Abborhøgda – Yöperinmaki

Den skogfinske gården Abborhøgda på Varaldskogen eies og forvaltes i dag av Fortidsminneforeningen. Foreningen er opptatt av å sette i stand bygninger og omkringliggende kulturmiljø, dette gjøres i samråd med det skogfinske miljøet og Norsk Skogfinsk Museum.

Gården ble ryddet av skogfinner i 1790, og var bebodd fram til midten av 1980–tallet. Gruetunet Museum startet restaurering av bygninger og skjøtsel av kulturlandskapet her allerede på 1980-tallet, noe som berget både bygningene og landskapet.

Gården ligger høyt plassert i landskapet, på en skogkledd høyde nord for Varaldsjøen og øst for Møkeren. Denne måten å plassere gårdene på var typisk for mange skogfinske gårder, blant annet fordi det generelt er et noe mildere klima oppe i høyden enn nede i dalen.

Abborhøgda har våningshus, låve, jordkjeller, bu, røykstue uten røykovn, grishus, kokkhus, vedskjul, sommerfjøs, høyløe, tuft etter smie og jordkjeller, nyttehage, tuntre og omkringliggende driftsarealer i et karakteristisk skogfinsk mosaikklandskap. Driftsformen har gitt kulturlandskapet et særlig rikt biologisk mangfold.

Abborhøgda er ett av delområdene i Utvalgte kulturlandskap Finnskogen, under ordningen Utvalgte kulturlandskap i jordbruket (UKL). UKL er en nasjonal satsing der et utvalg av de mange verdifulle jordbrukslandskapene i Norge får tilskudd til å ivareta jordbruksdrift, kulturarv og biologisk mangfold.

Askosberget øvre – Oppigarn

Røykstua i Askosberget tilhører gården Askosberget øvre (Oppigarn). Askosberget ligger nær riksgrensen til Sverige. Den skogfinske kulturens levemåte og byggeskikk var utbredt både på norsk og svensk side av grensen. Gården ligger langt inne i et stort sammenhengende skogområde, og er høyt plassert i landskapet på en skogkledd høyde i terrenget. Gårdens plassering knytter den til den skogfinske tradisjonen med svedjebruk. I den første fasen av den skogfinske bosettingen i Norge livnærte skogfinnene seg hovedsakelig som svedjebrukere.

Røykstua i Askosberget øvre har original røykovn og står på sitt opprinnelige sted. I Norge finnes nå kun to røykstuer med original røykovn bevart som står på sitt opprinnelige sted, den andre finnes på Tvengsberget. Røykovnen og røykstua har blitt istandsatt som del av Riksantikvarens satsing på skogfinske kulturminner.

Orala – Øvre Aronstorpet

Orala er det opprinnelige finske navnet på Åranstorpet, senere Aronstorpet. Plassen ble ryddet i 1692 av finnen Samuel Orainen fra Arnsjön i Östmark i Sverige. Orainen skal ha vært på rømmen etter et drap han hadde begått i Sverige før han kom til Orala.

Plassen ligger på Varaldskogen som er et stort skogområde langs grensen til Sverige, i søndre del av Finnskogen. Store deler av Varaldskogen var lenge eid av store norske og svenske skogeiere.

Orala eies nå av Norsk Skogfinsk Museum, og er et fint eksempel på en tradisjonell skogfinsk gård med over 300 års historie. Her finnes et mangfold av bygninger; som våningshus, gammelfjøs, kalvhuk, låve og fjøs, stabbur, jordkjeller, kokkhus, badstue, skåle/vedskjul, smie, høyløe, sommerfjøs, sauefjøs, sag og netthuk samt hage og tilhørende landbruksarealer rundt.

Peistorpet

Låven på Tomta i Peistorpet består av tre eldre sammenbygde låver med rom for både høy, stall og andre funksjoner. Låven har en uvanlig stor mengde innskårne magiske symboler. Bruken av slike symboler og sjamanistisk magi er en skogfinsk tradisjon, som ble brukt langt inn i moderne tid. Den har bakgrunn i den sjamanistiske naturoppfatningen som er felles for finsk-ugriske kulturer.

Magiske symboler hadde blant annet beskyttende funksjon, og de var da ofte plassert på bygninger som inneholdt verdier som det var viktig å beskytte. Symbolene ble oftest skåret inn på dører, rundt døråpninger eller andre åpninger i veggene. Egne fruktbarhetssymboler var også i bruk. Disse skulle trolig bidra til større avlinger, flere lam, kalver og andre husdyr.

Beskyttelsen og kraften i de magiske symbolene ligger ikke i det fysiske symbolet i seg selv, men i den magiske kraften som ble lagt inn i symbolet gjennom den handlingen som laget symbolet.

Hytjanstorpet

Hytjanstorpet er en tradisjonell skogfinsk gård som fortsatt er bebodd. På gården finnes en tidligere røykstue, stabbur, mjølkebu, fjøs, sommerfjøs, jordkjeller, låve, høyløe, moderne badstue og garasje. Røykstua på gården viser den typiske utviklingen hvor man erstattet røykovnen med moderne ildsted.

Hytjanstorpet er blant den eldste bosetningen i området og ble ryddet omkring 1750.

Hytjanstorpet er eksempel på en utvikling som skjedde flere steder på Finnskogen, der den skogfinske befolkningen etablerte seg i områder med eldre seteranlegg, som etter hvert ble til skogfinske bosettinger.

Det tilhørende kulturlandskapet har et rikt biologisk mangfold, noe som kommer av at gården er drevet på tradisjonelt vis helt fram til nå.

Hytjanstorpet er ett av delområdene i Utvalgte kulturlandskap Finnskogen, under ordningen Utvalgte kulturlandskap i jordbruket (UKL). UKL er en nasjonal satsing der et utvalg av de mange verdifulle jordbrukslandskapene i Norge får tilskudd til å ivareta jordbruksdrift, kulturarv og biologisk mangfold.

Sollien østre

«Sollien ligger høgt, men ble ikke lagt her for utsikten, men for å slippe kulden. Sollitjernet har vært rikt på fin aure, og det telte selvsagt mye, sammen med de gode viltmarkene rundt her. Solvendt som bruket ligger, kunne det dyrkes både korn og poteter. Under krigen dyrket vi til og med hvete, og finere hvete finner du ikke i hele Amerika.»  – Johan Sollien, siste fastboende, svarte på spørsmål i år 1974 om hva han trodde var grunnene til at forfedrene valgte å rydde akkurat her. (Fra: Sven R. Gjems: Folk fra grenseskogene. Solørforlaget 1991, s. 137.)

Sollien østre er en helhetlig skogfinsk gård med flere karakterbygninger fra skogfinsk byggeskikk; stue, stabbur, kokkhus, fjøs, jordkjeller, låve, smie og vedskåle. Gården har en helt typisk beliggenhet i landskapet. Bygningene er godt vedlikeholdt og innmarka blir slått.