Røros bergstad og Circumferensen

Historie

I 1644 ble det funnet kobbermalm i Rørosfjella. Allerede to år etter var Røros Kobberverk etablert og kong Christian IV ga verket privilegier til å utnytte alle naturressurser innenfor en Circumferens (omkrets) på fire gamle norske mil, i dag 45,2 kilometer.

Privilegieområdet hadde sitt sentrum i den første drivverdige gruva på Storwartz. Smeltehytta ble bygget ved fossen i Hitterelva, og her ble Røros bergstad anlagt. Det strømmet folk til Røros for å arbeide på kopperverket. Det var ikke mulig å skaffe nok jordbruksprodukter fra de omkringliggende bygdene, og det var derfor nødvendig å ha jordbruk som attåtnæring, både for arbeidere og funksjonærer.

Kompakte gårdsanlegg med folk og fe rundt et gårdsrom er innpasset i en byplan. Gårdsdrifta ble tilpasset det karrige fjellterrenget med ekstreme klimatiske betingelser. Røros ble innskrevet på listen over verdens kultur- og naturarv i 1980.

Bergverks- og bondebyen på høgfjellet har bevart mye av sitt opprinnelige preg – med hus og gårder fra 1700- og 1800-tallet. Gatemønsteret og gårdsrommene i sentrum framstår fremdeles slik de ble formet på 1600-tallet. Røros har ikke brent siden svenskene satte fyr på stedet i 1678 og 1679. Helheten og de enkelte delene bygger på både kontinentale stilimpulser og gammel norsk byggeskikk.

Oppbyggingen av gårdene, med hus for folk og fe rundt et lukket gårdsrom, er en videreføring av byggeskikken på landsbygda. Vinterfôret til dyra ble dyrket på jordteigene rundt byen, litt lenger ute i marka hadde de fleste setrer hvor dyra gikk på utmarksbeite om sommeren.

Bla i bilder av Røros bergstad

Produksjon i over 300 år

I 250 år var Røros Kopperverk et av Norges viktigste bergverk. I årene fra 1644 til 1977, produserte verket over 100.000 tonn kobber og 525.000 tonn svovelkis.

Landskapet og naturen rundt Røros ble fullstendig endret som følge av bergverksdriften. Enorme slagghauger ved smeltehyttene og bergvelter ved gruvene som vitner om aktiviteter under jorda.

Nesten all skog i et stort område rundt byen ble i løpet av noen år hugget for å brenne kull til smelteovnene, skaffe ved til gruvedrift og røsting, og materialer til verkets mange bygninger og anlegg, blant annet dammer, tømmerrenner og taubaner.

I tillegg var det behov for materialer til husbygging og ved, Røros en av verdens kaldeste byer, med kulderekord på minus 50,4 grader Celsius.

Circumferensen

Røros bergstad ble innskrevet på Verdensarvlisten i 1980. Det har i ettertid vist seg at området som da ble innskrevet var for snevert. Viktige kulturminner og kulturlandskapet som forklarer hvorfor Røros bergstad ble anlagt på dette ugjestmilde stedet, og hvordan byen fungerte, var ikke tatt med.

Etter at Røros bergstad hadde vært verdensarv i 30 år, vedtok Verdensarvkomiteen i 2010 en utvidelse av området og endret navnet til Røros bergstad og Circumferensen. Utvidelsen av området består av tre deler: Et stort sammenhengende område med bergstaden, byjordbruket og de viktigste gruveområdene Storwartz og Nordgruvefeltet.

Femundshytta er innskrevet som representant for de fjerntliggende smeltehyttene som ble bygget etter hvert som skogressursene nær gruvene var oppbrukt. Dessuten ble vintertransportruten fra Tufsingdal over Korssjøen til Røros innskrevet som representant for de mange vintertransportrutene over frosne elver og vann.

Hele Circumferensen fikk status som buffersone. De tre komponentene og buffersonen utgjør til sammen en enhet av kulturminner som i tillegg til selve bergstaden, blant annet omfatter gruver, smeltehytter, kullmiler, taubaner, malmveier, jernbanetrasé, vannkraftinstallasjoner, gårder og setre.