Sjøveien

Sjøveien har til alle tider vært en viktig kommunikasjonsåre. Før utbyggingen av veier, broer og tunneler var det sjøen som bandt landet sammen, og båten var vårt viktigste framkomstmiddel.

Langs hele kysten finnes gravrøyser og gravhauger fra jernalderen og bronsealderen. Disse kulturminnene har ofte hatt en funksjon som seilingsmerker langs leia. Ofte knytter det seg sagn, historier og lokal tradisjon til slike kulturminner som er viktige å ta vare på.

Sjøveien var en forutsetning for handel med tørrfisk og etableringen av det Hanseatiske kontor i Bergen. Fra og med 1600-tallet finner vi gjestgiversteder, skysstasjoner, poståpnerier og handelssteder langs ferdselsårene, og eksport av tømmer og plank ble også viktig for Norge.

Mange av handelsstedene langs kysten i Nord-Norge hadde sitt utgangspunkt i pomorhandelen. Fra midten av 1700-tallet og frem til den russiske revolusjonen i 1917 var det utstrakt handel mellom Pomorer fra Kvitsjø-området i Nordvest- Russland og Nord-Norge, så langt sør som til Bodø.

På midten av 1800-tallet og fremover skjedde det store endringer langs kysten.

De første dampskipene ble satt i rute mellom Oslo, Kristiansand og Bergen, og Fredriksvern (Stavern) og København, Kristiansand og Trondhjem. Handelsprivilegiene ble opphevet, og det ble etablert handelsvirksomheter en rekke steder langs kysten.

Råfiskloven (1936) og etablering av Råfisklaget (1938) markerte begynnelsen på slutten for handelsstedene nordover langs kysten, og dermed for væreiernes og nessekongenes makt og innflytelse.

Kysten har i svært lang tid også hatt stor betydning for forsvaret av Norge. Allerede i viktingetiden ble det organisert et kystforsvar, omtalt som leidangsordnignen. Langs hele kysten ble bygdene organisert i det som kalles skipreider, områder som hadde ansvar for å bygge og ruste ut et leidangsskip. Det ble også bygget mange naust for å beskytte disse skipene Mange tufter etter disse er bevart.

Fartøy

Vi har i dag ca 300 verna eller freda fartøy.. Dette er blant annet ferger, passasjerfartøy, fiskebåter, hvalfangerskip, fraktefartøy og fritidsbåter. Langs kysten og innover i fjordene gikk det rutebåter og det ble det anlagt damskipskaier hvor det vokste fram små strandsteder.

Fartøy forfaller raskere enn kulturminner på land. De fleste verna og freda fartøyene er bygd med materialer og tekniske løsninger som krever kontinuerlig vedlikehold.

Havner, handelssteder, post- og anløpssteder

Allerede fra vikingtiden fantes mange handelssteder langs kysten hvor Gode havner var en forutsetning for handel og kontakt både nasjonalt og over Skagerak og Nordsjøen. Spor etter historiske havner finner vi både der disse var knyttet til fiske eller varetransport og i byene. Enkelte av disse gamle havnene har i dag veteranskipshavner. Etter hvert fikk kjøpmennene i de større byene enerett til å drive handel og opprette «kremmerleier» på steder som lå langt fra byene. Handelsstedene fikk boliger for handelsmann og væreier, mindre boliger for andre som jobbet og virket på handelsstedet, samt sjøhus, brygger og naust.

En forordning fra 1640 ga føringer om at det skulle bygges gjestgiverier både langs hovedveiene og langs kysten slik at reisende kunne få mat og trygg overnatting. Uthavnene på Agderkysten er en spesiell bebyggelsesform som forteller om norskekystens betydning for handel og forbindelser med hele Europa. I uthavnene kunne handelsskipene som gikk i trafikk mellom Nordsjøen og Østersjøen søke natt- og nødhavner, få forsyninger og gjennomføre reparasjoner. Her fantes også gjestgiverier og skjenkestuer.

Skipsvrak og arkeologiske kulturminner under vann

Kulturminner og kulturmiljøer under vann og i havner er også svært viktig for vår forståelse av livet langs kysten og for bruken av sjøveien, fra steinalderen og fram til i dag. Skipsvrak og kulturminner i kystnære undervannsmiljøer har betydelig kunnskapspotensial.  Det arkeologiske materialet fra disse stedene kan også bli viktig for videre forskning og forvaltning. Bein og treverk kan være godt bevart under vann.