Skipsfunn, kulturminneloven § 14

§ 14 Skipsfunn

«Staten skal ha eiendomsretten til mer enn hundre år gamle båter, skipsskrog, tilbehør, last og annet som har vært ombord eller deler av slike ting når det synes klart etter forholdene at det ikke lenger er rimelig mulighet for å finne ut om det er noen eier eller hvem som er eier.

Vedkommende myndighet etter loven her kan – uten hensyn til hvem som er eier – grave fram, flytte, granske og ta opp ting som er nevnt i første ledd og sette i verk andre tiltak for å verne eller ta hånd om tingen. Slike tiltak, eller andre tiltak som kan skade tingen, kan verken eieren eller andre sette i verk uten tillatelse fra vedkommende myndighet, eventuelt på visse vilkår. Eier eller bruker av grunnen skal så vidt mulig varsles før tiltak etter dette ledd iverksettes. Bestemmelsene i § 9, § 10 og § 11 annet ledd får tilsvarende anvendelse.

Finner av ting som nevnt i første ledd plikter å melde funnet til vedkommende politimyndighet på stedet eller til vedkommende myndighet etter loven her. Når staten er eier kan vedkommende myndighet – etter at funnet er undersøkt overlate det helt eller delvis til finneren eller grunneieren.

Departementet kan skjønnsmessig fastsette en finnerlønn. Paragraf 13 tredje ledd får tilsvarende anvendelse. Som finner regnes den som påviser et tidligere ukjent funn og gir melding om dette, jf. tredje ledd.»

Fra kulturminneloven § 14

Generelt

Skipsfunn er ikke automatisk fredet gjennom loven, men kulturminneloven § 14 slår fast at staten eier skipsfunn, dersom dette er eldre enn 100 år, og eieren ikke er kjent. Dersom skipsfunnet har en kjent eier, kan denne ikke igangsette tiltak som kan medføre inngrep i skipsfunnet uten tillatelse fra fylkeskommunen/ Sametinget. § 14 har heller ikke referanser til planlovverk, slik som kulturminneloven § 8 fjerde ledd har. Det innebærer at det ikke kan gis tillatelse til inngrep i skipsfunn gjennom reguleringsplan. Alle inngrep i skipsfunn behandles derfor som enkeltvedtak, unntatt forskningsundersøkelser eller sikringstiltak i det rette forvaltningsmuseets regi. Den geografiske ansvarsfordelingen er fastsatt i egne avtaler mellom henholdsvis universitetsmuseene (vedtakssak av 27.3.2019) og tre sjøfartsmuseer/stiftelser (avtale av 9.10.2019).

Hva er skipsfunn?

Begrepet «skipsfunn» i § 14 første ledd er vidt definert og omfatter; «(…) mer enn hundre år gamle båter, skipsskrog, tilbehør, last og annet som har vært ombord eller deler av slike ting (…).».  Dette innebærer at vi med skipsfunn ikke bare mener skipsvrak, men også gjenstander fra tidligere tiders skipsfart. Et viktig spørsmål vi må stille oss er om gjenstanden har «vært om bord»? Det legges til grunn at skipsfunnet må ha blitt deponert fra fartøyet før det havnet på sjøbunnen. Dersom kulturminnene kan ha blitt deponert fra land, for eksempel kastet som søppel, er det per definisjon ikke et skipsfunn, og § 14 kommer ikke til anvendelse. Et kulturlag på sjøbunnen som er dannet som følge av for eksempel dumping av ballast, eller av at gjenstander er mistet eller kastet over bord, vil kunne defineres som et skipsfunn. Andre kulturminner under vann, som kaier, moloer, steinalder-lokaliteter osv. omfattes ikke av § 14, men kan være fredet etter § 4 i kulturminneloven.

§ 14 slår fast at staten eier skipsfunn som er over 100 år gamle, så lenge eieren ikke er kjent. Det er sjelden at eieren av eldre skipsvrak er kjent, fordi identiteten til gamle vrak ofte kan være svært usikker. Når det gjelder yngre skipsvrak kan vrakets identitet ofte være enklere å fastslå. Det er viktig å vite at vrak i nesten alle tilfeller vil ha en eier. Det kan være private eiere, forsikringsselskaper eller skipsassurandører, firmaer som hugger opp vrak, fremmede stater eller den norske stat. Vrak fra første verdenskrig og særlig vrak fra andre verdenskrig har svært ofte en kjent eier. I Norge eier firmaet Saga shipping et stort antall vrak langs hele kysten. Særlig gjelder dette vrak som sank i tysk tjeneste. Allierte vrak eies fremdeles i stor grad av de statene de seilte for da de sank. Den norske stat eier også et stort antall skipsvrak fra andre verdenskrig langs kysten. Mange av disse er tyske og ble overtatt som krigsbytte etter krigen. Et viktig moment i eierskapsspørsmålet i § 14, slås fast i § 14 annet ledd. Selv om eieren er kjent, kan ikke vedkommende sette i gang tiltak som kan innvirke på skipsfunnet uten tillatelse fra rette myndighet (fylkeskommunen/Sametinget). § 14 legger med andre ord strenge restriksjoner også på private eiere. Hvis et skipsvraks identitet er kjent, er det viktig at eierforhold avklares fordi eierforhold står sentralt i paragrafen. Det er viktig at eieren informeres og gis mulighet til å komme med innspill dersom et skipsfunn med kjent eier omfattes av en søknad.

Melding om funn

§ 14 tredje ledd slår fast at finnere av skipsfunn plikter å melde funnet til rette myndighet. Fra 1.1.2020 er rette myndighet fylkeskommunen/Sametinget. Kulturminneforvaltningen har utarbeidet et felles funnskjema som skal brukes. Skjema og informasjon finner du her.

Fylkeskommunen/ Sametinget bør umiddelbart sende innkomne funnskjemaer til rette sjøfartsmuseum for funnregistrering og vurdering av eventuelle oppfølgingstiltak. Det er viktig at gjenstander fra skipsfunnet, eller deler av dette, ikke fjernes fra funnstedet. Dersom det er tatt opp funn fra skipsfunn under vann, er det svært viktig at sjøfartsmuseet varsles umiddelbart, slik at tiltak for å hindre nedbrytning av gjenstanden kan iverksettes så snart som mulig.

Sikringssone

Kulturminner som er omfattet av § 14 har ikke sikringssone. Dersom det er behov for å verne et område rundt et skipsfunn, må dette gjøres ved bruk av en områdefredning, jf. kulturminneloven § 19. Legg også merke til at skipsfunn ikke er direkte fredet eller vernet gjennom lovteksten. Paragrafen slår kun fast at staten er eier, dersom en annen eier ikke er kjent og at det trengs tillatelse for å gjøre inngrep i slike. I praksis gir dette en tilsvarende beskyttelse som fredning eller vern.

Funnsted

§ 14 sier ikke noe om hvor skipsfunnet må være deponert for å være omfattet av loven. De samme reglene gjelder for skipsfunn som er eldre enn 100 år, enten funnstedet er i havet, i elver, innsjøer, myrer eller på land. Det er viktig å være klar over at det aldri har blitt gjennomført noen nasjonal kartlegging av kulturminner under vann, tilsvarende for eksempel ØK-registreringene på land. Dette innebærer at registreringer i Askeladden i all hovedsak er skipsfunn som er funnet ved tilfeldigheter eller i områder som er registrert i forbindelse med tidligere tiltak. Det er derfor viktig å være klar over at det kan være kulturminner i områder som ikke har kjente lokaliteter i Askeladden.

Norge har, med hjemmel i havrettstraktaten, utvidet territorialgrensen fra 4 til 12 nautiske mil, samt opprettet en tilstøtende sone på ytterligere 12 nautiske mil. Norge har benyttet seg av en mulighet i havrettstraktaten som innebærer at kulturminneloven gjelder også i denne tilstøtende sonen. I praksis gjelder derfor kulturminneloven 24 nautiske mil fra grunnlinjen.

For kulturminner i Norsk økonomisk sone utenfor tilstøtende sone (24 nautiske mil fra grunnlinjen), har Petroleumsloven omtale av kulturminner i § 10 andre ledd, siste punktum:

«Alle rimelige foranstaltninger skal tas for å unngå skade på dyre- og plantelivet i havet, kulturminner på havbunnen, og forurensning og forsøpling av havbunnen, dens undergrunn, havet, luften eller på land.»

Begrepet må forstås som et lovvern av kulturminner på havbunnen. I forskriften til Petroleumsloven § 22 a er tiltakshavere pålagt å utrede kulturminner i konsekvensutredning, inkludert hvilke kulturminner som finnes i området, konsekvenser for disse og avbøtende tiltak

I Norge har vi fem museer, både stiftelser og universitetsmuseer, som har ansvaret for å ivareta statens eiendomsrett til skipsfunn. Disse er Norsk maritimt museum, Museum Stavanger (Stavanger sjøfartsmuseum), Bergens sjøfartsmuseum, NTNU Vitenskapsmuseet og Norges arktiske universitetsmuseum. Disse museene har myndighet til å gjennomføre registreringer og utgravninger under vann, både for skipsfunn og automatisk fredete kulturminner under vann som er fredet etter § 4.  Kulturminneloven § 14 henviser videre til § 10 som fastsetter utgifter til slik granskning. Arkeologiske undersøkelser av skipsfunn bekostes av tiltakshaver der det er konflikt. Museene vil videre også ha ansvar for konservering og oppbevaring av skipsfunn når disse tas inn til museet. Ifølge ansvarsforskriften har museene ansvaret for forvaltningen av alle kulturminner under vann, men også for skipsfunn fra etter år 1536 på land.

Registreringer under vann

Sjøfartsmuseene har myndighet til å gjennomføre registreringer under vann i forbindelse med søknader om tiltak. Det stilles strenge krav til gjennomføring av vitenskapelig dykking i Norge, og virksomheten er regulert av Forskrift om utførelse av arbeid § 26. Forvaltningsmuseene har den kompetansen og utstyret som er påkrevd. Videre har museene lang erfaring og bred oversikt over funn og funnpotensial i sine distrikter utover de funn som allerede er kjent. Museene vil vurdere funnpotensial og på bakgrunn av dette avgjøre om det bør gjennomføres en registrering i saker som kan påvirke kulturminner under vann.

Registrering av skipsfunn på land

Fylkeskommunene/ Sametinget har ansvaret for å gjennomføre registering av kulturminner på land. Registrering av skipsfunn på land ligger også under denne myndigheten når skipsfunn man forventer å finne er eldre enn år 1536. For skipsfunn fra tiden etter 1536 som befinner seg på land ligger denne myndigheten til forvaltningsmuseene med ansvar for skipsfunn.

Dersom tiltaksområdet er innenfor et automatisk fredet kulturminne, som for eksempel middelalderbyene, kreves dispensasjon etter kulturminneloven § 8. Dersom det skal graves i et område der det er potensial for middelalderske by-kulturlag, er det NIKU som skal gjennomføre arkeologisk registrering og eventuell utgravning. Dersom det dukker opp skipsfunn i forbindelse med slike undersøkelser, uavhengig av alder, må fylkeskommunen gi separat tillatelse etter § 14. Arkeologiske undersøkelser skal da gjennomføres av rette forvaltningsmuseum basert på skipsfunnets alder.

Alle som ønsker å gjennomføre et tiltak som kan virke inn på et skipsfunn som er omfattet av kulturminneloven § 14 annet ledd, må søke fylkeskommunen/Sametinget om tillatelse i medhold av kulturminneloven. Dette gjelder inngrep i lokaliteten, samt tiltak som er egnet til å fremkalle fare for skade på kulturminnet. § 14 nevner ikke utilbørlig skjemming.

Vanlige tiltak

Vanlige tiltak som kan komme i konflikt med skipsfunn og som er omfattet av § 14 er: mudring, utfylling, brygger, moler, rørledninger, kabler, landvinningsprosjekter osv. Andre vanlige tiltak kan være ankringsplasser eller annen bunnforankring til for eksempel fiskeoppdrettsanlegg og småbåthavner. Videre kan erosjon fra skipstrafikk, for eksempel ved bruk av propell eller vann-jet, skade skipsfunn på sjøbunnen.

Forholdet til reguleringsplan

Det faktum at § 14 ikke har noen referanse til § 8 innebærer at det ikke kan gis tillatelse til inngrep i skipsfunn gjennom reguleringsplan. Klima- og miljødepartementet har allikevel slått fast at dersom det er behov for å gi tillatelser i forbindelse med arbeid med reguleringsplaner, skal tillatelser etter § 14 behandles parallelt med dette. Grunnen er at det blir mer forutsigbart for planeier, samt at man vil unngå å gi tillatelse til inngrep i skipsfunn i saker der en plan eventuelt trekkes, eller der en plan påklages og klagen tas til følge. Dersom det er mulig når en reguleringsplan utarbeides, bør undersøkelsesplikten oppfylles også når det gjelder skipsfunn, selv om det ikke gis tillatelse til inngrep i slike gjennom planvedtaket.    

Hvem er søker?

Kravet om å søke om tillatelse til inngrep for et tiltak som kan virke inn på/medføre inngrep i et skipsfunn, gjelder både enkeltpersoner, bedrifter og offentlige instanser, uavhengig av hvem som er eier av skipsfunnet. Hva som menes med et «inngrep» beskrives i kulturminneloven § 3.

En tiltakshaver kan ikke iverksette tiltaket før kulturminneforvaltningen har tatt stilling til søknaden.

Søknad om tillatelse til inngrep

Den som planlegger et tiltak som kan virke inn på et skipsfunn som er omfattet av § 14, plikter å søke om dette hos fylkeskommunen/Sametinget, som har myndighet til å gi slik tillatelse.

En tiltakshaver som er usikker på om tiltaket vil virke inn på et skipsfunn, skal også henvende seg til fylkeskommunen/ Sametinget.

Tillatelse til inngrep

Det er fylkeskommunen/Sametinget som har myndighet til å gi tillatelse til inngrep i skipsfunn. Tillatelsen eller avslaget skal begrunnes.

I avgjørelsen vil fylkeskommunen/Sametinget veie de kulturminnefaglige verdiene opp mot private og samfunnsmessige hensyn, også sett opp mot tilrådingen fra forvaltningsmuseet for regionen som har ansvaret for å forvalte statens eiendomsrett til skipsfunn.

Vilkår

Fylkeskommunen/Sametinget kan knytte vilkår til en dispensasjon. Se veileder om vilkårsfastsettelse.

Vilkårene er vanligvis at det foretas en særskilt gransking (utgravning eller overvåking), eller særskilte vernetiltak, jf. kulturminneloven § 10. Vilkårene skal ha saklig sammenheng med tillatelsen og ikke være urimelige for tiltakshaver. Vilkåret settes etter at fylkeskommunen/ Sametinget har mottatt forvaltningsmuseets faglige tilrådning.

Vedtak etter § 10

Riksantikvaren fatter vedtak etter kulturminneloven § 10 om omfanget av den særskilte granskingen i de tilfellene der fylkeskommunen/Sametinget stiller vilkår om dette.

Tiltaket kan ikke iverksettes før en eventuell arkeologisk gransking er ferdigstilt.

Tidsbegrensning

Dispensasjonsvedtak etter kulturminneloven § 14 andre ledd tidsbegrenses vanligvis. Begrensningen er normalt tre år, eller tillatelsen relateres til tiltakets tidsramme.

I saker der det gis statlig tilskudd, settes fristen for igangsetting av tiltaket til ett år (jf. veileder for kulturminneloven § 10). Dette er fordi tilskudd over statsbudsjettet har begrenset gyldighet. På lik linje med andre tillatelser til inngrep i arkeologiske kulturminner er det også for skipsfunn mulighet for å søke om hel eller delvis statlig dekning. Det samme gjelder for statlig dekning av utgifter til arkeologiske undersøkelser i forbindelse med mindre, private tiltak. Dette står nærmere beskrevet i Det kongelige norske miljøverndepartement Rundskriv T-02/2007.

Ansvar

Kommunen

• har meldeplikt etter kulturminneloven § 25 når de kommer i berøring med tiltak som omfattes av kulturminneloven
• kontakter fylkeskommunen/Sametinget der saker omfatter områder i vann, for å avklare om et tiltak kan komme i konflikt med et skipsfunn som er omfattet av §14.

Tiltakshaveren (søkeren/eieren/brukeren)

• venter med å sette i gang tiltaket til forholdet til skipsfunn er avklart og alle tillatelser er gitt. De fleste kulturminner under vann er ennå ikke kjent og det kan være slike kulturminner i området
• sjekker gjeldende arealplanstatus med kommunen. Dette kan ha betydning for behandlingen av søknaden.
• orienterer seg om hvorvidt det planlagte tiltaket vil gjøres i, eller i nærheten av, et område med kjente skipsfunn, eller der det er sannsynlig at slike finnes. Fylkeskommunen/ Sametinget kan, etter råd fra forvaltningsmuseene, bistå med råd omkring dette.
• rådfører seg med fylkeskommunen/Sametinget dersom tiltaket kan virke inn på/medføre inngrep i et skipsfunn.
• vurderer justeringer/alternativer for å unngå inngrep i kulturminnet. Dette gjøres best i dialog med forvaltningsmuseet.
• sender en søknad om tiltaket til fylkeskommunen/Sametinget, dersom inngrep i kulturminnet ikke kan unngås
• varsler umiddelbart fylkeskommunen/Sametinget om et tiltak som det er gitt tillatelse til endres, eller likevel ikke skal gjennomføres

Myndighet og arbeidsoppgaver

Fylkeskommunen/Sametinget

• har hovedansvaret for forvaltningen av automatisk fredete kulturminner og skipsfunn, unntatt dem som står på Riksantikvarens liste, dvs. de fire middelalderbyene Bergen, Oslo, Trondheim og Tønsberg
• oversender søknader som gjelder tiltak i sjø og elver til rette sjøfartsmuseum for eventuelle registreringer under vann, jf. § 9 og § 11
• vurderer søknad om forskningsgraving, med prosjektplan og budsjett, som skal gjennomføres av andre enn forvaltingsmuseet.
• veileder tiltakshaveren i forkant av en eventuell søknad om tillatelse, jf. veiledningsplikten i forvaltningsloven § 11
• koordinerer sakshåndteringen før tilbakemelding til tiltakshaver i saker der flere parter i kulturminneforvaltningen skal vurdere samme sak med ulikt ansvarsområde. Dette kan bl.a. gjelde behov for undersøkelser etter kulturminneloven § 9.
• varsler søker og grunneieren eller brukeren av eiendommen dersom det er behov for å gjennomføre befaring/registrering, jf. kulturminneloven § 11 a
• vurderer kulturminneverdi basert på forvaltningsmuseenes anbefaling
• vurderer graden av inngrep tiltaket vil medføre i skipsfunn basert på forvaltningsmuseenes vurdering
• vurderer i samråd med tiltakshaveren om tiltaket også medfører andre installasjoner/tiltak som kan virke inn på kulturminner, eksempelvis veier, rør m.m., eller slitasje og annen fare for skade på kulturminner i og utenfor tiltaksområdet
• vurderer alternativer eller justeringer av tiltaket
• koordinerer eventuelle befaringer eller møter der forvaltningsmuseet og ev. NIKU og Riksantikvaren kan delta
• mottar søknad om tillatelse
• sender eventuelt. foreløpig svar til søkeren om forventet saksbehandlingstid, jf. forvaltningsloven § 11 a.
• hvis en part er representert ved advokat eller annen fullmektig, skal alle henvendelser i saken rettes til denne, jf. forvaltningsloven § 12
• sørger for at saken er tilstrekkelig opplyst
• henter snarest inn opplysninger som mangler, supplerende informasjon etc. Søkeren bør anmodes om å oversende disse innen en nærmere angitt frist, og gjøres oppmerksom på at saken ikke kan behandles før de nødvendige opplysningene er mottatt. Saksforberedelsen bør være skriftlig.
• sender saken, med alle nødvendige opplysninger, til forvaltningsmuseet for å få deres faglige tilrådning. Fylkeskommunen/Sametinget skal utsette sin avgjørelse til forvaltningsmuseet har gitt sin uttalelse.
• når forvaltningsmuseets tilrådning foreligger og saken er tilstrekkelig opplyst: fatter en begrunnet avgjørelse om dispensasjonsspørsmålet og de vilkårene som ev. stilles
• underretter Riksantikvaren dersom man planlegger å fatte et vedtak i strid med forvaltningsmuseets tilråding, jf. ansvarsforskriften § 7 (3), med en frist for Riksantikvarens tilbakemelding. Fristen bør være så kort at det ikke er nødvendig å forlenge forvaltningens frist i saken. Samtidig må det gis tilstrekkelig tid til at Riksantikvaren kan gjøre en forsvarlig vurdering av om saken overtas eller ikke.
• anmoder ved behov om prosjektplan og budsjett for gransking fra forvaltningsmuseet
• dersom det stilles vilkår om særskilt gransking: sender en anmodning til Riksantikvaren om å fatte vedtak etter kulturminneloven § 10
• mottar Riksantikvarens vedtak etter kulturminneloven § 10. Riksantikvarens vedtak er likevel adressert søker.
• sender sitt vedtak etter kulturminneloven § 14 andre ledd og Riksantikvarens vedtak etter § 10 i én samlet forsendelse til tiltakshaveren/søkeren, med kopi til Riksantikvaren, forvaltningsmuseet, ev. også kommunen og andre berørte
• mottar ev. klage på eget vedtak
• forbereder klagesaken etter § 14 for Riksantikvaren, ev. omgjør sitt eget vedtak
• meddeler tiltakshaveren skriftlig at granskingen i felt er avsluttet (ferdigmelding), snarest mulig etter å ha mottatt melding fra forvaltningsmuseet, med kopi til Riksantikvaren, forvaltningsmuseet og ev. kommunen

Kulturhistorisk museum, Stavanger Universitetsmuseum, Bergen museum, NTNU Vitenskapsmuseet og Norges arktiske universitetsmuseum

• Gir tilrådinger i saker, utarbeider prosjektplan og forslag til budsjett samt gjennomfører lovpålagte arkeologiske utgravninger av skipsfunn fra før 1537 på land, jf. ansvarsforskriften 5, § 8, § 9 b) og § 11. Legger inn nye registreringer og retter opp eksisterende data i Askeladden.

Norsk maritimt museum, Stavanger maritime museum, Bergens sjøfartsmuseum, NTNU Vitenskapsmuseet og Norges arktiske universitetsmuseum

• Gir tilrådinger i saker, utarbeider prosjektplan og forslag til budsjett samt gjennomfører lovpålagte arkeologiske utgravninger av skipsfunn og automatisk fredete kulturminner under vann, jf. ansvarsforskriften 6 a), § 9 b) og § 11 (1).
• varsler søker og grunneieren dersom det er behov for å gjennomføre befaring/registrering, jf. kulturminneloven § 11 a.
• Legger inn nye registreringer og retter opp eksisterende data i Askeladden.

Før fylkeskommunens/Sametingets vedtak skal forvaltningsmuseet

• vurdere søknad om forskningsgraving, med prosjektplan og budsjett, som skal gjennomføres av andre enn universitetsmuseet, og uttale seg til denne søknaden i en tilråding til Riksantikvaren
• fungere som faglig rådgiver for fylkeskommunen/Sametinget/Riksantikvaren
• foreta ev. befaring sammen med fylkeskommunen/Sametinget og ev. Riksantikvaren
• gi en faglig tilrådning i saken, ved å uttale seg til dispensasjonsspørsmålet og komme med begrunnet forslag til vilkår der dette er aktuelt
• sende sin tilråding til fylkeskommunen/Sametinget snarest mulig
• på anmodning fra fylkeskommunen/Sametinget: utarbeide forslag til prosjektplan og budsjett i tråd med departementets retningslinjer for budsjettering og regnskap (2011), tilgjengelig her.

Etter fylkeskommunens/Sametingets vedtak skal forvaltningsmuseet

• avklare praktiske forhold etc. med tiltakshaveren, og inngå kontrakt
• gjennomføre særskilt gransking i tråd med vedtatt prosjektplan og budsjett
• kontakte Riksantikvaren ved ev. avvik fra prosjektplan/budsjett
• varsle fylkeskommunen/Sametinget som hovedregel første virkedag etter at granskingen i felt er avsluttet (brev, e-post, telefon)
• senest innen tre uker etter at arbeidet i felt er avsluttet: gi fylkeskommunen/Sametinget og Riksantikvaren et kortfattet sammendrag av resultatet av gjennomført gransking
• oppdatere beskrivelsen i Askeladden og ev. endre kulturminnets vernestatus
• sette opp regnskapet i Riksantikvarens budsjett-mal, tilgjengelig på Riksantikvarens nettsider, som sendes tiltakshaveren og Riksantikvaren som hovedregel innen 18 måneder etter at utgravningen i felt er avsluttet
• oversende utgravningsrapporten til tiltakshaveren, Riksantikvaren, fylkeskommunen/Sametinget og ev. andre berørte eller interesserte, som hovedregel innen 18 måneder etter at utgravningen i felt er avsluttet

Riksantikvaren

• er rette myndighet etter kulturminneloven § 14 andre ledd til å gi tillatelse til forskningsgraving som gjennomføres av andre enn universitetsmuseet
• gjennomfører befaring ved behov, og i samråd med fylkeskommunen/Sametinget/forvaltningsmuseet/NIKU
• fatter vedtak etter kulturminneloven § 10 om omfang og kostnader til særskilt gransking i alle saker der det stilles vilkår om særskilt gransking. Vedtaket adresseres søker, men sendes til fylkeskommunen/Sametinget.
• nevner i vedtaket hvem som skal utføre arbeidet og fatter endelig avgjørelse i en klagesak på vedtak fattet av fylkeskommunen/Sametinget
• mottar ev. klage på eget vedtak
• omgjør sitt eget vedtak eller forbereder klagesaken for Klima- og miljødepartementet
• er ansvarlig for å føre tilsyn med gjennomføringen av arkeologiske granskinger og å kvalitetskontrollere sluttrapporter og regnskap fra utgravningene

Klima- og miljødepartementet

• fatter endelig avgjørelse i en klagesak for vedtak fattet av Riksantikvaren.