I Norge er vi uten tvil interessert i gamle hager. I en undersøkelse fra Norstat i 2022 oppga 44% at de er interessert i historiske hager og parker. Dette er en ganske stor del av befolkningen. Til sammenligning sier 52 prosent at de er opptatt av kulturminner fra vikingtiden, og 50 prosent sier at de er opptatt av krigsminner.  

Vi hører nok oftere om bunkerser og vikingsverd enn hager. Kanskje det er fordi hagene er noe vi hygger oss med i den private sfæren?  

– Historiske grøntanlegg gir oss opplevelser som kan ha stor betydning for tilhørighet, selvforståelse og trivsel, i tillegg til at de kan ha stor verdi som kilder til kunnskap om fortiden, forteller May Britt Håbjørg, seniorrådgiver hos Riksantikvaren.  – Vi har en stor variasjon av gamle hager og parker her i landet. Selv om mange impulser til utformingen av disse anleggene kom fra land lengre sør, så har våre hager og parker sin egen sjarme og spenning. Mange hageeiere tar svært godt vare på hagen sin. Sammen med gartnerne er eierne selve årsaken til at hager og parker har overlevd gjennom generasjoner. 

Til tross for hagegleden, er og var hagehold fullt alvor. I 1194 satte Gulatingloven straff for den mann som stjal fra en annens kvanngård – altså dyrket vikingene kvannen sin i hager. Kvann var en delikatesse og ble spist fersk omtrent slik vi spiser frukt – og kvann var noe en kunne kjøpe på markedet for å gi til kjæresten, slik Olav Trygvason gjorde til dronning Tyra. Dronningen ble ikke glad og mente gaven var stusselig, men kongen hadde nok ment å glede henne med kvannstilken.   

Kvannen vandret fra Norden til Europa, og ble blant annet brukt som medisinplante. Langt vanligere var det at munker, pilgrimer og andre reisende brakte med seg urter og vekster til Norge i middelalderen.  

Klosterhagen i Hammer

Hamarkrøniken fra midten av 1500-tallet ser tilbake på byens storhetstid. Det er tydelig å se at kronikørene på Hamar i 1553 var stolte av byen, men også av hagene ved Mjøsa.  

Krøniken forteller ikke bare om den deilige duften av eplerosene, men også om byens hager. Hammer by hadde hager for epler, kirsebær, kål og urter, og krøniken beskriver at byen hadde podemestere og mostpersere. Podemestrene stod for poding av frukttrær – altså var de kanskje hva vi ville kalt gartnere, og mostperserne produserte drikke av frukt og bær. Krøniken nevner spesielt at de laget «Kiersebærdrank». 

Utover staselige ruiner er det ikke mye igjen av Hammer på Hamar. Urten isop, som er forvillet på Domkirkeodden, kan være et siste levende minne fra klostertiden og munkenes urtehager. 

Prestefamilien som kunnskapsformidler

Import av frø og planter var viktig for hagedyrkingen i middelalderens klostre og byer. Utover 1700- og 1800-tallet tok prestene – og prestefruen – ofte rollen som den som brakte kunnskap og planter med seg videre utover i landet. Prestene stod for utbredelsen av poteten, men poteten ble møtt av motstand hos bøndene som heller ville dyrke korn.

Ingeborg Hage skriver i en artikkel om nordnorske stuehager at grøden fra kjøkkenhagen bare var et tillegg. Mat var fisk, kjøtt, poteter og brød, og grønnsaker og frukt var ikke sett på som en nødvendighet. Likevel: Det var ikke uvanlig å ha poteter, gulrøtter, kålrot, persille og timian, rabarbra og humle, rips og rogn i de nord-norske hagene, påpeker Hage.   

Hagene var altså status. Det var likevel noe folk kunne skaffe seg selv, om enn i en helt annen målestokk enn stormennenes hager. Hageforskere slår fast at former fra elitens storslagne praktanlegg var til inspirasjon for folket, selv om man sent på 1800-tallet klaget i Norsk Havetidende over at allmuen ikke forstod hvilken nytte og glede kjøkkenhagen kunne gi. I nord ble stuehagene ofte anlagt mot sjøsiden. Det var sjøen som var hovedveien, og den siden av huset som vendte mot sjøen fikk den beste malingen – og da også en hage som kunne vises frem med stolthet. Hagene fikk oftest en liten sitteplass, enten det var en steinhelle eller en benk var vanlig, slik at huslyden kunne ta en pust i bakken. De var også som regel inngjerdet. Ikke for å vise tomtegrensen mot naboens eiendom slik vi gjør i dag, men for å holde krøtter ute fra de dyrebare plantene.  

I vårt langstrakte land er det store forskjeller på klima og vekstforhold. Fra sør til nord plantet folk det som var tilpasset stedet, gjerne viltvoksende arter hentet inn fra skog og mark. Det kunne være reinfann, storhjelm, liljer og akeleier, alt avhengig av hva du hadde tilgang på og kunne få byttet til deg av frø og planter. 

Noen mener at dagens hager blir likere landet over, fordi vi alle kjøper de samme plantene på hagesentrene. De flate, trimmede plenene omkranset av tujahekker som krever lite arbeid er et ganske nytt fenomen.  Slike hager har liten variasjon i plantebruk og er ikke til fordel for biologisk mangfold.   

– Alle hager er kilder til kunnskap, men de eldste hagene har ekstra høy verneverdi fordi det finnes så få igjen av dem, sier Håbjørg. – Jo mer av det opprinnelige anlegget og plantene som finnes i det, jo mer verdifull er hagen. Om du ønsker å gjøre endringer i en gammel hage eller dersom du ønsker å finne tilbake til det opprinnelige hageanlegget, er det viktig å finne så mye informasjon om hagen og dens utvikling som mulig. Her er muntlige kilder, kart, bilder, brev og andre skriftlige kilder av stor verdi. Du kan også engasjere en landskapsarkitekt med erfaring fra slikt arbeid, til å bistå med tolkninger og planer.  

Hager i ulike former har vi hatt fra menneskene begynte å dyrke landet. Blomster, pryd- og nyttevekster har i mange tusen år vært en del av menneskenes liv, og de gir oss glede og nytte i hverdagen. Hagene har vært et vakkert, velduftende pusterom og et sted for hvile, men også hardt arbeid. Ved gamle, forsvunne hager på øde plasser kan vi se rester av rips og frukttrær– men menneskenes hager overlever ikke alene. Hagene, som de kulturminnene de er, trenger å bli skjøttet og forvaltet av oss – og vi trenger hagene for kunnskap og opplevelser.

Kilder:

Hamarkrøniken, utgave 1976 av Hedmarksmuseets venner.
Hager til lyst og nytte, av Madeleine von Essen, Schibsted, Oslo 1997.
Hager mot nord, Ingebjørg Hage, Elin Haugdal, Sveinulf Hegstad (red), Orkana, Stamsund 2015.
Kulturhistorisk museum
Riksantikvaren sine nettsider