1Om ruiner
1.1 Hva er en ruin?
Middelalderruiner er rester av bygninger og anlegg som er laget i naturstein eller tegl lagt i kalkmørtel, bygd før 1537. Det varierer hvordan bygningene ble ruiner, men som oftest gikk bygningen ut av bruk og ble forlatt. Stein var verdifullt, og bygninger som ikke var i bruk ble ofte revet ned og brukt som byggemateriale. Steinbygninger var sjeldne i Norge, siden vi oftest bygget i tre. Derfor er det relativt få middelalderruiner i Norge.
Profane steinbygninger var vanligst i de store byene, mens vi finner kirkeruiner i både byer og på landsbygda.
1.2 Byggestil
Det var i all hovedsak to byggestiler for steinbygg i middelalderen; romansk og gotisk. Romanske byggverk i Norge stammer fra perioden mellom år 1000-1250, mens de gotiske stammer fra tiden mellom 1250-1350. Mange bygg har trekk fra begge stilene.
Typiske kjennetegn kan være:
Romansk stil:
- Tykke vegger
- Runde buer
- Dyrefigurer og hoder med grimaser på kapiteler
- Tønnehvelv
Gotisk stil:
- Spisse buer
- Slanke søyler
- Ribbehvelv og strebebuer
- Planteornamenter på toppen av kapiteler.
Hva slags bygningsrester vi finner, avhenger av hva slags bygning som sto der. I kirkeruiner vil vi finne rester av kirkeskip, kor, sakristi, tårnfot, tårn og kirkeportaler. Er ruinen fra et forsvarsverk, vil det være rester av hovedporter, sortieport, ringmurer, brystvern og kasematter, og det kan være spor av en vollgrav rundt muren.
2Ruinkonservering
2.1 Ruinens verdi som ruin
Ruiner har verdi nettopp fordi de er ruiner, og derfor praktiseres konservering som funnet. Ruiners forfall fra bygg til ruin er et vitnemål om historiske hendelser vi ikke finner i stående byggverk fra samme tid. Ved å studere ruinenes form, byggemåte og materialer, kan vi øke vår kunnskap om middelaldersamfunnet. Dette gjelder ikke bare for fagforskere, men også for historielag, skoleklasser og andre.
2.2 Internasjonale retningslinjer
Kulturminneforvaltningen skal etter beste evne følge retningslinjene som er lagt ned av de internasjonale chartrene og konvensjonene som har blitt vedtatt i årenes løp. Essensen i disse er at kulturminner tilhører og angår hele menneskeheten, og de må bevares med respekt, omtanke og det beste som til enhver tid finnes av erfaring, kunnskap og teknikk.
I praksis betyr dette:
- Ruiner skal konserveres som funnet.
- Tilnærmingen skal være forsiktig og konservativ. Dette betyr at det skal foretas så minimale fysiske inngrep som mulig med maksimale tekniske ferdigheter.
- Tenke, planlegge og handle helhetlig. Ruin og omgivelser er elementer i samme kulturmiljø.
- Alle tiltak skal dokumenteres før, under og etter tiltak. Det samme gjelder årsakene om man velger ikke å gjøre noe. Dokumentasjon av tilstanden før inngrep og av inngrepsprosessen er like viktig som dokumentasjon av resultatet.
- Ikke skjule eller fjerne konsekvensene av aldring.
- Forsøke å forutsi vanskelighetene før de oppstår.
- Sørge for regelmessig, godt vedlikehold.
2.3 Dispensasjon
Ruiner er automatisk fredet ifølge kulturminneloven § 4. Dette betyr i praksis at tiltak eller inngrep på ruinen i seg selv, eller området rundt, er forbudt etter kulturminneloven § 3. Hvis man ønsker et tiltak eller inngrep kan man ifølge lovens § 8 søke kulturminnemyndighetene om dispensasjon til tiltaket. For mer informasjon om tiltak på eller rundt ruiner, eller dispensasjon til disse, se egne veiledere om disse emnene.
2.4 Riksantikvarens ruinprosjekt 2006-2020
Siden 2006 har Riksantikvarens ruinprosjekt arbeidet med å restaurere og konservere middelalderruiner. Prosjektet er en del av Riksantikvarens bevaringsprogrammer og har 4 målsetninger:
Restaurering, skjøtsel og tilstandsanalyse:
Målet er å sette i stand et utvalg av middelalderruiner så de er i en slik standard at de kun trenger vanlig skjøtsel og vedlikehold. Ved utgangen av 2018 er 33 ruiner satt i stand og 25 ruiner venter på tiltak.
FOU og dokumentasjon
Forskning og utviklingsarbeidet, samt dokumentasjon, har bestått av arkeologiske undersøkelser, arbeid med georadar, fotogrammetri og fotoarbeid.
Informasjon og formidling
Dette arbeidet har gått ut på å sette opp informative skilt og utforme informasjonsark.
Kompetanseutvikling
På dette feltet har Riksantikvaren bidratt til seminarer for eiere, forvaltere og håndverkere rundt om i landet.
For mer informasjon om ruinenes tilstand og prosjektets framgang les prosjektets statusrapporter.
3Ansvar og roller
Ansvaret for middelalderruinene er delt mellom kulturminneforvaltningen og eier av grunnen ruinen ligger på. Forvaltningen er delt mellom Fylkeskommunen og Riksantikvaren.
3.1 Eier
Ruinens eier kan være en privatperson, men også et firma, en forening, et museum, en kommune eller andre.
Eieren er ansvarlig for at ruinen vedlikeholdes og har ansvaret for at skader på ruinen repareres. Eierenkan som hovedregel ikke gjøre arbeidet selv, siden det krever spesialkompetanse.
Om et fredet byggverk forfaller grunnet mangel på vedlikehold, kan eieren bli pålagt å gjennomføre tiltak for å motvirke dette i henhold til kulturminneloven § 17.
Hvis en eier eller bruker gjør skade på et fredet byggverk eller anlegg, kan vedkommende ifølge kulturminneloven § 16 pålegges å føre kulturminnet tilbake til sin tidligere tilstand. Det samme gjelder når andre gjør skade på byggverket eller anlegget, og eieren var klar over det, men ikke søkte å forhindre skaden.
Ruiner skiller seg også fra for eksempel bygninger ved at ruinene som regel ikke er i bruk eller skal brukes til boligformål eller andre lignende funksjoner. Det kan i slike tilfeller være fornuftig å bli enige om en løsning der for eksempel kommunen eller andre går inn som formell tiltakshaver.
3.2 Fylkeskommunen
Fylkeskommunen har forvaltningsansvar for alle ruiner utenfor Oslo, Bergen, Tønsberg og Trondheim og fordeling av tilskudd til ruinprosjekter.
Forvaltningsansvaret går ut på:
- Vurdering av arealplaner, tiltak og inngrep som påvirker eller kan påvirke ruinen
- Fordeling av tilskudd til tiltak på ruinen og/eller nærliggende område
- Tilsyn med kompetent arbeidskraft som kan vedlikeholde og restaurere ruinen
- Utforming av skisseprosjekt, arkivstudier og prosjektbeskrivelse
- Fordeling av tilskudd til prioriterte prosjekter
3.3 Riksantikvaren
Riksantikvaren vil ha forvaltningsansvaret for ruinene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tønsberg.
Riksantikvaren har også ansvar for kunnskapsutvikling. Det er viktig med utdanning av nye kulturminneforvaltere i alle lag av konserveringsarbeidet, både arkitekter, konservatorer, ingeniører, håndverkere og forvaltere.
Riksantikvaren skal også ha ansvaret for at det er et nettverk mellom eiere, håndverkere og andre fagfolk gjennom for eksempel Nordisk Ruinseminar, Nettverkstreff for eiere og nettverkstreff for håndverkere.
Riksantikvaren vil også være klageinstans for alle vedtak fylkeskommunen fatter.
4Forarbeid
Konserveringsprosessen har flere stadier før det praktiske arbeidet på selve ruinen starter:
- Kontakt mellom eier og forvalting
- Skisseprosjekt
- Arkivstudie
- Tilstandsanalyse
- Prosjektbeskrivelse og tiltaksplan
4.1 Kontakt mellom eier og forvaltning
Det er viktig at forholdet mellom eier og kulturminnemyndighet er godt fra begynnelsen. Sørg for at eier er inkludert i prosessen.
4.2 Skisseprosjekt
Etter at eieren er kontaktet utarbeides det et skisseprosjekt. Dette er en enkel beskrivelse av hvilke tiltak somman ønsker å gjennomføre.
4.3 Arkivstudie
Før man starter med konserveringsarbeidet, trenger man en oversikt over ruinens historie. Dette innebærer oversikt over eldre arkeologiske undersøkelser av området, konstruksjonen og materialer fra bygget da bygningen ble satt opp, men også senere endringer og konserveringstiltak. Denne informasjonen hentes gjennom søk i arkiv, undersøkelser på stedet og samtaler med håndverkere eller andre som har vært engasjert i arbeidet. Lokale ildsjeler og lokal kunnskap kan være viktige kilder i denne prosessen. Oversikten er viktig for å kartlegge hvilke deler som prioriteres for bevaring.
4.4 Tilstandsanalyse
Det må gjøres undersøkelser på selve ruinen for å se den fysiske tilstanden den er i. Bygningens konstruksjon, deler og materiale må undersøkes og dokumenteres før det gjøres inngrep. Spesielt viktig er det å få en oversikt over hva som er originalt og hva som er tilføyd senere eller endret. All nødvendig informasjon må lagres og gjøres tilgjengelig etter behov. Man må også redegjøre for valg av materialer og metoder.
En bygnings tilstand og årsaken til nedbryting må kartlegges før et inngrep. Undersøkelsen må basere seg på historisk dokumentasjon, undersøkelse av bygningen og, hvis det er helt nødvendig, vitenskapelige undersøkelser gjennom ikke-destruktive metoder. Dette skal ikke hindre akutte sikringstiltak og mindre inngrep.
Mange ruiner ble konservert på slutten av 1800-tallet, og metodene som ble brukt den gangen ville ikke vært tillatt i dag. Blant annet ble det hogget i original mur, og sement ble brukt som materiale. Materiale fra disse konserveringene kan forstyrres uten store problemer, og ofte kan man vurdere å fjerne sement og andre moderne materialer fra ruinen.
4.5 Prosjektbeskrivelse og tiltaksplan
Prosjektbeskrivelsen er en mer detaljert utgave av skisseprosjektet. Denne inneholder informasjonen fra arkivstudien og tilstandsanalysen av bygget, en oversikt over hvilken fagkompetanse som trengs, budsjett og tiltaksplan.
Oversikt over fagkompetanse
Lag en oversikt over hvilken fagkompetanse som trengs. Det er behov for ekspertise for forundersøkelser, tilstandsanalyse og håndverkere som gjør det praktiske arbeidet.
Det vil ofte kreve spesialkompetanse å utføre oppgaver i konserveringen. Dette varierer naturlig nok fra prosjekt til prosjekt, men generelt vil det alltid være behov for arkeologer, bygningsarkeologer, spesialister på spesifikke materialer eller teknikker m.m.
Tiltaksplan
Som med alle prosesser i forvaltningen av kulturminner, krever ruinkonservering nøye planlegging. Planen skal beskrive de enkelte tiltakene som skal sette ruinen i stand. Dette er beskrivelser av teknikker, materialvalg og metode. Valgene skal være basert på antikvariske prinsipper.
Tiltaksplanen skal inneholde en del som dreier seg om konserveringen av ruinen, og en del som gjelder videre skjøtsel.
Budsjett
Ruinkonservering krever kompetanse fra flere fagområder, og oppgavene vil ofte ta mange år å gjennomføre. Før prosjektet starter er det nødvendig å sette opp et rammebudsjett som viser utgifter og finansieringen av tiltakene i tiltaksplanen. Ruiner er såpass forskjellige at utgiftene og utgiftsnivået vil variere, men alle budsjetter bør ha følgende poster:
Forarbeid:
- Arkivgjennomgang
- Tilstandsanalyse/feltarbeid
- Reise
- Lønn
- Kost og losji
- Tilstandsrapport med anbefalinger
- Utarbeiding av konserverings- og skjøtselsplan
- Egeninnsats
- Diverse og uforutsett
Forberedelser på stedet:
- Midlertidig overdekking av murverk
- Midlertidig inngjerding
- Midlertidig skilting
- Rigg og drift (vann, strøm, avfallshåndtering)
- Anskaffelser av utstyr
- Prøvefelt til murerarbeid
- Egeninnsats
- Diverse og uforutsett
Konserveringsarbeid
- Dokumentasjon
- Meisling av sement i fuger
- Avfallshåndtering
- Rensing og klargjøring til oppmuring
- Fuging
- Stabilisering av murkjerne og murkrone
- Ettervanning og kontroll ved murer
- Forbruksmateriell
- Administrasjon, befaring, ekstern oppfølgning
- Egeninnsats
- Diverse og uforutsett
Etterarbeid, årlig under konservering
- Befaring og evaluering med murer
- Årsrapport
- Bildemateriale
Etterarbeid ved ferdig konserving
- Fjerning av midlertidig gjerde og overbygg
- Eventuell torv eller annet dekke på murkrone
- Sluttbefaring og evaluering med murer
- Sluttrapport
Oppfølging, skjøtsel og vedlikehold
- Årlig kontroll og rapportering
- Vedlikehold av murverk
- Vegetasjonsskjøtsel
- Skilt, informasjonsmateriell, tilretteleggingstiltak
Økonomi og tilskudd
Kulturminneloven §§ 16 og 17 gjør eier ansvarlig for vedlikehold av en ruin. Konserverings- og skjøtselstiltak på middelalderruiner er ofte store, de har ofte kompliserte tekniske utfordringer og arbeidet er svært kostnadskrevende. Derfor kan eier motta offentlige tilskudd for å finansiere tiltakene. Når man skal sette i stand fredete kulturminner, er det normalt eierensom står som søker og som mottaker av tilskudd etter at arbeidene er avsluttet og rapportert.
Tilskuddet kan brukes til:
- Istandsetting
- Restaurering
- Sikring
- Formidlingstiltak.
For ruiner i de store middelalderbyene blir tilskudd gitt direkte fra Riksantikvaren. For ruiner som er under fylkeskommunalt ansvar, fordeler Riksantikvaren midlene mellom fylkeskommunene, som fordeler dem videre til kommuner og private eiere etter søknad. Grunnet de høye kostnadene og arbeidets omfang er det nødvendig med stramme og langsiktige prioriteringer.
Skjøtsel er en kontinuerlig oppgave, og det må settes av midler til dette.
5Prosjektgjennomføring
5.1 Valg av utførende
Valget av utførende håndverker eller firma er tiltakshaverens ansvar, men kulturminneforvaltningen kan gi råd.
Ruinkonservering krever kompetent arbeidskraft. Derfor stilles det strenge krav til fagkompetanse hos de som skal utføre arbeidet. Det er kulturminneforvaltnings plikt å se til at de utførende innehar den nødvendige kompetansen. Kravene stilles til alle som skal arbeide med ruinen, ikke bare ledelsen i det utførende firmaet. Kravene som stilles er:
- Utførende firma som hyres inn skal ha formell kompetanse.
- Utførende firma må kunne vise til referanseprosjekter, med kontaktinformasjon.
- Utførende håndverkere skal ha deltatt i minst tre tidligere prosjekter med tilsvarende oppgaver.
- Lærlinger eller andre under utdanning skal følges opp kontinuerlig.
Ved valg av utførende skal realkompetanse, i form av erfaring med kalkmuring og kjennskap til ruinkonservering, veie tungt.
Anbudsrunden i et ruinkonserveringsprosjekt har mange utfordringer:
- Det er store oppgaver, og de kan ta flere år å ferdigstille.
- Det er vanskelig å vite omfanget før arbeidet er i gang.
- Det er ofte et ønske om lokal forankring, og dette kan komme i konflikt med et åpent anbud.
Det anbefales å utlyse anbud på bakgrunn av timepris og kvalitet/erfaring, og ikke for jobben totalt.
5.2 Praktisk restaureringsarbeid
Inngrep
Alle inngrep må være basert på en vurdering av ruinens kulturhistoriske verdi. Alle problemer må også løses med respekt for ruinens kulturhistoriske verdi, samt verdien av helheten av området rundt ruinen.
Alle inngrep skal
- være basert på tradisjonelle materialer og metoder
- være reversible
- ikke hindre fremtidig bevaringsarbeid, om det er umulig med reversible tiltak (et minstekrav)..
- ikke hindre muligheten for å senere å få tilgang til historisk dokumentasjonsmateriale.
Gjør minst mulig inngrep i konstruksjon og materialer. Murverk kan i enkelte tilfeller demonteres helt eller delvis dersom dette er helt nødvendig.
Ved inngrep skal ruinen anses som en helhet, og alle deler og materialer skal få samme grad av oppmerksomhet.
Behold så mye av de originale materialene som mulig.
Reparasjon og erstatning av fjernede deler
Ødelagte deler kan erstattes hvis de estetiske og historiske verdiene ivaretas. Dette kan gjøres der svekkede eller skadede bygningsdeler må byttes eller for å tilfredstillelse krav til helhetskonseptet for bevaring av ruinen. Om noe skal byttes ut, bruk tradisjonelle metoder og materialer. Delene som byttes ut må kategoriseres, og spesielt karakteristiske delene må bevares.
Nye deler skal lages av samme steintype som delene de erstatter. De må ha lignende fysiske egenskaper som den gamle muren.
Teknikk og utstyr
Utstyr og teknikk, inklusive bruk av verktøy, skal helst være i samsvar med det som ble brukt i det originale arbeidet.
Det er ikke ønskelig å kopiere nedbryting på nytt materiale, så det aksepteres at nye bygningselementer skiller seg ut. Dersom slike finnes, kan passende tradisjonelle metoder eller godt dokumenterte moderne metoder brukes for inntoning av ny mur dersom dette ikke skader eller på annen måte bryter ned murens overflate.
Moderne materialer og teknologier
Moderne materialer, som epoxy og forsterkning av konstruksjoner med stål, skal brukes svært forsiktig, og bare i tilfeller hvor holdbarhet og stabilitet har blitt bevist gjennom lang tids bruk. Moderne installasjoner som for eksempel lyssetting, skal alltid vurderes individuelt og behandles som en dispensasjon.
6Skjøtsel
Når konserveringsarbeidet er ferdig, må ruinen skjøttes. Skjøtsel av ruiner er tredelt: Grønn skjøtsel, hvit skjøtsel og vedlikehold av skilt og andre installasjoner.
6.1 Hvit skjøtsel
Hvit skjøtsel er skjøtsel av murverket. Hvit skjøtsel skal gjøres av fagpersonell. En egnet murer bør se over ruinens tilstand hvert eller annethvert år og utføre mindre reparasjoner fortløpende. Små murskader er enkle og rimelige å rette på, men kan fort utvikle seg til å bli store og kostbare reparasjoner om de får stå urørt.
6.2 Grønn skjøtsel
Grønn skjøtsel er skjøtsel av området rundt ruinen, og da spesielt av plantelivet. Denne typen arbeid kan utføres av all slags personell, så lenge de har fått en enkel innføring. Grønn skjøtsel innebærer blant annet luking av ugress, klipping av gress, vasking av murverk, fjerning av torv og skjøtsel av grønt toppdekke.
Hvordan dette gjøres, varierer fra sted til sted, men det er noe man alltid skal ta hensyn til:
- Skjøtsel av grønne planter skal gjerne gjøres når de er i vekst og jorden er våt.
- Unngå bruk av tunge maskiner, de kan skade kulturlaget i jorden. Må det brukes maskiner, skal de kjøres på frossen mark eller kjørematter.
- Hold kantene av muren fri for planter. Planterester blir til jord, som så tar opp fukt og kan føre til frostsprengning i muren.
- Fjern trær i nærheten av murverket.
- Ta hensyn til fredede eller verneverdige plantearter i området.
- Bruken av ugress- og insektsmidler må følge nasjonalt regelverk og lokale forskrifter, og det skal ikke brukes midler som skader murverket.
Beiting som skjøtsel
Beitedyregner seg godt til å skjøtte området rundt ruiner. Området blir pent beitet ned og naturlig gjødslet. Dette vil gjøre området til en såkalt ugjødslet beitemark, en naturtype som er verneverdig i seg selv. Sauer og geiter er best egnet til dette, men andre beitedyr er også aktuelle. For å kunne bruke beitedyr som skjøtsel må forholdene ligge til rette for dette, og det må være et godt samarbeid med dyreeier/grunneier.
6.3 Skjøtsel av skilt og installasjoner for tilrettelegging
Skilt og andre installasjoner som er satt opp rundt eller i ruinen, må også vedlikeholdes og renholdes.
For mer detaljerte beskrivelser av skjøtselmetoder se egen veileder for ruinskjøtsel, Håndbok for murere i ruinkonservering og Håndbok i konservering av ruiner fra middelalderen