En kortere versjon av denne kronikken sto på trykk i Klassekampen tirsdag 16. juli 2019.
Av Hanna Geiran, riksantikvar
I perioden 2017 til 2021 er Norge medlem av verdensarvkomitéen. Sammen med 20 andre land, avgjør vi hvilke nye steder som skrives inn på verdensarvlista. Klima- og miljødepartementet, Riksantikvaren og Miljødirektoratet representerer Norge i dette arbeidet. Jeg er på vei hjem fra årets møte i verdensarvkomiteen i Baku i Aserbajdsjan. Som delegasjonsleder gjør jeg meg noen betraktninger. Selv om jeg er optimist på verdensarvkonvensjonens vegne, er det grunn til noen bekymringer.
Kultur og natur
Sommerens møte i verdensarvkomiteen har resultert i 29 nye innskrivinger, og vi har nå like over 1100 verdensarvsteder. Likevel er listen langt fra komplett. Verdenarvkonvensjonens status og betydning som vårt felles kulturelle DNA, avhenger av at hele verdens historie blir fortalt. Og at naturarven får ta sin fortjente plass.
Verdensarvlisten består i stor grad av kulturarv. Viktige fortellinger om menneskelig skaperkraft opp gjennom årtusenene. Kulturarvsteder fra vår egen kulturelle sfære danner et uheldig tyngdepunkt på listen. Blant årets 35 nominasjoner til listen, var hele 15 forslag fra Europa. Til sammenlikning mottok vi bare én nominasjon fra et afrikansk land. En slik skjevdeling kan ikke si oss tilfreds med når vi skal fortelle hele menneskehetens historie.
Verdensarvkonvensjonen sier at listen også skal bestå av naturområder. De storslagne områdene som allerede står på listen, gir innsikt i alt fra geologi til de komplekse prosessene som utgjør et større økosystem. Det burde vært mange flere av innskrivinger av naturarv. Verdensarvlisten har i dag en stor overvekt av kulturarv. Bare seks av årets 35 nominasjoner var naturarv.
Stas å komme på listen
Det er både flott og rørende å se glede og feiringen når møtelederen klubber vedtaket om innskrivning. Det understreker den høye statusen verdensarvlisten har, og hvilken betydning natur- og kulturarv har både for den enkelte statspart og lokalsamfunnene som får denne eksklusive statusen. Samtidig ser vi at mange verdensarvsteder står på den såkalte farelisten. Årsakene til farelisting kan være flere, som skader etter naturkatastrofer, krig og konflikt, men også dårlig forvaltning. I Europa er det særlig fortetting og byutviklingsprosjekter som utgjør fare for verdensarvverdiene. Regelverket sier at landene selv må sørge for at de universelle verdiene ikke går tapt. Konsekvensen ved å overse regelverket blir at det enkelte sted mister statusen som verdensarv.
Norsk initiativ
9. juli fattet komiteen et viktig vedtak som Norge har tatt initiativet til. Vedtaket fører kort forklart til at prosessen for søke om en plass på verdensarvlisten blir endret. For mange søknader har til nå vært dårlig forberedt eller ikke oppfylt kravene som stilles. Med dette vedtaket unngår land å investere ressurser i søknader som ikke vil nå gjennom, og det vil være enklere å styre mot en verdensarvliste uten dagens store skjevheter.
Norsk verdensarv
Som medlem i verdensarvkomiteen har Norge et ekstra ansvar for å forvalte vår egen verdensarv på en god måte. Disse forpliktelsene er nedfelt i verdensarvkonvensjonen som Norge har signert.
Norge har store ressurser og det bør være opplagt at vi følger kravene som stilles til oss. Vi har åtte verdensarvsteder i Norge, Bryggen i Bergen, Urnes stavkirke, Røros bergstad med Cirkumferensen, bergkunsten i Alta, Vegaøyan, Struves meridianbue, Vestnorsk fjordlandskap og Rjukan og Notodden industriarv. Flere av verdensarvstedene her hjemme skal nå ta avgjørelser om infrastruktur, klimatiltak og næringsutvikling som vil kunne få betydning for kultur- og naturverdiene, og verdensarvstatusen. Særlig står Bryggen i Bergen og Vegaøyan foran store utfordringer som vil kreve ekstra mye av oss i årene som kommer.
Vi i Norge føler kanskje at vi er litt i verdens utkant. Men med våre åtte innskrivinger på lista er vi en del av verdens felles hukommelse. Vår kultur- og naturarv er umistelig. Ikke bare for oss selv, men for hele verden. Da må vi gjøre det som skal til for å ta godt vare på den.
Hanna Geiran
Riksantikvar og Norges delegasjonsleder til verdensarvskomitéen
Dato 16.07.2019 10:20 endret 16.07.2019 10:34
