Norske punkter på Struves meridianbue

Historie

Siden ca. 500 år fvt. har lærde hatt en idé om at jorden er rund. På 1600-tallet, i den tidlige fasen av moderne naturvitenskap, hevdet Isaac Newton at jorden ikke er helt rund, men noe flattrykt ved polene. På 1700-tallet ble det diskutert hvor flattrykt den kunne være. Med økende krav til nøyaktighet i kart- og oppmålingsarbeid, ble det stadig viktigere å forstå jordens flattrykning.

Hvordan måles jordens flattrykning?

Ved å utføre målinger i en kjede av trekanter fra sør til nord langs en meridian, kunne man beregne den fysiske lengden av en buegrad. I tillegg måtte man finne den astronomiske breddegradforskjellen mellom endepunktene av trekantkjeden ved nøyaktige observasjoner av bestemte stjerner. Ved å gjenta dette måleopplegget flere steder, kunne man beregne jordens flattrykning og ekvatorradius. Var lengden av en buegrad kort, var jordens krumning stor i dette området, og omvendt var krumningen liten hvis lengden av buegraden var lang. Slike målinger langs en meridian kalles gradmåling. Struves målinger viste at lengden av én grad er 359 meter større ved Fuglenes enn ved Svartehavet.

Norsk deltakelse

Den tysk-russiske astronomen og geodeten Friedrich Georg Wilhelm Struve (1793–1864) ledet det omfattende prosjektet. Fra 1816 til 1855 gjennomførte han gradmålinger som i dag omfatter ti land. Først i 1845 ble Norge trukket inn i det internasjonale samarbeidet, som fikk avgjørende betydning for beregninger av jordens form og størrelse. På denne tiden var internasjonalt samarbeid ukjent, så konge, storting og regjering ble involvert og bevilget midler slik at Norges geografiske oppmåling kunne delta under ledelse av direktør Christopher Hansteen (1784–1873). Han var også professor i astronomi og leder for Christiania Observatorium. To offiserer utførte feltarbeidet med å finne egnede målepunkter og foreta målinger. Dette arbeidet innebar blant annet å frakte betydelige mengder utstyr til ulike punkter i Finnmark, som besto av mye uberørt natur.

Norske punkter på Struves meridianbue

Struves meridianbue ble målt ved hjelp av en gradmålingsrekke fra Ismail ved Svartehavet til Fuglenes i Hammerfest. Gradmålingsrekken ble formet som en kjede av trekanter med 20–40 km lange sider. Det ble målt vinkler i 265 hovedpunkter og 60 hjelpepunkter langs meridianen, som dekker en avstand på 2 821,853 km. I dag strekker trekantkjeden seg gjennom ti land: Norge, Sverige, Finland, Russland, Estland, Latvia, Litauen, Hviterussland, Moldova og Ukraina. Unescos vedtak innebærer vern av 34 punkter som fortsatt er intakte fra tiden da målingene ble utført. Alle punktene har en form for markering; et hull i fjellet, en jernbolt, en steinrøys (opprinnelig varde) eller en obelisk.

Struves meridianbue var det første teknisk-vitenskapelige kulturobjekt som er innskrevet på Unescos verdensarvliste. Det var også den første transnasjonale innskrivingen som omfatter mer enn to land. Meridianbuen er enestående i sitt omfang og kvalitet, og representerer et viktig element i geovitenskapens historie.

Struves meridianbue ble innskrevet på Unescos verdensarvliste i 2005.

Bla i bilder av Struves meridianbue

Internasjonalt samarbeid

Struves arbeid med meridianbuen markerte starten på internasjonalt samarbeid for å nå felles vitenskapelige mål. På grunnlag av dette vellykkede prosjektet ble organisasjonen International Union of Geodesy and Geophysics (IUGG) dannet, en union i den FN-relaterte organisasjonen ICSU, som fortsatt er aktiv i dag. De ti landene som deler Struves meridianbue samarbeidet om å få 34 av de opprinnelige målepunktene inn på Unescos verdensarvliste. I Norge var Statens kartverk ansvarlig faginstans.

Struves meridianbue er den lengste gradmålingsrekken som noen gang er målt. Den representerer et nøyaktig og målbevisst arbeid uten sidestykke i historien om jordens oppmåling. Deltakerne i de ulike landene hadde nødvendige personlige egenskaper for å lykkes med et så bredt og langvarig samarbeid. Resultatene ga et vesentlig bidrag til geodetisk forskning, og de fleste land i Vest-Europa brukte disse dataene for kart og oppmåling frem til satellitteknologien gjorde fremskritt.

Gradmålingsrekken, tidligere kalt Den russisk-skandinaviske gradmålingsrekken, er nå kjent som Struve Geodetic Arc (Struves meridianbue) til ære for den tysk-russiske vitenskapsmannen. Struves meridianbue er det første teknisk-vitenskapelige kulturobjektet som er innskrevet på Unescos verdensarvliste. Meridianbuen ble målt ved hjelp av en triangelkjede som strekker seg fra Svartehavet til Hammerfest. Fire målepunkter ligger i Finnmark.