Nasjonale minioriteters kulturminner

I Norge har vi fredet bygninger siden 1923. I begynnelsen fredet Riksantikvaren det som var ansett å være “typisk” norsk, spesielt vakkert eller høyverdig, som embedsmannsgårder, tradisjonelle storgårder og kirkebygg. Gjennom hele etterkrigstiden så har perspektivet på hva som er ansett å være kulturminner i Norge vært i endring. Dette ble veldig tydelig i Riksantikvarens arbeid med Arkitekturvernåret 1975, og har vært vedtatt politikk siden den første kultuminnemeldingen i 1986 (side 12 «3.2.2. Et bredt anlagt vern»). 

På 1970-tallet skjedde det et skifte i synet på hvilke kulturminner som hadde verneverdi. Oppmerksomheten ble nå rettet mot mangfoldet i Norges befolkning og kulturminnene våre. Dette var for eksempel kulturminner knyttet til dagligliv, arbeidsliv, kvinner og samisk kultur. Dette skiftet førte også til at kulturmiljøet rundt et enkeltstående kulturminne ble viktigere.

Gjennom stortingsmelding nr. 16, Leve med kulturminner i 2004-2005, fikk Riksantikvaren i oppdrag å rette opp skjevheter i fredningslisten. Arbeidet skulle være ferdig i 2020. I en omfattende kartlegging av fredete kulturminner i Norge i 2011, fant vi at kulturminneforvaltningen ikke hadde lykkes med å ivareta kulturminnene knyttet til de nasjonale minoritetene. Målet ble derfor å bevare et representativt utvalg av de nasjonale minoritetenes kulturminner og kulturmiljø.  Utvalget skulle vise geografisk, sosial, etnisk, næringsmessig og tidsmessig bredde, og det er folkegruppene selv som skulle definere hvilke kulturminner- og kulturmiljø som er deres kulturarv.

Så, som et ledd i fredningsstrategien mot 2020 skulle Riksantikvaren løfte fram og få økt kunnskap om våre nasjonale minoriteters kulturminner, og videre frede et utvalg av disse.

Samarbeid med minoritetsgruppene

Det er minoritetene selv som eier sin egen historie, derfor er de også de som har best kompetanse og kunnskap om egne kulturminner, og kulturmiljø. For Riksantikvarens arbeid er det avgjørende at minoritetene selv er med og definerer hvilke kulturminner som er viktige, og som representerer deres historie og kultur. Riksantikvaren samarbeider også med regionalforvaltningen og relevante kunnskapsinstitusjoner i arbeidet.

Vi har valgt å nærme oss de nasjonale minoriteters kulturminner gruppevis, slik at vi har fokus på en folkegruppe/minoritet av gangen. Dette gjør vi for å kunne arbeide mer systematisk, og lære underveis i prosessen. Hittil har Riksantikvaren hatt satsninger på skogfinske kulturminner fra 2016, kvenske/norskfinske fra 2017, og jødiske kulturminner fra 2020. Vi er nå i gang med satsingen for romanifolkets/taternes kulturminner i Norge.