Denne artikkelen var først publisert i Alle tiders 2022
Kulturarven er tradisjon, verdier og kunnskap. Den utgjør ryggraden i samfunnet og former identiteten vår. Kulturarven skaper tilhørighet og fellesskap, og gir oss en opplevelse av kontinuitet og tilknytning til vår egen fortid og historie. Det er derfor kulturarven ofte er et mål i krig.
Kulturarven har siden oldtiden vært et strategisk mål i krigføring, men det er først nærmere vår tid at krigføringen er blitt flyttet fra slagmarkene og til der folk bor. Store sivile tap er en grusom konsekvens av dette, store tap av folks kulturarv er en annen konsekvens. På 1900-tallet ble det utarbeidet flere konvensjoner (Genèvekonvensjonene) for å gjennom krigens folkerett kunne gi beskyttelse under krigføring. I 1907 kom de første konvensjonsreglene om beskyttelse av kulturminner. Dette forhindret dessverre ikke de omfattende ødeleggelsene som skjedde under de påfølgende verdenskrigene.
Katastrofale verdenskriger
Haag-konvensjonen om beskyttelse av kulturverdier i væpnet konflikt ble ferdigstilt i 1954. Konvensjonen var verdenssamfunnets reaksjon på erfaringene fra andre verdenskrig, der også ødeleggelse av kulturarv hadde fått et enormt omfang. Haag-konvensjonen ble den første i verden med vern av kulturarv i krig som sitt ene sentrale mål.
Stater som godtar konvensjonen forplikter seg til å verne både egen og andre lands kulturarv i krig og konflikt, eller til å redde kulturarven fra konfliktområder.
Konvensjonen var sovende til krigene i gamle Jugoslavia rystet Europa på 1990-tallet. Fordi krigen var en så tydelig etnisk konflikt, fikk kulturminnene og kulturbærerne en veldig synlig rolle. I kjølvannet av krigen, og av urolighetene som fulgte, kom den andre protokollen til Haagkonvensjonen i 1999. Den pekte først og fremst på at det å ødelegge noens kulturarv anses som et brudd på menneskerettighetene, da dette er så grunnleggende viktig for menneskers identitet, tilhørighet og liv. Den andre protokollen åpnet for å gi et kulturobjekt forsterket beskyttelse, og den forpliktet stater til å utforme straffebestemmelser i eget lovverk for brudd på vernet av kulturverdier.
(artikkelen fortsetter etter bildet)
Beskytter også levende tradisjoner
Konvensjonens historie og utvikling viser at alle konvensjoner er et produkt av sin samtid. De formes i lys av faglig kunnskap og erfaringer, verdier og politiske interesser som rår. Da Unescos konvensjon om vern av den immaterielle kulturarven kom i 2003, var det som en motreaksjon mot at det kun var materiell kulturarv som ble regnet som verdensarv. 2003-konvensjonen løftet fram den immaterielle kulturarven som levende tradisjoner innebærer.
Den er uttrykt i handlinger, som å danse og synge, utføre et håndverk eller overføre kunnskap fra generasjon til generasjon. Det er vi mennesker og vår historie, vår kunnskap og våre handlinger, som er den immaterielle kulturarven. Den er levende og avhengig av å ta inn nye impulser og tradisjoner som skapes underveis. Gjennom mennesket som kulturbærer, kan kulturarven være fredsbyggende og samlende, ved å bidra til å forebygge eller forhindre en konflikt, eller ved å bidra til gjenoppbyggingen i etterkant.
Sårbar kulturarv
Når man angriper kulturarven til et folk eller et land, angriper man dets sjel, og det er ofte først når kulturarven blir truet eller går tapt at man innser verdien den har i våre egne liv. Se for deg at det falt en bombe over det nye Nasjonalmuseet, eller at maleriet Vinternatt i Rondane ble solgt for å finansiere en krig mot vårt eget land. Noe tilsvarende skjer i dag flere steder i verden, til tross for konvensjoner og krigsdomstolers makt.
I dag har under halvparten av verdens land forpliktet seg til andre protokoll av Haag-konvensjonen. Unesco har som mål at konvensjonen skal bli godkjent av så mange land som mulig, slik at beskyttelsen til slutt vil gjelde alle land i verden. Det er ikke bare bygninger den beskytter, men alt vi er og det vi har med oss videre fra vår historie
