Klimaendringenes konsekvenser for kulturmiljø

Klimaendringene øker påkjenningene på kulturmiljø. Kulturmiljø vil framover være utsatt for hyppigere ekstremhendelser, inkludert storm, snøskred, løsmasseskred, flom, hetebølger og tørke som kan føre til skogbrann. Stigning i havnivå, kraftigere kysterosjon og økte nivå for stormflo vil påvirke kulturmiljø i utsatte områder langs kysten.  Det fører til en rekke utfordringer i arbeidet med å bevare dem. Disse utfordringene vil bli større i årene framover. Kulturmiljøfeltet har behov for å forstå konsekvensene av at klimaet endrer seg. Økt kunnskap og kompetanse vil føre til bedre forvaltningspraksis, bedre ressursutnyttelse og mindre tap av kulturmiljøverdier.

Ekstremvær, flom og nedbør

Ekstremvær som storm og hyppigere og kraftigere regnskyll kan medføre store skader på kulturminner, kulturmiljø og landskap. Overvannshåndtering blir viktig for å unngå skader, da særlig i byer og tettsteder. Tette gategulv og avhengighet av avløpssystemer for å håndtere overvann vil gi økt fare for oversvømmelser. Mer nedbør vil dessuten kunne medføre nedfukting av bygninger og økt risiko for fuktskader. I middelalderbyene vil bevaringsforholdene for arkeologiske kulturlag under bakkenivå bli påvirket og kreve særskilt overvannshåndtering.

Skred
Skredfaren vil stedvis øke. Eldre bebyggelse er som regel er plassert slik at de ikke rammes av ras. Men et endret klima kan likevel føre til at det går ras der det tidligere ikke har gått ras. Kulturlag vil også bli utsatt for erosjon og jordskred, med fare for nedbryting av organisk materiale og destruktiv redeponering m.m.

Sti­gende hav­nivå, storm­flo og økt kyst­erosjon

Et varmere klima bidrar til at havnivåstigning. Havnivåstigningen vi vil observere i fremtiden kalles relativ havnivåstigning og er forskjellen mellom havnivåstigning og landhevning. Landhevningen etter siste istid pågår fortsatt i Norge, men den er ulik i ulike deler av landet. Vi forventer at vannstanden kommer til å stige langs mesteparten av kysten vår. En økning i havnivået vil også gi økt kysterosjon som kan true kystnære kulturmiljø.

Kysterosjon er en naturlig prosess der landmasser slites ned av vann, bølger og vind. Kraftig kysterosjon foregår blant annet på Svalbard. I de arktiske strøkene får imidlertid strendene mange steder beskyttelse av havisen. Et resultat av oppvarmingen som skjer i Arktis, er at utbredelsen av havisen blir mindre. Dette vil gjøre strandsoner i arktiske strøk mer utsatt for bølgeerosjon. På Svalbard fører erosjonen til at graver og tekniske innretninger fra gruvedrift blir vasket ut i sjøen.

Stormflo oppstår når et lavtrykk kombinert med pålandsvind skyver vann opp mot kysten, samtidig med at tidevannet er på sitt høyeste. Den forventede økningen i både havnivå og stormaktivitet vil bidra til høyere stormflommål i framtida. Dermed vil skader på kulturhistoriske bygninger og andre kulturminner forårsaket av stormflo kunne komme til å opptre hyppigere. Denne utviklingen ser vi allerede i dag.

Tining av perma­frost, is og snø

Permafrost er frosset grunn som ikke tiner om sommeren. I Norge finnes permafrost på Svalbard og i enkelte høytliggende fjellområder i fastlands-Norge. Permafrost gir svært gode bevaringsforhold for arkeologiske kulturminner.

Høyere temperaturer medfører tining av permafrost i noen områder. Dette vil gjøre bevaringsforholdene for arkeologisk materiale i arktiske strøk vesentlig dårligere. Tining av permafrost kan videre føre til setningsskader på bygninger, fordi fundamentene svikter. Redusert permafrost og økt nedbør vil også gjøre fjellsider mer utsatt for skred. Enkelte steder kan dette true både bebyggelse og arkeologiske kulturminner.

I høyfjellet fører smelting av snøfonner til nye arkeologiske funn. Det er særlig piler, pilskaft og andre gjenstander knyttet til reinsjakt som er funnet, men også trespader, sverd, sko og rester av tekstiler. Gjenstandene stammer fra ulike tidsepoker, og de eldste er rundt 4000 år gamle. Dersom slike gjenstander blir liggende i friluft, vil de raskt brytes ned og forsvinne hvis de ikke blir funnet og tatt vare på.

Bio­logisk vekst og skadedyrangrep

Et varmere og fuktigere klima øker faren for nedbrytning fra sopp og råte. Omfanget av skadedyrangrep vil også bli større, og økt vekst av for eksempel lav og mose på og rundt bygninger kan bidra til raskere nedbrytning.

Økt fuktighet kan føre til soppvekst i bygninger. Soppsporer finnes praktisk talt over alt, og når forholdene ligger til rette for det, vil sopp av ulike arter vokse. Råtesopper bryter ned treverket. Med høyere luftfuktighet og temperatur øker veksten av svertesopp (svarte prikker på malte eller ubehandlete treflater). Slik sopp bryter ikke ned treverket i noen særlig grad, men er i hovedsak et estetisk problem. Muggsopp kan oppstå på ulike typer materialer som er våte og forårsaker misfarginger og dårlig inneklima. Denne soppen bryter ikke ned treverk på samme måte som råtesopp, men kan være et stort helseproblem.

Bygninger som ikke holdes jevnlig ved like, vil ofte få begroing av for eksempel moser, alger og andre planter. Slik vekst vil øke med stigende temperaturer og økt nedbør. Alger, lav og mose skader ikke nødvendigvis bygningen, men de holder på fuktighet og kan derfor bidra til råte og frostsprengning. Mer vegetasjon rundt bygninger skaper mer fuktighet og saktere opptørking av bygningens ytre, og vil dermed medvirke til sopp- og algevekst.

Ikke bare trebygninger, men også byggverk i mur og betong kan utsettes for nedbrytning forårsaket av plantevekst, først og fremst ved at planterøtter sprenger seg vei i sprekker i muren.

Noen insektlarver lever av å spise treverk. Det er sannsynlig at klimaendringer kan ha innvirkning på utbredelsen av dem.

Husbukk krever høye temperaturer for utvikling av larver og er derfor bare utbredt i sørlige, kystnære strøk. Den optimale temperaturen for aktivitet og utvikling ligger på rundt 28–30°C, mens larvene slutter å spise av treet når temperaturen synker under 10 °C. Økte temperaturer i framtida vil derfor kunne gi bedre leveår for disse larvene. Foruten husbukk er stripet borebille og stokkmaur, insekter som kan gjøre mest skade på trehus i Norge.

Frost­sprengning

Risiko for frostsprenging vil endre seg i takt med klimaendringene. Dersom vintertemperaturen varierer over og under frysepunktet vil vann som har trukket inn i konstruksjonen fryse og tine gjentatte ganger. Da er faren for frostsprengning stor. Vannet utvider seg når det fryser til is og kan derfor sprenge i stykker byggematerialene. Effekten kan være avflassing av puss eller oppsprekking og fragmentering av fuger, stein, teglstein eller betong. Faren for frostsprengning vil variere fra sted til sted. Bygninger av stein, mur og betong i sørlige og kystnære deler av Norge vil fram mot slutten av dette århundret bli utsatt for færre fryse/tine-hendelser, og risikoen for frostsprengning vil dermed reduseres. I nordlige og høyereliggende strøk vil risikoen derimot bli større. Endringene i forhold til dagens situasjon vil likevel trolig være moderate.

Kjemisk ned­bryting

Klimaendringene vil medføre økt risiko for kjemisk nedbryting som korrosjon av konstruksjoner og bygningsdeler av metall. Kjemisk nedbryting innebærer en endring av et materials kjemiske sammensetning. Både stein og metaller er utsatt for dette, ofte i samspill med fysiske og biologiske prosesser. Kjemisk nedbryting gjør at metaller som jern, kobber og sink sakte tæres bort. I tillegg kan bygningsdeler av jern som ruster gjøre skade. Rust som skapes ved korrosjon av jern, har større volum enn jernet og kan derfor sprenge i stykker omkringliggende stein, mur og betong. Korrosjon av armeringsjern er årsaken til de fleste større skader på betongkonstruksjoner. Det er rimelig å anta at et fuktigere og varmere klima vil medføre en viss økning i skader på betong.

Økte snø­laster og mer ising på tak

En økning av nedbørsmengder og temperaturen, vil antakelig føre til at deler av landet får mer våt og tung snø enn før. Samtidig vil andre områder få mindre snø og mer regn i vintermånedene. Hyppigere skifte mellom plussgrader og minusgrader fører også til mer smelting og ising som kan gjøre skader.

Mer nedbør og større belastninger fra våt snø vil spesielt kunne ramme de deler av landet som tidligere har vært preget av et vinterklima med temperaturer stabilt under frysepunktet og som etter den forventede temperaturøkningen, vil preges av varierende vintertemperaturer over og under frysepunktet (ca. -3 °C og kaldere). Dette vil føre til at snøen som tidligere har vært kald og lett i disse områdene, og som lett blåste av takene, kan bli tung og våt, og bli liggende på taket. Ising vil i noen områder bli et økende problem. Dette kan gi skader på gesims, svekkelse av tak- og veggkonstruksjonen, i verste fall helt eller delvis kollaps og skader på taktekking, renner og nedløp.

Gjen­groing

Et varmere klima kan bidra til økt gjengroing og til at kulturmiljøer og landskap endres. Vekstsesongen for planter og trær i de nordiske landene er blitt lengre de seneste tiårene. Med stigende temperaturer vil vekstsesongen forlenges ytterligere. Når beitemarker og setergrender gror igjen, vil det biologiske artsmangfoldet i disse kulturmiljøene påvirkes og kulturlandskap endres. Vi har mange eksempler på at utsikt over fine beitelandskap og setervoller blir forringet når trær og kratt tar over. Årsaken til dette er nok først og fremst endrete driftsformer i landbruket (mindre beiting, seterdrift og vedhogst), men et varmere klima bidrar også til raskere gjengroing.