Ferie og fritid langs kysten

Etter hvert ble ferie mulig for flere, og i mellomkrigsårene ble retten til ferie gradvis lovfestet. I 1947 fikk alle rett til tre ukers ferie. Med fritid og ferie kom det nye aktiviteter, og kysten trakk til seg mange feriegjester.

Fra slutten av 1800-tallet ble det bygget en rekke i pensjonater og hoteller langs kysten. Ikke minst var dette vanlig i fjordene på Vestlandet som allerede rundt midten av 1800-tallet hadde tiltrukket seg velstående turister fra hele Europa.

I siste halvdel av 1800-tallet ble det etablert friluftsbad i flere av de store byene. Disse fungerte både til hygiene og til fritid. Sjøbadene ble ofte bygget nær byen, men utbygging av havnene, og dårlig vannkvalitet gjorde at disse tidlig ble nedlagt og nye sjøbad  ble anlagt  lengre ute i fjorden.

Parallelt med utviklingen av privat fritidskultur, vokste det frem en kollektiv bevegelse med bedrifts- og organisasjonshytter og feriehjem. I tillegg oppstod det en mer sosial bevegelse hvor enten private organisasjoner eller kommuner etablerte feriekolonier for barn.

En viktig del av fritidskulturen ble utviklingen av fritidsbåter. Fra og med mellomkrigstiden ble båten ikke bare et nyttefartøy, men et redskap for rekreasjon for større deler av befolkningen.

Fritidsbebyggelse

De eldste sommerhusene var i stor grad bygget av borgerskapet i de større byene og preget av sin tids rådende stilart, sveitserstilen, og etter hvert den mer nasjonale dragestilen. Etter århundreskiftet og tidlig på 1920-tallet ble det bygget stadig flere, mindre hytter. I 1930 ble det gjennomført en arkitektkonkurranse om bygging av «Skjærgårdsstuer». Mange av forslagene viste enkle hytter preget av den tids moderne stil, funksjonalismen, og i de påfølgende år ble det bygget mange enkle, rimelige hytter i dette utrykket. De fleste hyttene som ble bygget på 1930-tallet var likevelikke tegnet av arkitekter, men var selvbyggerprosjekter. På tross av dette fikk funksjonalismen stor påvirkning på utformingen av hyttene langs kysten, og var toneangivende frem til 1960-tallet. At funksjonalismen så tidlig og så sterkt påvirket utformingen av hyttene langs kysten, kan delvis henge sammen med at det ikke fantes en tidligere tradisjon for hvordan kysthytter burde se ut.

Innenfor hyttebygging er det gjort omfattende eksperimentering og utprøving av løsninger som senere ble ført videre i boligarkitekturen. Dette gjelder både form og materialer, og gjør at hyttene i mange tilfeller viser de første eksemplene på hva som ble sentrale utviklingstrekk i norsk arkitektur. Enkelte av disse hyttene har fått internasjonal oppmerksomhet.

Fritidsbåter

Fra tidlig på 1900-tallet og særlig etter krigen ble det bygget mange store og små fritidsbåter i Norge. Etter hvert som produksjonsmåter og materialer ble rimeligere, ble disse tilgjengelige for et bredere lag av befolkningen. Med dette ble holmer og skjær, fjorder og sund tilgjengelig for allmenheten. Tomter som tidligere hadde vært uten vei, ble nå tilgjengelige som mulige hyttetomter. Båten ble etter hvert ikke bare et fremkomstmiddel, men også et mål i seg selv –  å være på sjøen en sommerdag ble meningsfullt i seg selv.

Fritidsbåter omfatter en rekke ulike fartøy bygget fra andre halvdel av 1800-tallet. I mange av de første regattaene var det bruksbåter som ble benyttet, men etter hvert ble det konstruert regattabåter – spesialbygde, kostbare kappseilere i kravell med stor seilføring. Utover på 1900-tallet dukket det opp et rimeligere alternativ, seiljolla, som etter hvert ble et fast innslag på regattabanen.

I 1953 ble den første plastbåten støpt. Overgangen fra tre til plast innebar også en overgang fra håndverk til industri, og masseproduksjon av fritidsbåter. I 1960 var det ca. 35.000 motordrevne fritidsbåter i Norge, og i 2020 var det totalt over 1 million.