Og mange tuberkulosepasienter døde: Rundt 1900 er det beregnet at mellom 6000-7000 mennesker døde i Norge hvert eneste år av et folketall på cirka 2,2 millioner mennesker. Fra 1890 og til 1950 regner man med at 250 000 døde i Norge av sykdommen.
Det er derfor ikke rart at både stat og organisasjonsliv tok sykdommen på alvor. Under korona har vi sett plasttelt og bygninger som ble tatt i bruk for testing og vaksinering, men i motsetning til i dag ble det bygget et hundretalls egne behandlingssteder for tuberkulosen.
Fra slutten av 1800-tallet og frem mot 1940-tallet ble det bygget sanatorier og tuberkulosehjem rundt om i landet. Både stat og frivilligheten stod for byggingen, og blant annet Norske Kvinners Sanitetsforening bygget opp over 100 tuberkulosehjem som et supplement til sanatoriene – en ganske betraktelig oppbygging av helseinstitusjoner for en ung og fattig nasjon.
Mange av disse sanatoriene og tuberkulosehjemmene finnes i dag, og viser oss en interessant historie om hvordan vi ivaretok pasienter med en sykdom det ikke fantes medisiner mot. Først i 1882 ble tuberkulosebakterien påvist, og på 1940-tallet kom effektive medisiner, og før den tid var den eneste behandlingen for pasientene hvile, sol og frisk luft i landlige omgivelser.
Paradoksalt nok skapte denne dødelige sykdommen liv i bygdene.
Bygg skulle reises, og pasientene skulle ha mat og forpleining. Dette ble det arbeidsplasser av for både menn og kvinner, gjennom både bygg og driftsfasen.
For eksempel hadde en liten bygd som Follebu i Gausdal hele tre sanatorier: Det fredede bygget Kornhaug, et praktbygg i dragestil fra 1892, og Granheim lungesykehus ble begge sanatorier rundt 1900, og fra 1920-tallet ble også Follebu Røde Kors sykehus reist. Det er klart at slike institusjoner ga merkbare inntekter for bygdens folk, og at det bidro til inntekter og bedre levekår.
I andre tilfeller lå sanatoriene mer øde til, slik som sanatoriet på Harastølen i Luster fra 1902. Her ble det bygget både kraftverk og nærmest et eget samfunn med alt fra grisefjøs, vaskeri og til likhus rundt sanatoriet.
Tuberkulose er en lungesykdom, og vi kan bokstavelig talt se datidens tro på at frisk luft var helende på selve bygningene. Sanatoriene fikk verandaer, balkonger og altaner og i noen tilfeller «liggehaller» for at pasientene skulle ta til seg sollys og rikelig med luft, sommer som vinter. Godt innpakket i tepper lå de der, ofte i månedsvis, i påvente av å friskne til, eller ikke. Annen behandling enn dette fantes ikke.
Mange av bygningene finnes i dag. Mange fungerer fortsatt som sykehus, slik som Glittre sanatorium og Granheim lungesykehus. Flere har blitt sykehjem, andre er blitt boliger, som Grefsen folkesanatorium, og i underkant av 20 tidligere sanatorier er fredet helt eller delvis – de fleste som et ledd i helsevesenets landsverneplan for kulturminner.
Det enorme bygget på Harastølen har stått tomt, men har også vært kulisse for innspilling av en norsk skrekkfilm.
Når plastteltene fra koronatiden er ryddet sammen og skiltene for testsenter og vaksine er skrudd ned, vil det være få spor i form av bygninger igjen etter koronaen – om noen i det hele tatt. Fremtiden vil ikke kunne lese hvordan koronapasientene ble behandlet utfra hvordan sykehusene våre ser ut, og det i seg selv forteller mye om hvor mye medisinfaget heldigvis har endret seg.
Sanatorier og tuberkulosehjem kan likevel fortelle oss om en tragisk historie fra fortiden, om da menneskene som ble rammet av datidens pandemi ble sendt på sanatoriet for å vente på liv eller død.
