Lokalbåtenes hundre­år – historien om en rednings­aksjon i Finn­mark

 Det var nære på for den tidligere lokalbåten «Gamle Mårøy» for om lag ti år siden.
– På dette tidspunktet lå båten buksprettet og med maskinen på land, sier Erik Småland, avdelingsleder for fellestjenester og dokumentasjon ved Isegran fartøyvernsenter.  

Som mangeårig fagdirektør hos Riksantikvaren var han tett på prosessen med «Gamle Mårøy» da det gjaldt. Eieren hadde nylig avgått med døden, og de planlagte reparasjonene på verftet falt bort. Det mest realistiske alternativet så ut til være at skipet ble hugget opp der det stod.  

– Vi mente at den burde få en ærlig sjanse, sier Småland.  –  Som den siste klassiske lokalrutebåten fra Finnmark mente Riksantikvaren at «Gamle Mårøy» var et viktig historisk fartøy. Derfor tok vi kontakt med Gjenreisningsmuseet for Finnmark og Nord-Troms i Hammerfest. De var enige i at fartøyet burde bevares. Likevel er det slik fartøyvernet i Norge er helt avhengig av frivillig arbeid og tilstrekkelig lokal interesse.  

Sammen med museet holdt Riksantikvaren et folkemøte i Hammerfest for å lufte situasjonen og for å se om noen var interessert i å organisere et veteranskipslag.  

Mange husket «Gamle Mårøy» fra rutefarten, og det fantes fortsatt folk som hadde jobbet på båten. Den var bygd i 1959 ved Harstad Mekaniske Verksted, og tjente i dagrute for Finnmark Fylkesrederi og Ruteselskap (FFR) over hele fylket helt fram til 1980. I 1980 ble den solgt og fikk både nytt navn og yrke som kystvaktskipet «Norvakt», og patruljerte kysten fra Ålesund til russergrensa.   

Fra 2003 fikk den enda et nytt liv, nå under navnet «Leonora», og den ble brukt til hvalsafari og opplevelsesturer i Nordland. Og det var etter dette at den nesten endte som spiker.  

– Som «Leonora» hadde båten vernestatus, forklarer Småland. –  Det var også en forutsetning for at vi skulle involvere oss fra Riksantikvaren at denne statusen skulle videreføres.   

Vernestatus for fartøy er en avtale mellom eier og Riksantikvaren, og den er knyttet til eieren. Derfor er det ikke nødvendigvis slik at vernestatusen blir med på kjøpet ved kjøp og salg av båter.  

– Vi visste at det er en utfordring for frivillige med et relativt stort skip, sier Småland. – Mye står og faller med den rette kompetansen, men på folkemøtet i Hammerfest fant vi både bred interesse, prosjektkunnskap og praktisk kunnskap for å danne en organisasjon for det frivillige arbeidet som måtte til.  Les mer om fartøyvernarbeidet hos Riksantikvaren. 

Lokalbåtene formet landet

I litt over 100 år varte lokalbåtenes tid, frem til ca. 1980, og de bidro til å omforme kysten slik vi kjenner den. Kyst- og fjordbygdene hadde tidligere naust for egne båter, men nå fikk de dampskipskaier for å ta imot rutebåtene. Ved kaiene vokste det frem landhandlerier, postkontor og småindustri som dannet bygdesentre. Lokalfarten var både last- og passasjertransport.

– Før veien kom var knutepunktene langs kysten rettet mot sjøen, sier Småland. – I de minst folkerike områdene ble det fylkene som stod for rederidriften av rutebåtene, slik som Finnmark Fylkesrederi og Ruteselskap gjorde.

Etter krigen var samferdselspolitikken innrettet mot at veier og ferger skulle erstatte båtrutene. I de gjenværende båtrutene ville en skille passasjerer og last. Passasjerene skulle over på hurtigbåter, mens lasten endte opp på landeveien med bil.

Det var tre kategorier av båter i fylkesrederiene. Langrutebåter med lugarer stoppet på de store stedene, der de korresponderte med dagrutebåtene, slik som «Gamle Mårøy». Lokalrutene hadde bare mannskapslugarer, fordi de ikke var beregnet på passasjerovernatting. De aller minste båtene tok de tynt befolkede strekningene.

Sammen utgjorde de et nettverk som bandt grisgrendte strøk sammen med de mer folkerike byene og områdene. På toppen av dette systemet var Hurtigruten (Bergen-Kirkenes) og Kystruten (Oslo-Bergen) som bandt kystbyene sammen i et nasjonalt rutenett.

– Derfor er det viktig at et så sjørettet fylke som Finnmark har bevart et så viktig kulturminne som «Gamle Mårøy», sier Småland. – Båtene var ikke bare samferdsel, de var også sosiale møtesteder.

Her tilbrakte folk mye tid på reisen, og både på båten og på kaia møttes folk fra ulike plasser. Mange fikk et eierskap både til sin lokalrutebåt og til fylkesrederiet med.

– Kanskje kan vi si at det var litt fotballagstemning rundt disse gamle selskapene: Lokalmiljøet kunne godt kritisere rederiet sitt, men utad slo de ring om sine båter og sitt rederi med sterk lokalpatriotisme.

Et lokalmiljø slo ring om båten

Etter å ha sett den store entusiasmen på folkemøtet, bevilget Riksantikvaren tilskudd til tett båt og fikk maskinen på plass i båten igjen.

– Vi visste at dette var nødvendig for å hjelpe båten over den tekniske og økonomiske kneika, men deretter overtok lokale krefter. Dette har de gjort på en måte som er et eksempel til etterfølgelse. De restaurerer planmessig, og er kreative og dyktige i å finne bruksmåter for båten.

Siden da har båten gradvis blitt restaurert og tilbakeført, og den har hatt få endringer. I dag er båten sertifisert for 84 passasjerer, og som lasteskip for 12 passasjerer. «Gamle Mårøy» er solid, og var bygd for de aller mest værharde strekningene i landet.

I tillegg til turer, tar båten lokale fraktoppdrag, og frakter blant annet byggematerialer ut til øyene. De bidrar også i rydding av plastavfall langs kysten, og den har gjort tjeneste i beredskap ved å frakte mannskaper til reparasjonsarbeid, blant annet når stormen har tatt kraftsambandet ute på øyene. Sommeren 2024 går «Gamle Mårøy» i sin gamle rute i Øst-Finnmark.

– Verneflåten har potensial for mer enn søndagsturer, sier Småland, og jeg mener at dette er en tanke som enda flere burde ta opp og lære av, også for eksempel beredskapsmyndighetene.

Flere gamle båter har vært i reserve eller i beredskap for rutetrafikk, som blant annet den freda ferga M/F «Skånevik», M/S «Lindenes» og M/S «Granvin». Norges verneflåte er på rundt 300 skip, og mange har sertifikat og kan brukes til slik beredskap. Ikke minst: De fungerer med en teknologi som ikke kan hackes og de produserer sin egen elektrisitet.

Ti år med restaurering har gitt resultater

Båten har knapt vært i bedre stand siden den var ny. De siste årene har den fått tilskudd fra Finnmark fylkeskommune over Riksantikvarens tilskuddsordning for fartøyer til innvendig istandsetting av trappegang, salong og mannskapslugar. Til og med gardinene er sydd som kopier av de originale. Selv opplyser gjengen bak «Gamle Mårøy» på sitt nettsted at det er lagt ned mer enn 40.000 dugnadstimer siden båten ble kjøpt tilbake til Hammerfest.

I dag har «Gamle Mårøy» havneplass sentralt i Hammerfest by.

– Alle båter trenger et sted å legge til kai, fastslår Småland, og vi må ikke glemme kommunenes ansvar og bidrag i fartøyvernet. Hammerfest kommune har virkelig tatt sitt ansvar ved å stille en god havneplass til rådighet, noe som gjør det mulig å drive båten godt. De frivillige har blant åpne dager hvor «Gamle Mårøy» blir både kafé og treffpunkt for byens innbyggere.

Den frivillige innsatsen for å ta vare på båten som et fartøy i bruk og den lokale aktiviteten er stor.

– Vellykkede fartøyvernprosjekter er ofte avhengig av ressursrike enkeltpersoner, sier Småland. – Ildsjelene som får det til, som har rett kompetanse, og rundt «Gamle Mårøy» er det et helt lag av dyktige folk som stiller opp og virkelig får til mye. Her ser vi et fartøy som kan fortelle historien om lokalrutene, og som fortsatt er en del av det kulturmiljøet som den var med på å skape langs kysten.