen skal få anledning til å uttale seg til søknaden, og kulturminneloven § 9 om undersøkelsesplikten må overholdes. Vurderingen i kommuneplanens arealdel kan i andre tilfeller resultere i at det kreves reguleringsplan på bakgrunn av arealinteresser i området. 

6. Bruk og vern av sjø og vassdrag, med tilhørende strandsone 

Arealformålet omfatter sjøareal, overgang sjø – land og sjønært landareal.  

For en nærmere beskrivelse av arealformålene viser vi til Kommunal- og distriktsdepartementets lovkommentarer: og øvrige veiledere fra Kommunal- og distriktsdepartementet, se samleside.  

7. Hvordan sikre kulturarven i en kommuneplan?

Kulturmiljø kan sikres i en kommuneplan på tre måter: 

1. Hensynssoner med bestemmelser eller retningslinjer, § 11-8, se del om Hensynssoner
2. Bestemmelser til arealformål, §§ 11-10 og 11-11, se del om Bestemmelser  til arealformålene i kommuneplanens arealdel
3. Generelle bestemmelser, § 11- 9, se del om Generelle bestemmelser til kommuneplanen

8. Hensynssoner

Hensynssoner gir muligheter til å ivareta kulturmiljø. Mens arealformålet viser framtidig eller nåværende bruk av området, viser hensynssoner hensyn og restriksjoner av betydning for bruken av arealet. Hensynssonen skal vise hvilke viktige hensyn som skal ivaretas innenfor sonen, uavhengig av hvilken arealbruk en planlegger for. Et areal kan ha flere hensynssoner, og en hensynssone kan strekke seg over flere arealformål. 

Hensynssoner skal merkes som en skravur på plankartet uavhengig av arealformålet: Ved hjelp av hensynssoner kan en dermed sikre at for eksempel et viktig kulturmiljø, som det er rimelig å avgrense på tvers av arealformålet, vil kunne synliggjøres uavhengig av dette. Det kan knyttes retningslinjer og bestemmelser til disse sonene, uavhengig av arealformål. 

Det er viktig at hensynssoner i nødvendig grad skal vise hensyn og restriksjoner. Dette understreker at virkemiddelet skal brukes for å vise de viktigste hensynene og ikke eksempelvis for å markere alle registrerte kulturminner. 

Kartfesting av viktige hensyn og verdier gjennom hensynssoner kan bidra til større forutsigbarhet. Hvilke viktige interesser og egenskaper som er knyttet til bestemte arealer, vises på denne måten. Det kan dermed gi nyttig informasjon når for eksempel nye utbyggingsområder skal vurderes.  

Hvilke hensyn og forhold som skal markeres som hensynssoner med tilhørende bestemmelser og retningslinjer, er angitt i bokstavene a) til f). For kulturmiljø er det sone c) og sone d) som er aktuelle for å ivareta disse hensynene direkte. Sone e) kan også ha betydning for forvaltning av kulturmiljøinteressene. Kommunal og distriktsdepartementet har i en egen tolkningsuttalelse påpekt en rekke problemstillinger knyttet til hensynssone f). Vi viser til denne uttalelsen for en vurdering av bruk av hensynssone f).  

I omtalen av hensynssone c) nevnes en rekke hensyn. Det er en forutsetning at planen angir hvilke av disse hensynene som gjelder i den aktuelle sonen, for eksempel sone med særlige hensyn til bevaring av kulturmiljø. De enkelte hensynssonene har fått et sett med SOSI-koder som angir nøyaktig hvilket hensyn som omfattes av de enkelte sonene. SOSI-koden for vern av kulturmiljø er 570.  

Til hensynssone c) er det bare til en randsone rundt nasjonalparker og landskapsvernområder det kan gis bestemmelser (se over) i kommuneplanens arealdel. Etableringen av en slik hensynssone skjer i forbindelse med at verneområdet opprettes eller når verneforskrift og forvaltningsplan revideres. Landskaps- og kulturmiljøinteresser kan være en del av vernebegrunnelsen for nasjonalparker og landskapsvernområder. Hensynssonen skal i utgangspunktet ikke representere et nytt verneområde, men det er hensynet til verdiene innenfor det vernete området som skal legges til grunn.  

Til hensynssone c) i kommuneplanens arealdel kan det gis retningslinjer som begrenser virksomhet, og som setter vilkår for tiltak og om saksbehandlingsprosedyrer for søknader om tiltak. Retningslinjer er et grunnlag for kommunens avveining, og de skal ligge til grunn for kommunale vedtak. Retningslinjer vil imidlertid ikke binde opp kommunens vedtak i enkeltsaker. Retningslinjene kan eksempelvis danne grunnlaget for vedtak i byggesaker i LNFR-områder uten krav om en reguleringsplan. Det samme gjelder for søknader om tillatelse til riving. Imidlertid er ikke retningslinjer et selvstendig avslagsgrunnlag for søknader om riving. Retningslinjer kan også gis for nye byggetiltak i byggeområder hvor kulturmiljøinteresser skal ivaretas.  

Kommunen kan videre gi retningslinjer om hvilke hensyn en skal vektlegge ved praktisering av annen lovgivning. Forutsetningen er at det er kommunen som er tillagt myndighet etter den aktuelle loven. Det kan for eksempel være saker som gjelder landbruksveger eller motorisert ferdsel i utmark. 

Hensynssone d) angir områder for båndlegging i påvente av vedtak etter plan- og bygningsloven eller andre lover, eller områder som er båndlagt etter slikt rettsgrunnlag med angivelse av formålet. I kommuneplanens arealdel kan alle kulturminner som er fredet etter kulturminneloven gis hensynssone d). Dette gjelder for alle typer fredning eller vern etter kulturminneloven, det vil si også for marine kulturminner som er eldre enn 100 år. SOSI-koden for områder som er båndlagt etter kulturminneloven er 730.  

Områder som skal fredes/vernes etter annet lovverk eller reguleres etter plan- og bygningsloven, kan båndlegges i fire år. Det er nødvendig å presisere hvilket lovverk vedtaket om vern skal hjemles i. Båndleggingsperioden kan bli utvidet med nye fire år etter søknad til Kommunal- og distriktsdepartementet. Båndlegging i påvente av vern/regulering vises med rød skravur, jf. kapittel 11.7 om tegneregler i denne veilederen.  

Sone d) dekker også områder som er fredet eller vernet etter annet lovverk, som kulturminneloven. I disse tilfellene er det den aktuelle sektorloven som setter arealbegrensningene. 

Båndlagte områder, som fredete kulturminner, skal ha svart rutenettskravur, jf. kapittel 11.7 om tegneregler i denne veilederen. 

Hensynssone e) (SOSI-kode 810, 820 og 830) kan brukes for områder som er under omforming, og denne er særlig aktuell i tettstedsområder. Sonen kan på kommuneplannivå brukes for områder der kommunen ønsker å planlegge områdevis, med sikte på omforming, fornyelse og videreutvikling. Et eksempel er tidligere industriområder som skal utvikles til boligområder. En slik samlet tilnærming til området vil også kunne gi bedre muligheter for å ivareta kulturmiljøinteresser knyttet til de eksisterende bygningene i området. Hensynene som omfattes av hensynssone e) er også utdypet i en egen paragraf, § 11-8a. 

9. Bestemmelser til arealformålene til kommuneplanens arealdel

Kommunen kan gi bestemmelser i nødvendig utstrekning til arealformålene. § 11-10 gjelder de fire første arealformålene og § 11-11 gjelder de to siste i § 11-7. Bestemmelsene innebærer en mulighet til detaljering ut over fastsatte arealformål. Behovet for å gi bestemmelser skal være saklig begrunnet. Bestemmelsene til arealformålene har ikke direkte formuleringer om landskap, kulturminner og kulturmiljø, men flere av dem vil kunne ha betydning for muligheten til å ivareta disse interessene. I tillegg kan det gis generelle bestemmelser etter § 11-9, se del om Generelle bestemmelser til kommuneplanen i denne veilederen. 

Bestemmelsen i § 11-10 nr.1 innebærer en viss lemping av reguleringsplankravet. Vilkårene er at det gis bestemmelser om utbyggingsvolum og uteareal. Det er en forutsetning at slike bestemmelser er utformet for eksisterende bebyggelse, der ny bebyggelse kan innpasses. For en slik lemping, må flere krav være oppfylt. Forholdet til automatisk fredete kulturminner må være avklart ved at undersøkelsesplikten etter kulturminneloven § 9 og eventuell dispensasjonsbehandling etter kulturminneloven § 8 første ledd er gjennomført.  

Det vil også være aktuelt å sette vilkår som tar hensyn til eksisterende verneverdig bebyggelse i området, for eksempel ved bruk av krav til utbyggingsvolum, jf. § 11-10 nr.1. Slike interesser kan også være grunnlag for å stille krav om en reguleringsplan. 

§ 11-11 nr. 1 gir mulighet for at arealdelen kan gi direkte styring på byggesaker i LNFR-områder og områder for bruk og vern av sjø og vassdrag. Hensikten med bestemmelsen er å bruke den når det ikke er satt krav om reguleringsplan. Den gir også hjemmel til å gi bestemmelser om plassering og utforming av landbruksbygninger i arealdelen, se også Landbruksdirektoratets temaveileder Landbruk og planlegging etter plan- og bygningsloven.  

Nr. 2 i § 11-11 gir mulighet for å tillate spredt bebyggelse etter enkeltsøknad når omfanget og lokaliseringen er angitt i kommuneplanen. Bestemmelsen kan også brukes på små kraftverk.  

Nr. 4 i § 11-11 er gitt med bakgrunn i at det er et generelt forbud mot bygging i hundremetersbeltet langs sjøen. Bestemmelsen gir mulighet for å gjøre unntak for oppføring av visse næringsrettete bygg og anlegg, se også Landbruksdirektoratets temaveileder Landbruk og planlegging etter plan- og bygningsloven. 

Nr. 5 i § 11-11 gir kommunen anledning til selv å innføre byggeforbud langs vassdrag. 

Nr. 6 i § 11-11 åpner for ferdselsforbud der særlig vernehensyn tilsier det. Eksempler her er hekkeområder for fugl og kalvingsområder for rein. Det fins også områder der kulturminner er så sårbare for tråkk eller annen trafikk, at et ferdselsforbud kan være på sin plass.  

10. Generelle bestemmelser til kommuneplanen

Kommunen kan gi generelle bestemmelser til kommuneplanens arealdel, jf. § 11-9. De vil i utgangspunktet ikke være knyttet til bestemte arealer eller arealformål, men gjelde hele kommunen. Generelle bestemmelser kan likevel avgrenses til å gjelde for bestemte deler av kommunen eller for nærmere angitte områder, eller være tematisk avgrenset, for eksempel til bygninger som er nevnt i kommunens kulturmiljøplan.  

Det er åtte ulike forhold som det kan gis generelle bestemmelser for. Noen vil indirekte ha betydning for forvaltning av kulturmiljø, mens andre omhandler disse interessene direkte. Vi nevner nedenfor de som er relevante for kulturmiljøforvaltningen.  

Generelle bestemmelser kan, jf. følgende nummererte punkter i § 11-9, blant annet gis om

• Punkt 1. krav om reguleringsplan for visse arealer eller for visse tiltak, blant annet at det skal foreligge områderegulering før detaljregulering kan vedtas,  
• Punkt 5. byggegrenser, utbyggingsvolum og funksjonskrav, blant annet om universell utforming, leke-, ute- og oppholdsplasser, skilt og reklame, parkering, (…)  
• Punkt 6. miljøkvalitet, estetikk, natur, landskap og grønnstruktur, inkludert midlertidige og flyttbare konstruksjoner og anlegg, 
• Punkt 7. hensyn som skal tas til bevaring av eksisterende bygninger og annet kulturmiljø, 
• Punkt 8. forhold som skal avklares og belyses i videre reguleringsarbeid, som bestemmelser om miljøoppfølging og -overvåking 

Som nevnt over er det fullt mulig å gi generelle bestemmelser til et kartfestet område. Dette er avklart av Kommunal og distriktsdepartementet, blant annet i lovkommentaren til plan- og bygningsloven, hvor det står følgende:  

De generelle bestemmelsene vil i utgangspunktet ikke være direkte knyttet til de enkelte arealer og arealformål, men vil med mindre annet er angitt, gjelde hele kommunen. Det kan imidlertid gis generelle bestemmelser for deler av kommunen eller for nærmere angitte områder. 

Når det gjelder hensynssone c), vern av kulturminner, kan det gis generelle bestemmelser til det samme arealet som hensynssonen dekker, når det er behov for et noe sterkere vern enn det en retningslinje kan gi. En generell bestemmelse kan også vise til et bestemmelsesområde. Ofte vil dette være en bedre løsning enn å vise til en hensynssone. Det kan ikke gis generelle bestemmelser som omfatter LNFR-formål og som setter begrensninger på landbruksdrift ut over hva som ligger i formålet.  

Punkt nr. 1 i § 11-9, krav om reguleringsplan for visse arealer eller for visse tiltak, og krav om områderegulering før detaljregulering, kan være et viktig virkemiddel for å ivareta landskaps- og kulturmiljøinteresser. Kommunen kan for eksempel kreve områderegulering før detaljregulering for å få til en helhetlig planlegging av et område. Områdeplanen kan gi rammer for hvordan for eksempel verneverdig bebyggelse skal sikres i en kommende detaljregulering. 

Punkt nr. 5 i § 11-9 om byggegrenser, utbyggingsvolum og funksjonskrav, slik som om universell utforming, leke-, ute- og oppholdsplasser, om skilt og reklame og om parkering, kan brukes for å sikre at utbyggingsvolumer og byggegrenser utformes på en slik måte at de tar hensyn til kulturmiljø.  

Punkt nr. 6 i § 11-9 om miljøkvalitet, estetikk, natur, landskap og grønnstruktur, inkludert midlertidige og flyttbare konstruksjoner og anlegg, kan brukes for å sikre miljøkvalitet og de estetiske interessene i planleggingen. Noen eksempler på dette kan være kvalitetsnormer til støynivå og til vannkvalitet. Det kan også gis bestemmelser om estetiske hensyn for bygninger og anlegg og for landskapsutforming og landskapsestetikk. 

Punkt nr. 7 i § 11-9 om hensyn som skal tas til bevaring av eksisterende bygninger og annet kulturmiljø, kan sikre bevaringshensyn, eksempelvis for eksisterende bygninger og bygningsmiljø. Bestemmelsen omfatter også annet kulturmiljø, for eksempel kulturmiljøer som ikke er bygningsmiljø, men miljøer med andre typer anlegg fra nyere tid og arkeologiske kulturminner. 

Punkt nr. 8 i § 11-9 om «forhold som skal avklares og belyses i videre reguleringsarbeid, herunder bestemmelser om miljøoppfølging og –overvåking», gir en klar hjemmel for kommunen til å sette krav om miljøoppfølging og -overvåking. Det kan være aktuelt å kreve undersøkelser av hvordan for eksempel rystelser og uttørring påvirker kulturminner. Regional kulturmiljøforvaltning bør spille inn forslag til slike undersøkelser der det er aktuelt. 

11. Endring av kommuneplan

En kommuneplan bør rulleres i hver kommunestyreperiode, men det er ikke lenger pålegg om dette. Mellom hver rullering kan det være behov for endring av kommuneplanen. For endring og oppheving av planen gjelder de samme bestemmelsene som for utarbeiding av ny plan. Kommunestyret kan delegere myndighet til å vedta mindre endringer i planen i samsvar med kommunelovens regler. Før det fattes et slikt vedtak, skal saken legges fram for de berørte myndighetene, jf. for øvrig § 1-9. Innebærer endringen forandringer i hensynssoner eller bestemmelser som berører kulturminner, skal regional kulturmiljøforvaltning ha saken til uttalelse. Hvis kulturmiljøforvaltningen oppdager at det er gjort endringer som har virkning for sitt saksfelt, som en ikke har fått anledning til å uttale seg om, kan dette medføre at saken ikke blir godt nok opplyst (jf. forvaltningsloven § 17 første ledd, første punktum), slik at kommunens planvedtak må anses som ugyldig på grunn av feil saksbehandling, jf. forvaltningsloven § 41. Dette vil kunne hevdes i tilfeller hvor det er åpenbart at viktige interesser ikke er hørt og hvor dette kan ha virket inn på vedtakets innhold.  

Ved endringer i kommuneplanen mellom offentlig høring og vedtak, må planen på ny høring hvis det er gjort vesentlige endringer. Dette kan være en begrenset høring til bare relevante høringsinstanser. Dersom det har skjedd endringer som en ikke har fått ta stilling til før vedtak, vil forvaltningslovens bestemmelser komme til anvendelse også her. 

12. Landskap, kulturmiljø og kulturminner i kommuneplanarbeidet

Kommuneplanens arealdel er en oversiktsplan som skal vise hovedtrekkene i arealdisponeringen, og hvilke viktige hensyn som kommunen må ivareta i den forbindelse. Planen skal ha et langsiktig perspektiv. Dette plannivået gir en god anledning til å se landskaps- og kulturmiljøinteressene i kommunen i sammenheng og prioritere viktige områder.  

Byggetiltak og andre arealinngrep får ofte konsekvenser for kulturminner, kulturmiljø og landskap, Dette kan enten være at kulturminner blir direkte berørt, eller ved at utbyggingstiltak kan ha en indirekte virkning, som for eksempel sperre for utsyn eller at utbyggingen dominerer omgivelsene rundt kulturminnet eller kulturmiljøet. En utbygging kan også føre til at helhetlige kulturmiljøer og landskap blir splittet opp. 

For å sikre en god planlegging er det viktig med en tidlig avklaring av eventuelle konflikter mellom nye utbyggingsområder og kulturminner, kulturmiljø og landskap. Det er derfor viktig å ta med kulturmiljø og landskap som tema i konsekvensutredninger også for overordnete planer, jf. Riksantikvarens veileder Konsekvensutredning av kommuneplanens arealdel for tema kulturminner og kulturmiljøer og Håndbok M-1941 fra Miljødirektoratet og Riksantikvaren.  

Det kan være en utfordring å framstille kulturmiljøinteressene i en oversiktsplan. Å sammenstille data fra ulike registre til en helhetlig og sammenhengende kulturhistorisk presentasjon, tilpasset plannivået, krever lokalhistorisk kunnskap og fagkunnskap. Kommunens kulturmiljø-/kulturminneplan kan være et godt utgangspunkt, både for å se hvilke kulturmiljø som kommunen har prioritert, og for å hente fram for eksempel stoff om historien i kommunen. Kulturmiljø vil være et viktig tema i konsekvensutredningen av kommuneplanen. En framgangsmåte kan være å avgrense områder som inneholder flere viktige kulturminner som kulturmiljøer, for å ivareta enkeltforekomstene og den sammenhengen de inngår i med en nødvendig buffersone rundt. Se også Riksantikvarens veileder Konsekvensutredning av kommuneplanens arealdel for tema kulturminner og kulturmiljøer for en mer inngående beskrivelse. Håndbok M-1941 inneholder en grundig beskrivelse av avgrensing av kulturmiljø. Kulturmiljøinteressene vil være knyttet både til nasjonalt og regionalt prioriterte kulturminner og til kulturminner og kulturmiljøer som bare er kjent og registrert lokalt.  

Kommuneplanen bør vise viktige områder med landskap og kulturmiljø gjennom hensynssoner med tilknyttete retningslinjer. Områder og forekomster som er fredet eller vernet bør også vises som hensynssone med bestemmelser. Kulturminne-/kulturmiljøplan kan være et godt utgangspunkt for arbeidet med kulturmiljø i kommuneplanens arealdel.  

Kommuneplanen må gi retningslinjer for hva som skal gjøres av detaljerte avklaringer i reguleringsplan og/eller søknader. Generelle bestemmelser er også virkemidler for kulturmiljø. Det samme gjelder bestemmelser til arealformål, som blant annet kan stille krav til lokalisering, omfang og volum av byggetiltak, samt plankrav. Bestemmelsene kan være begrunnet i hensynet til landskap og kulturmiljøinteresser.  

I det følgende gjennomgår vi arealdelens virkemidler mer detaljert. Her blir landskap omtalt for seg, deretter automatisk fredete kulturminner og til slutt kulturminner og kulturmiljøer fra nyere tid, både vedtaksfredete og de som ikke har en formell juridisk status. 

Landskap i kommunedelplanen

Hensynet til landskap er nevnt i plan- og bygningsloven § 3-1 Oppgaver og hensyn i planlegging etter loven. I punkt b i den paragrafen nevnes å sikre (…) kvaliteter i landskapet og vern av verdifulle landskap og kulturmiljøer som et av hensynene som skal ivaretas. Hensynet til landskap bør ivaretas gjennom helheten i planleggingen. Det innebærer en nyansert forvaltning av verdiene, hvor en søker å kombinere bærekraftig bruk med beskyttelse av de spesielle verdiene i et landskap. 

Europarådets landskapskonvensjon definerer et landskap som et område, slik folk oppfatter det, hvis særpreg er et resultat av påvirkningen fra og samspillet mellom naturlige og/eller menneskelige faktorer.  

Landskap er en helhet av naturgitte og menneskeskapte forhold og samspillet mellom disse. Utviklingen i bosetting, arealbruk og ressursbruk fra de eldste tider og fram til i dag har preget og endret landskapet. Ved å sikre helheten i landskapet, har vi en mulighet til å forstå og forvalte de kulturhistoriske verdiene i sammenheng. Landskap omfatter alle typer områder fra villmarkspregete områder, åpent hav og kyst, til jordbrukslandskap, skogsbygder, byer og tettsteder. Landskap omfatter også en rekke overgangssoner mellom disse områdene. Dette gjør at landskapshensyn er et aktuelt tema innenfor alle arealformål som behandles i kommuneplanen. Landskapet påvirkes for eksempel ved valg av nye utbyggingsområder, og det påvirkes av summen av små tiltak i LNFR-områdene og i de bebygde områdene. 

For å avgrense konkrete landskap i kommuneplanen og vurdere deres verdi, kan det være aktuelt å gjennomføre en enkel landskapsanalyse, for eksempel i forbindelse med konsekvensutredningen av kommuneplanens arealdel. Gjennom en slik analyse kan kommunen få fram hva som karakteriserer de ulike områdene, hvilke områder og elementer som er særlig sårbare for bestemte endringer og hvilke områder som representerer ressurser og verdier som bør ivaretas og videreutvikles i planen. Gjennomføringen av en slik analyse kan med fordel skje med medvirkning fra lokalbefolkningen, gjennom velforeninger, historielag, grunneierlag med mer. 

Hensynssoner  

Landskap er ikke et eget arealformål, men et hensyn, og kan ivaretas av hensynssoner og generelle bestemmelser. Den mest aktuelle hensynssonen er hensynssone c), med SOSI-kode 550. For landskapsvernområder etter naturmangfoldloven, vil hensynssone d) være aktuell. Til hensynssone c) kan kommuneplannivået gi retningslinjer for hva som er tillatt og på hvilke vilkår. For landskap i randsonene til landskapsvernområder og nasjonalparker kan det også gis bestemmelser til hensynssone c) på kommuneplannivå, men disse begrenser seg til å ivareta hensynet til verneverdiene i det vernete området. 

Hva som er et konkret landskaps geografiske utstrekning, og hvor stor del av det som skal omfattes av en hensynssone, krever konkrete vurderinger og gode begrunnelser i hvert enkelt tilfelle. Det er prioriterte landskap gjennom utvalgte kulturlandskap i jordbruket. En rekke områder er registrert i forbindelse med nasjonal registrering av kulturlandskap på 1990-tallet (se Naturbase).  

Riksantikvaren har valgt ut landskap i alle landets fylker. For de fleste fylkene er utvelgelsen nå ferdig, mens i noen er det fremdeles arbeid som gjenstår. De utvalgte landskapene er nå en del av en landsomfattende oversikt over Kulturmiljø og landskap av nasjonal interesse. De utvalgte landskapene legges inn i Riksantikvarens database Askeladden etter hvert som de vedtas, og er også tilgjengelige via Geonorge. Oversikten er et kunnskapsgrunnlag og et forvaltningsverktøy for kommunene og andre myndigheter som påvirker og styrer utviklingen av landskap. Riksantikvarens mål med å velge ut noen landskap til oversikten, er å klargjøre hvilke landskap det knytter seg nasjonale interesser til, hva disse består i og hvordan de bør ivaretas. Det er et mål at kommunene skal forvalte de kulturhistoriske landskapene gjennom bruk av egne virkemidler, der planlegging etter plan- og bygningsloven er viktigst. 

Vi anbefaler også at kommunene prioriterer viktige landskap som de selv ønsker å sikre for framtida, og som kan utgjøre en ressurs for steds- og næringsutvikling.  

Riksantikvaren har utarbeidet en egen veileder om forvaltningen av kulturmiljø og landskap av nasjonal interesse. Der kan en lese mer om hvordan plan- og bygningsloven kan brukes for å ta vare på landskap.  

Generelle bestemmelser  

Det er mulig å gi generelle bestemmelser som har betydning for forvaltningen av landskap. Kommunen kan da bruke § 11-9, 6 miljøkvalitet, estetikk, natur, landskap og grønnstruktur. Det kan for eksempel lages generelle bestemmelser knyttet til bevaring av bestemte landskapselementer som åkerholmer, steingjerder, historiske ferdselsårer eller grønne dalsider. Generelle bestemmelser kan også brukes for å ta vare på områder som Riksantikvaren har valgt ut som kulturmiljø og landskap av nasjonal interesse. 

Automatisk fredete kulturminner i kommuneplanen

Konsekvensutredning av kommuneplan og automatisk fredete kulturminner

Det er viktig at automatisk fredete kulturminner blir behandlet som en del av kulturminne- og kulturmiljøtemaet i konsekvensutredningen for kommuneplanen. Dette gjelder både kjente automatisk fredete kulturminner på land og under vann, og områder med høyt potensial for funn av automatisk fredete kulturminner på land og under vann (se også Riksantikvarens veileder Konsekvensutredning av kommuneplanens arealdel for tema kulturminner og kulturmiljøer og Håndbok M-1941). 

Gjennom konsekvensutredningen skal kommunen gjøre en vurdering av automatisk fredete kulturminner. Her må kommunen vurdere blant annet tema som om kulturminnet er vanlig eller sjeldent i kommunen, bevaringstilstanden og forholdet til omgivelsene. For automatisk fredete kulturminner som kan berøres av tiltak og automatisk fredete kulturminner som er særlig viktige for kommunens historie, bør kommunen legge inn en befaring.  

Avklaring av forholdet til automatisk fredete kulturminner i kommuneplanen – kulturminneloven § 8 fjerde ledd 

På kommuneplannivå vil det ofte ikke være grunnlag for å vurdere om arealdisponeringen innebærer konflikt med automatisk fredete kulturminner. Årsaken kan være at områdene ikke er registrert eller at planen er lite detaljert. Det er likevel viktig å påpeke potensielle konflikter, og ta forbehold om eventuell innsigelse på et senere plannivå. Dette er nødvendig for å sikre at kulturmiljømyndigheten har anledning til å reise innsigelse på reguleringsplannivå, jf. plan- og bygningsloven § 5-5 og rundskriv T-2/2004. 

Forholdet til automatisk fredete kulturminner kan avklares allerede på kommuneplannivå, men bare for arealformålet bebyggelse og anlegg, jf. kulturminneloven § 8 fjerde ledd. Normalt blir dette først avklart gjennom behandling av reguleringsplaner eller byggesaker.  

Dersom kommunen ønsker å få avklart forholdet til automatisk fredete kulturminner i kommuneplanens arealdel i områder for bebyggelse og anlegg, må kommunen ta opp dette som et eget tema med regional kulturmiljøforvaltning. Kommunen må bekoste de undersøkelsene som er nødvendige for å kunne vurdere om utbyggingen kommer i konflikt med automatisk fredete kulturminner, jf. kulturminneloven § 10. I slike tilfeller er kommunestyrets vedtak av kommuneplanens arealdel selve dispensasjonsvedtaket fra bestemmelsen om automatisk fredning i kulturminneloven. For at kommunestyret skal ha denne myndigheten, må kulturmiljøforvaltningen uttrykkelig si seg enig i forslaget til arealbruk. Regional kulturmiljøforvaltning må gi dispensasjonen og innarbeide denne i sin uttalelse til planen. Dispensasjonen, og vilkårene som er stilt av regional kulturmiljøforvaltning til dispensasjonen, skal innarbeides i de generelle bestemmelsene, jf. plan- og bygningsloven § 11-9.7. Kulturminnene som det gis dispensasjon for skal avmerkes som bestemmelsesområder. Se mer om dette i kapittel 8 – del 8.2 – Automatisk fredete kulturminner i reguleringsplan.  

Regional kulturmiljøforvaltning kan på sin side ikke kreve undersøkelser i henhold til kulturminneloven § 9, og at utgiftene dekkes av kommunen. Unntaket er dersom regional kulturmiljøforvaltning vurderer sannsynligheten for konflikt med automatisk fredete kulturminner som svært stor. De kan da kreve undersøkelser før kommune(del)planen kan behandles, eventuelt kan de fremme innsigelse til planforslaget.  

Dersom det er en konflikt med kjente automatisk fredete kulturminner (på en måte som nevnt i kulturminneloven § 3), kan regional kulturmiljøforvaltning fremme innsigelse. Dette kan de gjøre med bakgrunn i at automatisk fredete kulturminner er kulturminner av nasjonal interesse. Innsigelse kan ikke utsettes til reguleringsplannivået om konflikten er uakseptabel og foreligger på kommuneplannivå.  

Når regional kulturmiljøforvaltning ikke kan si seg uttrykkelig enig i arealbruken i kommune(del)planen, må de i sin uttalelse si dette spesifikt og vise til kulturminneloven § 8 fjerde ledd.  

Hensynssoner 

Automatisk fredete kulturminner vil som hovedregel bli regulert til hensynssone d), sone som er båndlagt etter annet lovverk, her kulturminneloven, SOSI-kode 730. Hensynssonen viser da at de automatisk fredete kulturminnene er båndlagt etter kulturminneloven. Det vil være de faktiske kulturminnene med sikringssone som kan vises med hensynssone d). Kommunen kan gi bestemmelser til hensynssone d) på kommuneplannivå. Det er ikke et krav at alle kjente automatisk fredete kulturminner skal gis hensynssone d) på kommuneplannivå.  

Hensynssone c), SOSI-kode 570, som omfatter bevaring av kulturmiljø, kan også være aktuell i en del tilfeller. For eksempel kan dette være der automatisk fredete kulturminner er en del av et større kulturmiljø, eller der en ønsker å vise en større hensynssone enn bare sikringssonen i henhold til kulturminneloven. På kommuneplannivå kan det gis retningslinjer til hensynssone c). 

Generelle bestemmelser 

Det er også mulig å gi generelle bestemmelser om tema som berører automatisk fredete kulturminner. Dette omfatter plan- og bygningsloven § 11-9.7, hensyn som skal tas til bevaring av eksisterende bygninger og annet kulturmiljø, og § 11-9.8, forhold som skal avklares og belyses i videre reguleringsarbeid, som bestemmelser om miljøoppfølging og -overvåking.  

Når det gjelder § 11-9.7, kan automatisk fredete kulturminner være en del av «annet kulturmiljø». Ettersom automatisk fredete kulturminner allerede har et sterkt vern gjennom kulturminneloven, vil det i mindre grad enn for nyere tids kulturminner være aktuelt å gi generelle bestemmelser.  

For områder som er avsatt til bebyggelse og anlegg, kan det gis dispensasjon fra den automatiske fredningen på kommuneplannivå. Vilkårene for dispensasjonen skal i så fall tas inn i kommuneplanen som en generell bestemmelse etter § 11-9.7. 

Etter § 11-9.8 kan kommunen vedta bestemmelser om forhold som skal avklares og belyses i videre reguleringsarbeid, slik som bestemmelser om miljøoppfølging og miljøovervåking. Bestemmelsen gir en mulighet til å forankre krav om miljøovervåking allerede på kommuneplannivå. Generelle bestemmelser om miljøovervåking er særlig aktuelle for 

områder der det er registrert middelalderske kulturlag, men de kan også være aktuelle for andre automatisk fredete kulturminner. 

Nyere tids kulturminner og kulturmiljø i kommuneplanen

Nyere tids kulturminner kan omfatte kulturminner og kulturmiljø som er:  

• fredet etter kulturminneloven  
• gitt et vern i kommunens egne planer  
• ikke vurdert med henblikk på vern ennå  

Fredning etter kulturminneloven skjer ved enkeltvedtak for kulturminner og kulturmiljøer som ikke er i statlig eie, jf. kulturminneloven §§ 15, 19 og 20, og etter forskrift for kulturminner som er i statlig eie, jf. kulturminneloven 22a. Alle nyere tids kulturminner som er fredet etter kulturminneloven er registrert i Riksantikvarens kulturminnedatabase Askeladden, og kan også lastes ned via Geonorge.  

Forskriften for de fredete statlige eiendommene fins på Lovdata. Flere av statens eiendommer som er fredet etter forskrift inngår ikke i denne forskriften, for eksempel forsvarets eiendommer. En oversikt over forskriftene fins på Riksantikvarens nettsider.  

Hensynssoner 

Nyere tids kulturminner som ikke er fredet eller foreslått fredet etter kulturminneloven, kan vises som hensynssone c), SOSI-kode 570 på kommuneplankartet. Det kan ofte være hensiktsmessig å avgrense et større område (kulturmiljø) som omfatter flere kulturminner og det omkringliggende miljøet som de inngår i. Dette kan også gi en nødvendig buffersone som ivaretar kulturminneverdiene som kan være truet ved eventuelle utbyggingstiltak. 

Kulturminner og kulturmiljøer som er fredet etter kulturminneloven eller der en fredningssak er startet opp, bør i utgangspunktet vises på kommuneplannivå med hensynssone d), SOSI-kode 730. I enkelte tilfeller der en ser at denne fredningsprosessen så vidt er startet opp eller vil ta lang tid, bør en heller bruke hensynssone c).  

Det er laget statlige landsverneplaner for all statlig eiendom i Norge. Der er noen kulturminner plassert i verneklasse 2. Disse er ikke fredet, men sektoren selv skal ta vare på kulturminnene. Kulturminner som i landsverneplanene er plassert i verneklasse 2, kan vises på kommuneplannivå som hensynssone c) med retningslinjer, eller omfattes av generelle bestemmelser, se del over om Generelle bestemmelser til kommuneplanen. Kulturminner i verneklasse 2 kan også få vern gjennom en reguleringsplan. Dersom kommunen går inn for å regulere kulturminner i verneklasse 2 på en slik måte innen rimelig tid, kan kulturminnene i kommuneplanen vises som hensynssone d), SOSI-kode 710 i påvente av regulering. Dersom kommunen ikke ønsker å regulere innen rimelig tid, bør slike områder i stedet vises som hensynssone c), SOSI-kode 570 med retningslinjer på kommuneplannivå for slik å synliggjøre og ivareta verdiene. 

Riksantikvarens Oversikt over kulturmiljø og landskap av nasjonal interesse er en database over landskap og kulturmiljø i Norge som har nasjonal interesse. Områder som er innlemmet i denne oversikten bør avsettes til hensynssone c), SOSI-kode 570 med retningslinjer, eventuelt kan området båndlegges for framtidig regulering gjennom hensynssone d), SOSI-kode 710. Kommunen kan også velge å sikre disse områdene gjennom generelle bestemmelser. Det kan også være aktuelt å gi bestemmelser etter § 11-10, nr. 2 om fysisk utforming av anlegg for eventuelle nye tiltak i området. Riksantikvaren har laget en egen veileder om forvaltning av områder som er med i oversikten over Kulturmiljø og landskap av nasjonal interesse, se Korleis forvalte kulturmiljø og landskap av nasjonal interesse. 

Det er viktig å merke seg at båndlegging i påvente av vedtak etter plan- og bygningsloven eller andre lover er tidsbegrenset til fire år. Etter søknad til departementet kan båndleggingen bli forlenget i fire nye år. Tidsbegrensningen betyr at det bør være rimelig sikkerhet for at en fredningssak som er startet opp, blir avsluttet innen denne tiden hvis fredningsområdet skal markeres på plankartet som en hensynssone d) i påvente av vedtak (SOSI-kode 710). På samme måte bør det være rimelig sikkerhet for at en oppstartet reguleringssak med sikte på vern av kulturminner og kulturmiljø kan avsluttes innen fire år, men med mulighet for forlengelse med fire nye år. 

Kulturminner som er prioritert i kommunens kulturmiljøplan kan tas inn i kommuneplanens arealdel som hensynssoner (hensynssone c), SOSI-kode 570). Hvis det i kulturmiljøplanen er avgrenset kulturmiljøer (jf. Riksantikvarens veileder Kulturminner i kommunen – kulturminneplan), kan disse tas inn i kommuneplanens arealdel som hensynssoner. 

Generelle bestemmelser 

Generelle bestemmelser er velegnet for å ivareta verdifulle trekk ved bebyggelsen i områder uten en reguleringsplan eller der reguleringsplanen mangler vernebestemmelser, jf. også del over, om Generelle bestemmelser til kommuneplanen. Det er særlig § 11-9 nr. 7 som er aktuell. Generelle bestemmelser gir kommunen en hjemmel for vedtak i senere byggesaker.  

Generelle bestemmelser kan sikre kulturminner som kommunen har prioritert i sin kulturmiljøplan. Slike bestemmelser kan også brukes for å sikre bygninger som er plassert i verneklasse 2 i de statlige landsverneplanene. Det er også mulig å gi generelle bestemmelser om områder som er valgt ut i Riksantikvarens oversikt over kulturmiljø og landskap av nasjonal interesse.  

Kommunal- og distriktsdepartementet har gitt en egen tolkningsuttalelse om bruk av generelle bestemmelser for å ta vare på bygninger i kommuneplanens arealdel. Denne gjelder særlig der en ønsker å gi en bestemmelse som sikrer et riveforbud. Departementet legger vekt på at det må være helt entydig hvilke bygninger bestemmelsen gjelder for. Eierne av disse bygningene bør også varsles gjennom brev, for slik å sikres mulighet til medvirkning. Se Riksantikvarens eksempelsamling for konkrete eksempler på generelle bestemmelser.  

Neste kapittel

• 8. Reguleringsplaner En reguleringsplan består av et arealplankart med tilhørende bestemmelser og angir bruk, vern og utforming av arealer og fysiske omgivelser. En reguleringsplan skal lages innenfor de rammene som er satt i kommuneplanens arealdel, i regional plan og i andre regionale og nasjonale retningslinjer. Den regionale kulturmiljøforvaltningen skal formidle nasjonale og regionale føringer til kommunen. De skal også bidra til lokal tilpasning av føringene.