Da ute var inne – Frogner Kino

Bygningen der kinoen befinner seg er vernet etter plan og bygningsloven. Nå settes den gamle kinoen i stand. Midt i byggestøvet i foajeen, møter vi daglig leder Tove Kampestuen – primus motor i hele prosessen.

«Lars Backer var jo veldig opptatt av symmetri. Man skulle komme inn hovedinngangen, så inn i en foaje som var designet som et egyptisk gravkammer. For det skulle nemlig være grått og trist, for at du så skulle du komme inn i salen – der det bare skulle åpenbare seg!

En skulle gå inn, men havne utendørs. Der skulle filmen vises på «himmelen». Dette var for å gjøre kinogjesten til en aktiv deltager i opplevelsen.»

Det var arkitekten Kristen T. Rivertz som tegnet bygården og kinolokalet i 1924, men det var arkitekt Lars Backer som fikk oppdraget i å utforme interiøret i lokalene.  Kunsten i kinosalen er signert de som populært ble kalt freskobrødrene – Axel Revold og Per Krohg. Revold malte fresken, frisene på veggene er signert Krohg.

Bak fasaden

«Jeg var her andre gangen Jan låste seg inn i lokalene. Vi fant ikke nøkler eller noen ting. Når vi endelig kom oss inn, brukte vi de neste 4 månedene bare på å rive ned»

I prosessen har det dukket opp mange overraskelser underveis.

Det er ikke å stikke under en stol at jobben har blitt langt større, samt mer kostbar og langtrukket, enn det de kunne forestille seg.

«Når jeg står og koker, og er fullstendig overveldet, så kommer Jan (Vardøen) og sier; Pust med magen Tove! Nå må du ikke glemme en ting, og det er at det er bare ett rom»

I rive- og oppdagelsesarbeidet har det også blitt avdekket flere skatter. Da er det å finne de riktige håndverkerne til restaureringen, en stor og viktig del av arbeidet.  De opprinnelige svingdørene til hovedinngangen fant de stuet bort i kjelleren, disse har de fått støtte av Fortidsminneforeningen å få restaurert.

«Vi brukte et halvt år på å få være med hun som er håndverkerlistet – Anne Kathrine hos Snekkerlauget. Nå skal hun ha med seg to jenter i tre uker til å hjelpe å restaurere svingdørene, noe som er veldig kompetanseoverførende. Etter jobben er gjort skal vi levere en rapport på hva de har lært.»

Tilbake til fremtiden

Alt skal flyttes tilbake slik det originalt stod. Inkludert hele inngangspartiet med den bemannede billettluken, som igjen skal selge billetter til film- og musikkelskere.  Det er en form for kulturvern der man ønsker å gjenskape, og ikke bare å restaurere.  Det å gjenskape et teaterrom som det ikke finnes maken til, er en veldig spesiell opplevelse for alle involverte.

Det har vært både en lykke og en utfordring å gjenskape et hus som i utgangspunktet var svært ødelagt, men med utrolig godt bevarte elementer. I tillegg til dette så kreves det jo og en del moderniseringer som ikke skal forstyrre det originale.

Det har vært krevende å finne ut akkurat hvordan alt så ut siden lokalene kun fikk stå urørt i 11 år (1926-1937), men heldigvis ble det funnet mye gull underveis.

«Vi har funnet utrolig masse historie i byggeprosessen. 40-50 av de originale kinosetene ble funnet under scenen. Vi har valgt å restaurere 20 stykker som skal settes inn på de første radene i salen. Det er vanskelig å få inn flere da vi er avhengige av å kunne flytte rundt på ting.»

Det er også funnet lamper og massevis lommebøker, alle tomme dessverre. Det er og funnet en billett, en såkalt overgangsbillett – i tillegg til originale kobberhåndtak, dørskåter og en gammel plakat. Sistnevnte ble rammet inn og gitt Vardøen i julegave.

Orkestergraven viste seg å være i overraskende god stand da den ble åpnet. Der fant man de originale veggfargene urørt av tidens tann. Blodrøde med oransje riller i mellom panelene, slik de nå igjen skal bli. Hele salen er møysommelig restaurert, og gesimsen er gjenskapt til sin fordums prakt med gipsklosser. Fresken, der filmene ble vist, var et eneste stort krater da det ble åpnet opp. De bestemte seg der for å restaurere denne akkurat nok til at man kan vise filmer på den igjen, for å la det originale være så uforstyrret som mulig. Det blir heller satt opp et kinolerret som kan senkes ned foran fresken, så man også kan vise filmer i nyere format.

Kunsten

Per Krohg-relieffene har og sin egen historie. De har alltid vært hvite, men skulle egentlig vært malt i antikke farger, noe som aldri skjedde. Hvorfor vites ikke. Den 7. frisen han ble betalt for, dukket heller aldri opp. På originalfakturaen fra Krohg, pålydende 10 000 kroner, er det oppført 7 friser. I salen finnes bare 6, og det er på det tomme panelet over inngangspartiet til salen at den syvende skulle vært.

Å restaurere og gjenskape fordums prakt er en møysommelig prosess, som også kan være kostbar. Heldigvis er det mye støtte å hente i kulturminnefeltet, og hittil så har alle søknader har gitt penger, noe de er utrolig takknemlige for.  Blant annet har de mottatt midler fra Fortidsminneforeningen, Sparebankstiftelsen, UNI-stiftelsen og Byantikvaren, hvorpå Byantikvaren også har gitt sin fulle godkjenning av alt.